Aerius skrev:
Nedturene blir ikke så ille når man uansett forventer det værste.
Klarer ikke snakke åpent om meg selv med noen jeg, ikke engang mora mi som er den eneste jeg har igjen som jeg stoler på, sad but true.
Men alikevel virker det som om alle føler dem kan stole på og snakke med meg, noe de kan, for mine lepper er forseglet
Litt lei av og til å være der for alle andre heletiden også da.
Men nå sporer vi vel litt av her?
Nå skal jeg være litt rett frem her.
Først. Jo, nedturene blir ille når du forventer det verste, fordi det fratar deg muligheten til å glede deg over ting - om noe går bra så ser du det ikke en gang. Klart at dersom du søker en jobb eller skole eller slik så er det greit å være realistisk - men det betyr ikke å forvente det verste. Det betyr å vente og se.... Ellers er det kun bortkasta både tid og energi og gå rundt å beklage seg over at alt vil gå galt, det gjør at du utstråler en så negativ energi at det hindrer deg i å oppleve fine ting.
Som sagt - gjør noe du har lyst til OG som du mestrer. Da vil det gå av seg selv. Hvis det er å vaske gulver mens du hører på fin musikk - så gjør det.
Deretter. At du ikke klarer stole på noen er fordi du ikke klarer å stole på deg selv. Du vet veldig godt at alle blir skuffet innimellom. Alle føler seg forrådt og vi kan aldri beskytte oss 100% mot det. Å stole på andre er et valg. Som du forventer at andre skal stole på deg så kanskje du skal gi det samme til andre som du forventer fra dem? Nemlig stole på folk, tro på det de sier og ta det som utgangspunkt i stede for å tro ille om alt. Fordi at når du velger å ikke stole på folk, da merker de det. Da går de lei, de blir slitne og de blir noen du ikke kan stole på = DU velger dette. og valget er å stole på at du selv kan takle dersom det viser seg at du stolte på feil person. Det vil skje - men i det store og hele vil det å ha tillit til andre gjøre at du vinner mer enn du taper.
Hvis du ikke ønsker å være der for alle andre, da er det du skal si nei. Hvis du føler at alle andre bruker deg men du ikke får nok tilbake, da må du finne hvor grensene er feil. Det er DU som kan gjøre noe med det, verden rundt har nok med seg selv. Livet er hardt, det er arbeid og motgang og klatring - hele tiden. Jo mer du klatrer, jo oftere du fullfører det du setter deg som mål - jo sterkere blir du nesten gang der kommer utfordring. For det gjør det - for alle mennesker, hele tiden. Så si nei dersom du ikke ønsker å være så tilgjengelig. Hvis det derimot er din måte å opprettholde relasjoner på, se på det en gang til og finn sunnere relasjoner eller tilnærmingsmåter.
Det er kjempevanskelig det du står fremfor. Men jo lengre du venter jo vanskeligere blir det. Og å synes synd på seg selv eller få andre til å synes synd i deg hjelper ikke i det hele tatt. Reis deg opp. Slutt å tenke negativt. Hva er det egentlig du forventer? At alle andre har det som plommen i egget? Vi har ikke det. Vi har vunnet og mistet, og klatret og falt og reist oss og falt igjen - mange mange ganger. Og det er grunnen til at vi tenker på en annen måte - det er grunnen til at vi virker å ha det så mye bedre å være mer positive. Fordi vi har valgt det - fordi vi vet at noen annen vei er nedoverbakke. Vi vet at vi ikke kan forvente at alt kommer til oss. Vi vet at vi må jobbe og bevise hver eneste lille ting vi ønsker å oppnå. Det gjelder deg, det gjelder meg og det gjelder de aller fleste i verden.
Det er kun en bitteliten brøkdel av menneskene som er født inn i rike familier og prater med hjelperne sine hver dag. Forresten kan jeg love deg at å ha evner som gjør at du vet ting som andre ikke ønsker å høre - det er ikke bare fryd og gammen. Jeg er helt sikker på at du ville klaget enda mer om du hadde det. FOr det virker nemlig ikke slik at du prater med hjelperne dine som sier hva du skal gjøre for å få en lettvindt utvei. Nei - du skal gjøre de valgene. og du skal bevise at du orker og gidder ta utfordringer og fullføre det du starter. Da - da kanskje du faktisk får pratet med hjelperene dine.
Men akkurat nå prøver du å starte i helt feil retning.
Du klarer deg fint - bare gå den veien som er rett frem. Og når der kommer en bakke eller en trapp - gå likevel. Det med å sette seg ned eller gå tilbake for å finne en lettere vei - det fører bare til at du ikke kommer noen steder. Og du MÅ gå opp til toppen. sånn er det bare.
Atmi