Fakta, teori & skepsis ⇒ Hva er folkeskikk?

[Lilja]

Fine tråden

Jeg elsker ordet folkeskikk, og det er grunnleggende i oppdragelsen av våre barn.

For meg handler folkeskikk først og fremst om takknemlighet, respekt og hensyn.
Det handler om å lære empati.
Om å lære forskjellen på "ditt" og "mitt",
og ikke minst handler folkeskikk om forståelse.
(Det hjelper på en måte lite om ungen er "flink" til å si unnskyld hvis h*n ikke har snøring på hvorfor h*n gjør det...)

Prøv å tenk litt større omfang enn akkurat rundt middagsbordet, for der handler det egentlig mer om etikette, og den synes jeg egentlig ikke det er så farlig med.

Jeg har nok tatt med meg mye av den "gamle etiketten", men syns det er viktig å definere ovenfor ungene hvorfor man har de reglene man har.
Her i huset takker vi for maten! Basta!!
Ikke fordi at "det er noe man bare skal gjøre", men fordi den som har stått og slavet over grytene jammen skal ha et takk, om ikke noe annet. For meg er det en kjempeforskjell der!
Dessuten sitter vi ved bordet til alle er ferdige!
Men igjen har vi våre grunner, bl.a at ungene stresser mindre og spiser bedre når de vet de må sitte der likevel.


Jeg er nok ganske gammeldags, og går for å være streng/ prinsippfast, men enkelte ting SKAL ungene mine ha med seg videre.

-TAKK-TAKK-TAKK!! (jeg blåser faktisk i om du har fått et par sokker eller kul elektrisk dings som du har ønsket deg lenge -du sier takk, og du mener det!)

-Kø-kultur! (Vente på tur uten sure miner, dessuten hilser du på og smiler til den som ekspederer og viser forståelse for at vedkommende gjør så godt h*n kan)

-Strand-vett!!!!! (det finnes ikke noe verre enn unger som løper hensynsløst rundt og spruter sand og vann over deg/ maten din/ teppet ditt. Dessuten går man på do, eller ihvertfall langt unna der folk ligger/ sitter/ spiser, for å tisse. Det er IKKE greit å tisse overalt bare fordi man er liten)

...jeg kunne holdt på i timesvis Lar det bli med dette!


Lilja

[Anette9]

det er sant det, like barn leker best !
Jevle foreldre, større sjangse for jevleunger...

Rike barn leker best :mozilla_wink: [/b]

[AlmostNameless]

Folkeskikk ja. Vanskelig å sette spissen på hva det virkelig er. Hver eneste menneskeskapning har sin holdning til ordet. Sin oppdragelse, sin egen tolkning og individuelle forståelse av emnet. Folkeskikk på verdensbasis bør vel være en klype forståelse for ditt medmenneske.

Høflighet kan jeg ikke se for meg at man skal sammenligne folk fra forskjellige kulturer og samfunn, for det kommer garantert til å krasje.
Ingen mennesker har seg en høyere rett til å dømme ett annet menneske på noe som helst. Ingen av oss simple skapninger her på kloden har blitt gitt den rett til slikt.
Mitt syn på andre mennesker er at et hvert liv har sin oppdragelse. Kall det en egen kultur i heimen om du vil. Skal vi sammenligne høflighet med andre land? Tror det krasjer seg veldig fort. Det kan krasje seg like fort vis vi sammenligner hva hver person er vant til, oppvokst til å forstå.
Det vi lærer oss i det vi blir kjent med sosiale omgivelser er det å håndtere situasjoner offentlig som tar seg best ut (som regel) Dermed refererer jeg til det flotte ordet som kom opp tidligere i emnet. Sosial Kontroll.

Første post her på forumet :mozilla_cool:

[Anette9]

Folkeskikk handler også mye om spillereglene i et samfunn.
Tradisjon og moralske- og relgiøse normer ligger jo ofte i bånn, men så kan man jo spørre seg selv hva forventer samfunnet egentlig av meg? Skal jeg like godt være en stuckup rikmannsberte som er hensynsløs og frekk fordi det ser ut til å funke for de som har havnet i sladreblandene..? Alle vil bli sett og alle vil bli akseptert. Det handler om å finne sin plass i et samfunn, og når hollywoodkjendiser blir sett opp til , og samtidig media liker å fremstille de som overlegne drittsekker, tar mange den sluttningen at det er sånn man burde bli og det er slik andre hadde sett opp til meg. Media har en så utrolig stor påvirkningskraft på hvordan vi oppfører oss ellers,(tidligere var jo dette enten religion og kirke, eller familie, yrke og tradisjon. eller en kombinasjon såklart), og med så mye press på både det ene og det andre får vi et forvrengt og paranoid bilde av samfunnet.
Istedet for å samarbeide og passe på hverandre blir vi konkurrenter, og dermed mer kalde i tankegangen.
Nå hørtes jo jeg kald ut i tankegangen, og dette er jo satt litt på spissen såklart, men jeg føler at vi normenn har blitt mer likgyldige i hvordan vi behandler hverandre, fordi samfunnet forventer at du er så mye annet en høflig og hensynsfull, og da tenker vi at det ikke er noe vi MÅ gjøre, altså ingen plikt, så det faller langt ned på listen. I tillegg føler vi ikke samme ansvar for hverandre som før, fordi vi ikke må.
Det handler jo selvfølgelig også mye om oppdragelse og miljøet man vokser opp i. Mange lærer ikke at man skal få en god følelse av å hjelpe et annet menneske eller gleden av takknemmelighet.

