TheMartine skrev:Jeg visste du hadde mer i deg, Espen :mozilla_wink:
Har du ventet lenge nå? Kavet deg gjennom all svada jeg kastet rundt meg?
Må si det virkelig varmer langt inn i hjerterota at dere har så sunt syn på folkeskikk. Jeg har stort sett blitt møtt med kritikk og skeptiske miner når jeg har snakket med andre om dette, og mange har gjort sitt beste for å få meg til å virke både herskesyk og urealistisk.
Hey. Det er bare det at din grense for tålmod er nådd.
Alle reagerer ekstremt, før eller siden, bare det kommer til stykket.
Nå driver vi å gjør disse "irrasjonelle" reaksjonene våre legitime, fordi vi er flere om det, og fordi vi diskuterer synspunkter og erfaringer. Jeg, på min side, trekker som vanlig inn dette med forbrukermentaliteten. Du, på din side, trekker som vanlig inn køkultur
Og da snakker vi jo allerede om samme ting. Det å kjøpe og selge og sånt.
Vi har også vært innom oppdragelse.
Et innskudd jeg savner i debatten er om høflighet og skikk i forhold mellom mennesker som omgås sosialt eller på arbeidsplassen. Jeg har allerede såvidt nevnt hvor overfladisk høflige folk er her på arbeidsplassen, men det er også ved kundekontakt. Først og fremst. Men når det kommer til samliv, til et kjæresteforhold, til et vennskapsforhold... hvor ærlige kan man være, og hvor mye hensyn må man vie til den andres følelser før man tør åpne munnen sin om noe man mener? Hvor går grensa mellom "å vite bedre enn henne, fordi hun driter seg ut ved å gå i den kjolen fordi den ikke står til håret hennes" og "å vite bedre enn henne, for hun trenger å klippe av seg det flisete og stygge håret, men hvis jeg sier det blir hun lei seg, og det er bedre at hun lever i uvitenhet"?
Når knekker man selvtilliten til noen, og når styrker man den?
Hvis jeg hadde kalt deg dominant, Martine, for de meningene du har om folkeskikk. Hadde du da assosiert det med at du tidligere har blitt kalt for herskesyk?
Hvis jeg da synes at dominansen din vitner om styrke og karakter, ville du da si at jeg "som vanlig vridde det om til noe positivt"?
Hva om jeg virkelig mener det jeg sier, og ikke bare vrir? Selv om jeg noen ganger vrir fordi jeg virkelig mener det til det jeg vrir det til også?
Det er ikke så komplisert. Jeg vil ikke at noen skal mene det samme som meg, men jeg mener bestemt at å skifte perspektiv er en god ting, fordi det løsriver oss fra å stå fast i det man er ved. Og selv om noen kommer med et annet perspektiv, så kan man noen ganger takke seg for at man ikke ser det fra det perspektivet også
Følelsen av å være sammen om noe, gjør en ofte svakere, selv om man i realiteten vil føle at man er sterkere. Men sterkest er man alene, selv om man ironisk nok også da vil føle at man er svakere. IKKE ALLTID er det slik da, men ofte. For det krever styrke og en eksepsjonell evne til å formidle sine meninger mot strømmen. Hvis man da blir hørt og kan skape reaksjoner, uten å bare fyre av lavmål, så er man i mine øyne verdens sterkeste. Ihvertfall for et øyeblikk og for den meningen man presenterer.
Fellesskapet vårt er nå splittet, og derfor har vi nå alle fått den styrken vi trenger til å finne sammen igjen og vise litt svakhet ovenfor hverandre. Den gode svakheten. Den svakheten som kalles høflighet. Det som mange vil kalle "å bøye seg i støvet" eller som de ser på som å være en "slave" for andre. Viktig å være svak noen ganger, men det finnes gode svakheter. Det å ikke alltid tenke på seg selv.
Aller best er det å klare å kombinere. Akkurat nå er det i ubalanse.
Folk tenker for mye på seg selv.
