Og å lure er den riktige måten å reagere på. Kanskje man bør lure såpass at man gjør noen kontrollerte forsøk, der man utelukker retrofitting, cold reading og alle andre måter som kan forstyrre et korrekt resultat av det man undersøker.Asbjørn skrev:Det er nettopp slike ting som gjør at jeg er troende, - fordi det kommer frem saker som blir bekreftet av andre i ettertid.Bearchild skrev:<klippet ned bittelitt... >Og dette som Heksepusen snakker om, som Asbjørn også har nevnt, å lese info fra gjenstander.. dette har jeg vært med på, på et "kurs". Jeg fikk selv overrakt et gammelt armbåndsur uten reim. Et herreur. Uten å prate med han jeg fikk det av brukte jeg ca 5 minutter på å notere ned "infoen" jeg fikk,- og jeg skrev ned alt som ramlet meg inn; farger, ord, "bilder". Jeg snakket ikke med personen som eide uret, han var opptatt med å "lese" et objekt han hadde fått.
Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten når jeg skulle "presentere" det jeg hadde fått opp, men ble rimelig tørr i kjeften og skjelven i kroppen etter som han kunne bekrefte det jeg leste opp. Det var detaljerte ting som farger og detaljer på hus, hytte, årstall og "diagnose". Selvsagt var det også beskrivelser som han ikke kunne bekrefte, men heller ikke avkrefte. Det var jo ikke hans klokke.
Jeg kan godt gå i detaljer her òg, men ender nok opp med påstander om at jeg husker feil osv. At folk på forumet overvar dette er jo heller ikke noe "bevis".
Eller.. hvordan forklarer du sånne ting?
Har man sett "ett rødt hus", og får bekreftet at "ja, det er et rødt hus" - så KAN det være tilfeldigheter, de førsta gangene, men når man ved senere anledninger får tilsvarende bekreftelser, - "riktig - det er et *** hus" hvor fargen igjen stemmer - gang på gang,
og hvor fargen bare er en av mange detaljer.
Tilfeldigheter, Ja, det forekommer, og forekommer ofte.
Men når antall tilfeldigheter hvor man har treff vokser og vokser, så kan man begynne å lure.
Noen tilfeller KAN forklares med tilfeldigheter, noen saker kan forklares med at man "glemmer de gangene det ikke treffer" - men når det stadig skjer ting som ikke kan forklares med tilfeldigheter, da er det grunn til å lure.
Skepsis er en metode. Den innebærer ikke total fornektelse, men den innebærer at man ikke tar noe for gitt før man har undersøkt saken skikkelig. Du er ikke skeptisk, for du følger ikke skeptisk/vitenskapelig metode.Å være skeptisk er ikke det samme som å fornekte alt som skjer.
Jeg er selv kritisk / skeptisk til masse av det som presenteres.
Ja, det er sikkert en grunn til å lure, men å lure er ikke å konkludere. Når du lurer holder du mulighetene åpne, både for at det kan være noe paranormalt, og at det kan være noe helt naturlig.Men saka er at når folk forteller om saker hvor jeg har opplevet akkurat det samme, og ikke bare en men mange ganger,
DA er det grunn til å lure på hvorfor.
Hvorfor skjer slike ting, når vi ikke har forklaringer som kan sette en logisk begrunnelse på det som har skjedd.
Hvordan KAN man vite ting man ikke har grunnlag for å kunne vite ?
Hvordan KAN man forutse ting, og de senere inntreffer ?
At det kan skje en sjelden gang, Ja.
At det er "tilfeldige hendelser" - en og annen gang - Ja.
Men når ens egne opplevelser stadig gjentaes, og de viser seg å stemme, da kan man etterhvert ikke bortforklare med tilfeldigheter, - at man har glemt alle ganger med bom, osv.
Altså lurer du ikke, du har konkludert.At paranormale fenomen eksisterer, ja jeg er ikke i tvil et sekund !
Dette er det ingen grunn til å lure på, for det vet vi.At det forekommer tilfeldigheter som ofte forklares som paranormale ? Ja.
At det er masse bløff innenfor det som kalles paranormalt ? Ja.
Hvem er så "vi"? Hvis det er deg og dine nærmeste trosfeller, så kan det ha med kunnskapsnivå å gjøre. (Det er ikke ment så negativt som det ser ut. Vi har alle en begrensning i kunnskaper)Men det er en kjerne av "noe" - noe mer - som vi ikke har klart å bevise i vår verden.
Jeg har gitt flere teoretiske muligheter for en forklaring på slike saker, som er det jeg kaller ekte paranormale fenomen.
Ekte - fordi det er fenomen som vi ikke kan forklare på annen måte.
Bortforklaringer er uvesentlige, de holder vi utenfor.Det finnes en million eller flere "bortforklaringer", hvor vi har lest de fleste her inne etterhvert,
men disse bortforklaringene kan dog ikke motbevise den opplevelsen man faktisk har.
Kan du snart hoste opp et tilfelle der opplevelsen blir betvilt? Du gjentar dette gang på gang, men løgnen blir ikke mer sann selv om den blir gjentatt ofte. Problemet er at andre kan komme til å tro på den løgnen.Å fortelle om opplevelsen, medfører visst automatisk alle slags forsøk på å få folk til å ikke tro på at de har opplevet det de faktisk har opplevet!
Det blir som med "den knekte foten" -
dersom en skeptiker ikke får se den knekte foten, helst smake på blodet som drypper, sjekke røntgenbildene, og helst være med på å operere den i orden, før man gipser, så har det ikke skjedd... ifølge skeptikerene...
Men vi lyver ikke om argmentasjonen deres. Vi tar opplevelsene på alvor og vi tar beskrivelsene på alvor.Mens vi som faktisk opplever dette, vi gidder nesten ikke å prate om det lenger, nettopp fordi skeptikerene i sin redsel for det paranormale gjør hva de kan for å få oss til å tie.
Flott, gi oss bevisene. Jeg har sett kompasset fra Skillingmark, og jeg har sett en del av orbene, og jeg har sett ting jeg ikke kan forklare.Det er bare et lite problem :
Siden opplevelsene ikke forsvinner fordi en eller annen snakker om tilfeldigheter, feil husk, osv,
men heller tiltar i styrke ettersom man blir eldre, så greier ikke jeg å holde kjeft om at tingene faktisk skjer.
Og OM det hadde vært mulig å bevise det utover enhver mulighet for tvil, så hadde iallfall jeg presentert bevisene .
- I bilder,
- i gjentagbare eksperimenter,
- ved foto / video
( som sikkert hadde blitt beskyldt for å være manipulert - i våre dager der det enkelt ),
og jeg sitter likevel med følelsen av at de mest natige kritikerene fremdeles ikke ville trodd på noe . .
Men at jeg ikke kan forklare det naturlig betyr ikke at det er overnaturlig.