Jeg satt ikveld på bussen ut til et kjøpesenter et lite stykke unna her,
musikk på ørene og undret og tenkte litt for meg selv...
Egentlig hadde jeg det ganske klart i hodet der og da, disse tankene.
Og så skulle jeg lage en tråd om dette. Nå blir det ikke like bra som jeg hadde tenkt.
Fyllte hodet mitt med en del andre tanker før jeg begynte, men det går noe sånn som dette...
Tankene mine startet slik i den forbindelse med at jeg hørte psykedelisk musikk.
Og teoriene mine er slik at man får utvidet bevisstheten av kreative krumspring og ting vi fascineres av, dersom vi klarer å virkelig kjenne på det, men likevel hente oss inn i den ellers noe rutinerte og mange ganger litt kjedelige verden. Jeg snakker om kunst, som jo musikk også er.
I mens jeg satt og hørte på noe jeg i mine ører ville kalle et genialt stykke musikk, til tross for at mange andre ville sagt det var en låt som var for spesiell - eller for den saks skyld kjedelig - for dem, så finner jeg så mange elementer i den som rører ved følelser i meg jeg ikke klarer helt å sette fingeren på. Først og fremst fordi den blander alle sjangere og trosser alle normaler. Ikke at det er så revolusjonerede akkurat, for jeg har hørt mange bedre låter, men til sin rette tid kan hva som helst sette tankene i sving - og det skjedde nå.
Når jeg ledes emosjonelt av noe som får meg til å tenke i logiske mønster, så liker jeg den tilstanden jeg er i. Da flommer det over. Og sånn gjorde det nå. Jeg fikk liksom en slags innsikt i hvordan verden er blitt slik den er, ikke et komplett bilde - men på en abstrakt måte likevel veldig omfattende - og samtidig en slags... "prognose" for hvordan den kommer til å bli.
Tankene var så klare, men så vanskelige å få trykket ned på "papir".
Alt starter med tanker!
Vi har alt dette rundt oss, disse omgivelsene her, fordi noen var bevisst på det. De var bevisst på å manipulere trær om til bygninger, steiner om til bygninger, konstruerte alle disse bygningene til å bo i, alle disse veiene til å ferdes på, og samtidig - kunst skaper mer kunst. Nå blir det nok noe rotete formulert av meg, men jeg bare må få det ut slik det skjer i hodet mitt her og nå.
Alt eskalerer. Alt multipliseres, mangedobles. Alt skjer også raskere og raskere. Før det siden stagnerer i doser, skifter kurs og går innover i seg selv igjen. Slikt er det med alt, at det når sitt høydepunkt før høydepunktet blir et vendepunkt, og så går det tilbake til det det var igjen... av jord er du kommet, til jord skal du bli... osv.
I mellomtiden, før man igjen blir til jord, så har man altså "eskalert".
Har bygget seg opp, erfart, opplevd, følt, fått og mistet. Og alt har bare fyllet seg til randen.
Før det snudde. Slik gjorde også henholdsvis både enhver erfaring, opplevelse, følelse - og selvforklarende så er også her det å få og miste to sider av samme sak. Nå vil sikkert noen kaste seg på og kalle det dualitet, og det er jo det det kan kalles også. Det er uansett ikke det store poenget mitt nå, jeg vil videre utifra dét igjen.
Nå skal jeg spore dette tilbake til den psykedeliske musikken.
Okay, så høres dette ut som kokoprat og ralling fra en gal mann, men det er bare fordi jeg forsøker å skrive det mens jeg tenker det. Og så får vi heller kalle meg koko, det er greit
Musikken fikk meg til å tenke på at vi nå har blitt så kreative, og at det kreative har inspirert andre. Det å åpne for blokkeringer, det å løse seg opp for gamle inngrodde vaner, og det å se ting med nye øyne, skifte perspektiv - ÅPNE SEG - det gjør så mye med oss. Vi føler vi mister en slags trygghet, vi gir slipp på det vi engang kjente, og vi kan nok føle oss litt mer forvirrede og alene - men vi har oppnådd den største frihet som er av de alle; selvkontrollen!
Det å kunne styre livet sitt i nøyaktig den retning vi vil, det er en velsignelse.
Men samtidig er det ikke alltid like lett å se retning i et flokete nett av en hel masse veier å gå. Mulighetene er uendelige. Og det er her vi er nå. Det er her vi befinner oss, i 2010. Fordi kunsten og alle de andre tingene, alle disse åpne menneskene som har eksponert seg for verden via reality-TV eller YouTube, eller de som hadde opptreden på skolen... det trenger ikke være på globalt nivå... de inspirerte deg kanskje, og så gjorde du det samme. Vi deler så mye nå!
Vi har et hav av informasjon. Og det er vel allerede mange, mange år siden vi kunne si vi levde i informasjonsalderen. Ofte er det vanskelig å definere tiden vi lever i, før den allerede er over. Tilbakeblikkene - som berører dette ved å ikke vite hva man har før man mister det - det er det som nok en gang hjelper oss med enda bredere perspektiv på ting.
Som sagt, alt kommer i bølger. Epoker, sykluser, kalle det hva en vil.
Vi vender tilbake, lærer av feilene vi gjorde, forsøker på ny og vet at vi har forbedret oss!
Viktig tankekors oppi dette.