Så å lese alle disse innleggene, som viser at det faktisk er fler enn meg som er brennende opptatt av respekt og hensyn i hverdagen, det gjorde godt for verdenssynet mitt =)
Det er ikke det det er snakk om her.
Sorry, nå høres jeg frekk ut. Men det er ikke snakk om å gjøre synet ditt rettferdig eller godt. Vi snakker om verdier her, og det er fint å høre at du føler du har funnet meningsfeller og at vi er flere om det. Det synes jo jeg også.
Men det er likevel ikke det viktigste at vi skal føle det sånn.
Det viktigste er kanskje å kjenne på litt motstand.
Jeg har fremdeles til gode å høre noen argumentere skikkelig for seg for hvorfor man skal få oppføre seg som man vil, på tross av å ta hensyn til andre.
Gi meg en god grunn til å ikke ta hensyn til mennesker rundt seg?
Spørsmålet høres jo i utgangspunktet banalt ut, jeg vet ikke om noen tør å prøve seg.
Første bud? Andre? Tredje?
Jeg hadde forøvrig en helt fenomenal finte i dag. Sto i kassen på Deli de Luca og skulle betale. Bak meg sto ei jente på min egen alder, og snart merker jeg at ei dame på rundt 70 år begynner å jobbe seg inn fra høyresiden min. Jeg vet godt hva hun vil: hun vil snike.
Først sender jeg henne et veldig bestemt og megetsigende blikk. Hun snur seg unna, men fortsetter å presse på fra siden. Nå sto hun så nærme meg at hun hadde armen sin helt inntil min. Irriterende som fy. Men, siden jeg er så lur og hadde ryggsekk, fant jeg en smart måte å finte ut denne kjerringa. Jeg snudde meg sidelengs til venstre da jeg hadde betalt, sånn at jeg sto med ryggen mot henne og blokkerte kassen fra høyre. Så skuffet jeg varene nedi sekken mens jeg fortsatt sto slik, og sendte samtidig et "stig på"-blikk til hun bak meg. Dermed gikk snikerens ufyselige plan i dass, og rettferdigheten seiret. Hurra!
Great job!
Jeg har gjort lignende. Igår sto jeg og minstesøstera mi i kø for å kjøpe oss hver vår meny med disse overluftige baguettene med fyll som kan mette en halv spurv.
Bare for å stille en ørliten snackshunger. På Big Bite, altså.
Der kom det ei dame snikende inn i køen, siden jeg og søstera mi ikke sto klint inn til disken (køen gikk sidelengs mot kassen). Hun forsøkte seg så smått, men jeg merket at hun var villig til å vike unna. Det er liksom sånn en merker. Noen presser seg frempå, disse er de jævligste. Så jeg fant det ikke så nødvendig å nytte meg av markeringsbehovet mitt igår. Det ble med det litt mer subtile, men likevel bestemt. Snakket med søstera mi, spurte hva hun skulle ha, og tredde litt mer inn i køen for å se på menyen.
Når jeg har opplevd gamle damer, slik du gjorde (de er ofte verst? har vel litt med "offerrollen" å gjøre...), så har jeg breiet meg litt ekstra ut.
Andre ganger har jeg sett folk snike foran andre, og da har jeg stilt meg i veien for snikerne og latt andre få passere. Jeg har bevisst stått stille i køen.
Enkelte ganger feiger jeg ut, jeg også.
Bare tilsynelatende aksepterer det, men blir irritert inni meg.
Da angrer jeg etterpå. Noen ganger er jeg ikke oppmerksom nok, bare.
Det gjelder om å være moderate her også.
Noen ganger må man la noen få snike dersom de har dårig tid også, syns jeg.
Bare de spør pent om det går greit, siden de skal nå en buss og sånt. Jeg kan ha forståelse for akkurat det. "Unnskyld, du tror ikke jeg kunne...?"
Spør pent, for guds skyld! Da går det helt fint å gjøre unntak
Lar det bli med dette!
