Fakta, teori & skepsis ⇒ å VILLE tro på noe

[paraunormal]

Uansett hva det gjelder av overnaturlige fenomener eller vesener så virker det som om mange VIL tro på det. Akkurat det at de mest usannsynlige ting har så sterk tiltrekningskraft på mange. Selvfølgelig må det være en viss grad av åpenhet om en skal komme til det punktet å finne ut om noe er et faktum, at noe finnes. Det burde uansett være en grense. Hvordan hadde det gått om alle vitenskapsmenn hadde hatt denne trangen til å ville tro på noe, uansett hvor usannsynlig det måtte virke? Burde en vektlegge å bruke ressurser og tid til å finne ut av slikt framfor andre ting?

En utbredt froklaring til at mye av det som er overnaturlig ikke er vitenskaplig bevist er at dagens vitenskaplige prosedyrer og utstyr ikke er gode nok til å sikre bevis.

Hvordan skal en finne ut om den forklaringen er feil om fenomenet ikke finnes? En må jo da prøve ut nye og "bedre" metoder i det uendelige og alikevel ikke kunne motbevise forklaringen på at metodene ikke er gode nok.

Tilbake til det å ville tro på noe, er det ikke litt rart?

[-Marie-]

Rart? Nei, hvorfor det?

Vi har da alle behov for å tro på noe, uansett hva den troen måtte innebære.

[Treo]

Jeg kommer sannsynligvis til å komme inn på dette i en lengre artikkel om para og det paranormale som jeg holder på med.

[Vilma]

Jeg kommer sannsynligvis til å komme inn på dette i en lengre artikkel om para og det paranormale som jeg holder på med.

lager du artikkel om dette nettstedet? Så spennende

[zind]

Uansett hva det gjelder av overnaturlige fenomener eller vesener så virker det som om mange VIL tro på det. Akkurat det at de mest usannsynlige ting har så sterk tiltrekningskraft på mange. Selvfølgelig må det være en viss grad av åpenhet om en skal komme til det punktet å finne ut om noe er et faktum, at noe finnes. Det burde uansett være en grense. Hvordan hadde det gått om alle vitenskapsmenn hadde hatt denne trangen til å ville tro på noe, uansett hvor usannsynlig det måtte virke? Burde en vektlegge å bruke ressurser og tid til å finne ut av slikt framfor andre ting?

En utbredt froklaring til at mye av det som er overnaturlig ikke er vitenskaplig bevist er at dagens vitenskaplige prosedyrer og utstyr ikke er gode nok til å sikre bevis.

Hvordan skal en finne ut om den forklaringen er feil om fenomenet ikke finnes? En må jo da prøve ut nye og "bedre" metoder i det uendelige og alikevel ikke kunne motbevise forklaringen på at metodene ikke er gode nok.

Tilbake til det å ville tro på noe, er det ikke litt rart?

Jeg vet ikke, det er jo kanskje ikke så rart, er det det?
Det jeg syntes er mest rart er at de paranormale forsøkene som har blitt utført i vitenskapens navn ikke er mer tilgjengelige for folket, uansett utslaget på de.

Det er sikkert vitenskapsfolk som tror på noe større også, bare se på "the string theory" og Einstein`s søken i den retningen. Men generelt sett syntes jeg mye er lite tilgjengelig, med mindre man er villig til å studere ganske tungt stoff. Jeg har kommet over noen paranormale forsøk tilfeldig, men syntes jeg finner lite på nettet f.eks...

Mange av tingene vi diskuterer her er jo vanskelige å bevise eller motbevise, men ut av kroppen opplevelser er vel f.eks mer eller mindre bevist? eller??

Støtter norge noen som helst forskning i den retningen egentlig?

[Globeline]

Uansett hva det gjelder av overnaturlige fenomener eller vesener så virker det som om mange VIL tro på det. Akkurat det at de mest usannsynlige ting har så sterk tiltrekningskraft på mange.

Enig. Virker som mange har en trang til å tro på disse tingene. Og det virker også som om mange leter etter opplevelser og hendelser, som fremstår som veldig tvilsomme - litt som om de har en sterk trang til å se verden som annerledes enn den faktisk er.

Selvfølgelig må det være en viss grad av åpenhet om en skal komme til det punktet å finne ut om noe er et faktum, at noe finnes.

Selvfølgelig. Men det er også forskjell på å være åpen for, og å lete etter.... syns nå jeg i hvert fall.

Det burde uansett være en grense. Hvordan hadde det gått om alle vitenskapsmenn hadde hatt denne trangen til å ville tro på noe, uansett hvor usannsynlig det måtte virke? Burde en vektlegge å bruke ressurser og tid til å finne ut av slikt framfor andre ting?

Ja, det ville blitt merkelig om man i utgangspunktet regnet med at alt som skjedde var overnaturlig, for så å lete etter naturlige muligheter....

En utbredt froklaring til at mye av det som er overnaturlig ikke er vitenskaplig bevist er at dagens vitenskaplige prosedyrer og utstyr ikke er gode nok til å sikre bevis.