Før måtte man bruke en hel del med fantasi for å forestille seg. En kan si det sånn at de som drev med bevissthetsutvidelse ble sett på som litt rare. Vi var litt bekymret for deres mentale helse fordi de kunne jo så lett bare vippe av pinnen og falle over på "den gale siden".
Nå er det imidlertid sånn at det slår meg mens jeg hører på denne musikken at; herregud, alle disse vennene mine som syntes det var greiest å forholde seg til det kjente og vante, de har jo også blitt introduserte til virtuell virkelighet gjennom TV-spill og annen kunst. De har hørt liberale og radikale mennesker tale, og de har også blitt fanget av tidsånden!
Det er en uunngåelig prosess dette her med utvikling. Alle følger med, og ingen henger egentlig etter. Det er bare å treffe det rette punktet hos den det gjelder. For sånn er jo vi flokkdyr, vi mennesker, at vi må slavisk følge de systemene vi bygger opp i fellesskap uten å falle utfor, hvis det ikke er det man vil da. Vi har alltid utbrytere, men nå er det ikke sånn lengre at det er så mye som er tabu. Det er ikke så mye fremmedfrykt lengre likevel. Det er bare noen mektige krefter som forsøker alt de kan for å holde oss tilbake der, men selv noen av disse kreftene går i oppløsning og må gi etter. Nettopp fordi evolusjon er uunngåelig. Det er ikke bare til å holde seg fast, klamre seg til en helt egen virkelighet, mens resten av verden bare går videre.
Vi seiler alle med samme skute og vi skal alle samme vei.
Det er bare de små tingene (sånn helhetlig sett er de jo litt små) som separerer oss og utgjør disse forskjellene. Og nå sier jeg ikke at vi alle skal føle oss like, nei tvert imot - vi skal føle oss skikkelig heldige med at vi alle har våre forskjeller og særegenheter - noe av det nydeligste som er med oss mennesker, spør du meg! Men jeg sier at vi er alle likevel på samme vei!
For meg har det alltid vært viktig å være litt samlende, litt diplomatisk, være rettferdig. Nå er det ikke dermed sagt at jeg er slik i praksis, men det er mine ultimate drømmer at det skal eksistere en god harmoni mellom mennesker og at de skal leve fredelig og ha rom til livsutfoldelse på tross av hvilke konservative grenser som måtte hindre dem... ett av de største hinderne er jo deres egne mentale barrierer. Og nettopp derfor er det også viktig for meg å sette så mye på prøve... og eksperimentere... leke... være nysgjerrig og få lov til å pirre seg selv med krumspring, tanker, undring og kanskje da gjennom kunst og uttrykkelse!
Vi lever i en fargerik verden, der mye rundt oss er bygget på andre idéer.
En kan vel si at det er så mye som ikke er originalt, men dette er jo fordi vi ser likhetene fremfor forskjellene. Og når vi da leter etter de små detaljene som utgjør forskjellen, så er vi jo ikke alene om det heller. Vi finner alle våre ting, men ofte er det fordi det gir oss de samme følelsene, disse detaljene vi finner for godt. Smaken vår er altså ikke så jævla delt som folk påstår.
Det går på det samme - vi ønsker å ha det godt, og vi ønsker på sett og vis både noe nytt å forholde oss til, men samtidig noe gammelt og trygt. Eller?
Det er nå det passer å si "og sånn går nu dagan", men det er ikke så pytt pytt.
Kunstneren er en kunstner nettopp fordi han har utfordringer med å finne seg til rette her i verden. Vel, vi har alle våre problemer, men det er noe alarmerende med at noen skal måtte føle behovet for å uttrykke seg på så mange kreative måter enn bare ved ord, slik som mannen i gata klarer seg med, ikke sant?
Tenk over det! Tenk på disse malerne, tegnerne, de som er så dyktige... tenk hvor overvelmende mange detaljer de må se i ansiktet på et menneskene. Konturene, øyenfargen, og tenk på hvor mye dette må oppta dem? Det gir kanskje ikke slipp før de får utløp for det og sitter der med penn eller pensel i hånd... og hva med musikeren som føler så mye, så emosjonell som han/hun er, at ord ikke strekker til? Det må attpåtil settes toner og melodier til, slik at alle andre får vite hvordan dette føles.
Det er et ønske om å bevege, et ønske om å formidle.
Og alt går tilbake på en selv. En slags måte å reflektere på gjennom respons.
Fordi vi alle hører sammen og fordi vi alle er ett, til tross for de forskjellene vi har.
Vi er snart i 2011, og jeg ser at all den åpenheten, all denne teknologiske utviklingen og hvor den fører hen, og hvor raskere og raskere alt går, og hvordan alt smelter sammen... hvordan alt bare polariseres og blir en gedigen masse av mangfold som bare gløder og gløder mer intenst...
Jeg lurer på hvordan det da blir og hvor mye lengre denne dansen vil vare.
Og så undrer jeg på hva som skulle komme etterpå, dersom det tar slutt.
Nå håper jeg ikke at noen tar dette som dommedagsprofetier, men det er så mange følelser i meg som ikke klart kan identifiseres med ord - men som likevel sterkt er der, som angår tiden vi lever i. Status på den. Og mine tanker rundt dette er så mange at jeg holder på å bli gal.
Heldigvis har jeg allerede diagnostisert meg selv som koko.
Nå ønsker jeg å høre hva andre gærninger har å si om dette?
Spesielle er de uansett hvis de leste alt dette. Stakkars mennesker. Håper det gikk bra.
Ha en fin kveld!