Men det er nok også en teori som etter min mening har mye sannhet i seg. Da det overnaturlige er diffust og vanskelig målbart. Det er nesten som å måle trivsel. Kan være vanskelig å få til. Og om man får det til, så er det så godt som umulig å bevise, da det er en påstand som enkelt mennesker har. Litt på lik linje med, på en skala fra en til ti, hvor vondt gjør det.

Hvordan skal en finne ut om den forklaringen er feil om fenomenet ikke finnes? En må jo da prøve ut nye og "bedre" metoder i det uendelige og alikevel ikke kunne motbevise forklaringen på at metodene ikke er gode nok.

Erfaringsgrunnlag er ganske bra metode - men gjelder da enkeltmennesker. Som i eksemplet ovenfor vil et enkeltmenneske huske forskjellen på smertegrad 1 og 10 - selv om omgivelsene ikke kan kjenne det samme.

Tilbake til det å ville tro på noe, er det ikke litt rart?

Jo, det er litt rart syns jeg. Men kanskje kommer det av at de ser andre har blitt overbevist, og de ønsker å oppleve det samme selv?

Var ikke i vonn mening at jeg delte dette så mye da - jeg hadde bare litt forskjellige meninger rundt det som ble sagt

[kaja43]

Jeg synes det er helt naturlig at vi har en indre trang til å tro.
Så tror noen på nisser og noen på engler.

For meg er det det yttre uttrykket for å søke tilbake til vårt indre.
Når vi finner vår indre tilhørighet tror vi ikke lenger, vi VET.
Men det er ikke stuerent å VITE noe som kun kan leves og som
bare er en dyp visdom vi gjenlærer i liv etter liv og som vi
lever i mellom livene.

Hva er vitsen med å bevise noe som ikke kan læres ved yttre
lærdom, men må finnes gjennom indre liv?

[Metodisten]

Uansett hva det gjelder av overnaturlige fenomener eller vesener så virker det som om mange VIL tro på det. Akkurat det at de mest usannsynlige ting har så sterk tiltrekningskraft på mange. Selvfølgelig må det være en viss grad av åpenhet om en skal komme til det punktet å finne ut om noe er et faktum, at noe finnes. Det burde uansett være en grense. Hvordan hadde det gått om alle vitenskapsmenn hadde hatt denne trangen til å ville tro på noe, uansett hvor usannsynlig det måtte virke? Burde en vektlegge å bruke ressurser og tid til å finne ut av slikt framfor andre ting?

En utbredt froklaring til at mye av det som er overnaturlig ikke er vitenskaplig bevist er at dagens vitenskaplige prosedyrer og utstyr ikke er gode nok til å sikre bevis.

Hvordan skal en finne ut om den forklaringen er feil om fenomenet ikke finnes? En må jo da prøve ut nye og "bedre" metoder i det uendelige og alikevel ikke kunne motbevise forklaringen på at metodene ikke er gode nok.

Tilbake til det å ville tro på noe, er det ikke litt rart?

Det er sikkert mange som vil tro på mye.
Innlegget ditt er litt splittet. Jeg tror ikke vitenskapsmenn bruker mye resurser på dette som du antyder. Tvert om. De som driver med det gjør det ofte "på si" virker det som.
Noen av dem kan bli tent etter og ha opplevd mye rart selv.
Legen Raymond Moody startet en bølge over hele verden da han beskrev ut av kroppen opplevelser hans pasienter stadig fortalte om til ham.
Jeg tror ingenting hadde skjedd om ingen hadde "tvunget" ham til og se att her var det noe.

Det er vanskelig og forholde seg til dette, for om det er meningen att en metafysisk virkelighet skal være adskillt fra vår, hva skulle da få oss til og tro att noen av oss er smarte nok til og bevise noe som helst ang. en annen side.
Skulle vi da klare og "overliste" og avsløre hvordan den totale naturen i universet og bortenfor er skrudd sammen ?
Sette oss over hvordan ting var laget?

Jeg har også interesse for temaet basert på egne erfaringer. Jeg har sett ting som ikke går og forklare.Privat, og i annen hånd fortallt av folk jeg kjenner, familie og også folk jeg ikke kjenner.
Så når jeg graver i det, ser jeg att over hele verden innrapporteres det om lignende ting.
Skal vi da være etterforskere, så er alltid første regelen og ikke utelukke noe i utgangspunktet.
Mye har naturlige forklaringer, annet er svindel.
Allikevel står det en enorm masse av hendelser som vi ikke klarer og forklare, og nye kommer til hver dag.Bare volumet i seg selv er en etterforskers indikator. Her indikerer det att det er noe.
Indisie mengden er stor.

Jeg tror ikke fordi jeg vil.
Jeg etterforsker fordi jeg vil forstå litt av det jeg har sett , opplevd og hørt fordi det står på mine tær og jeg kan ikke ignorere det .