[ludoburgero]

Folkeskikk er kanskje ett av stegene vi må ta for å få en fredeligere verden.
Det er noe alle burde lære seg - at folkeskikk faktisk er viktig.
Hensyn, høflighet, respekt og toleranse.

Verden har kanskje blitt litt for hard med sin nulltoleranse, disrespekt, sitt moralske forfall og at alt dreier seg om Selvet. The Century of Self.

Jeg synes det er for mange selvforherligede, selvtilfredse og selvsentrerte jålebukker ute i verden nå som bare slikker rompe for å komme seg opp i toppen på masta av det statusjaget de har bedrevet med halve livet sitt. Disse menneskene synes jeg synd på, da mange av de virker så distansert ut fra virkelige verdier og viktige holdninger for at fellesskapet skal fungere. Jeg vil ikke gå så langt som å påstå at de "ikke vet hva livet dreier seg om", for det ville være fordømmelse fra min side, og det kommer ikke noe særlig godt utav det. Men jeg synes synd på dem, fordi jeg selv mener de har gått glipp av noe viktig - og at de kanskje trenger mer selvinnsikt. For verden blir ikke akkurat fredeligere, og dumhet promoteres. Altså... hvorfor skal vi hele tiden gå tilbake til alt dette primitive? Kropp og sex selger... de har gjort noe usedvanlig fint om til noe jævla mas, rett og slett... og så har de skummet av sjelen i det meste... tatt god musikk ut av sin kontekst og satt det inn i en ny, bruker den i reklame, så assosieres det til atter et nytt produkt - og det gjør meg kvalm! Det mister sin verdighet, og kultur blir ødelagt. Så bare MÅ det oppstå motkultur - og det blir straks å like, for min del, og så blir det da disse kontrastene, ytterpunktene, motsetningene som liksom teller. Og nyansene forsvinner i grøten, alt blir bare kjedelig dersom en ikke velger noe av det ekstreme. "Enten er du med oss, eller så er du mot oss."

Okay, nå sporet jeg litt av, og det ble litt vel mye resonnering og høyttenkning... men... herregud... jeg blir litt oppgitt over hvordan det skal gå med denne verden.

Lite respekt ute og går.
Jeg skylder det på profitt, på kapitalisme, korporatisme, forbrukermentaliteten vår, der hvor vi alle er produsenter eller konsumenter i en eller annen form.
Vi er så nedgraderte, liksom...

Og jeg mener at litt folkeskikk. Litt JORDNÆRHET hadde kommet godt med her.
Vise litt EKTE høflighet! EKTE respekt! Ikke rævslikking!
Jeg er så forbanna lei av det, for jeg ser det på arbeidsplassene også.
Hele dagen lang, overalt rundt meg. Alle bare prater, prater, prater, men de mener ikke noe med det. Så jeg blir liksom tvunget til å ta et valg:
A) Være oppgitt og apatisk over situasjonen
B) Være provosert og klage over situasjonen

Egentlig vil jeg ikke noen av delene.
Jeg forsøker å forstå hvordan det ble slik som dette...
hvorfor noen måtte gi opp denne strenge oppdragelsen... og om det hang sammen med at stadig flere tabuer ble brutt i samfunnet, hvor vi ble mer frilynte, hvor vi turte å se så overflødig mye sex rundt på gatene... da snakker jeg ikke om **, men jeg snakker om reklameplakater, Hennes & Mauritz og co.
Om kanskje dette, med sitt inntog, har formet oss såpass at vi heller tenker "skitt au" og lar barna se på det de vil, gjøre det de vil, snakke som de vil, og tenker ikke mer over hvilken dårlig innflytelse media kan ha på dem. Det er liksom "gammeldags" og var sånt VÅRE foreldre dreiv og stresset over. Vi er liksom litt kulere. Nå er jeg ikke akkurat en forelder selv, så jeg burde ikke si så mye. Men all respekt til dem som faktisk enda oppdrar barna til å takke for maten!

Jeg kan bare si at jeg er evig takknemlig for å ha ei god mor som lærte oss at:
"Hjemme er det ikke så farlig, men ute skal dere alltid oppføre dere pent, vise respekt og takke for dere!" Og akkurat det synes jeg er en fin ting. Slettes ikke gammeldags, slettes ikke unødvendig. For jeg hadde likt å blitt behandlet slik selv, og det er ikke bare derfor jeg prøver å være høflig selv. Det er like mye fordi jeg ser at andre setter pris på det. Det er fordi jeg tror faktisk at verden kan bli en liten brøkdel bedre av at vi gjør en liten innsats på den fronten der. Tro det eller ei.

Nå har vi fått masse av tid til å tenke kun på oss selv.
Det er på tide å lede verden ut av denne egosentriske karusellen nå.
Andre mennesker er viktigere enn DEG. Andre mennesker er viktigere enn MEG.

Gjør dagen litt hyggeligere for andre mennesker rundt deg:
vis takknemlighet, hold litt mer kjeft, ikke klag på bagatellene,
men ta gjerne en fight eller to med dem som er uhøflige selv.
Syns jeg da...

[TheMartine]

Jeg visste du hadde mer i deg, Espen :mozilla_wink:

Må si det virkelig varmer langt inn i hjerterota at dere har så sunt syn på folkeskikk. Jeg har stort sett blitt møtt med kritikk og skeptiske miner når jeg har snakket med andre om dette, og mange har gjort sitt beste for å få meg til å virke både herskesyk og urealistisk. Så å lese alle disse innleggene, som viser at det faktisk er fler enn meg som er brennende opptatt av respekt og hensyn i hverdagen, det gjorde godt for verdenssynet mitt =)

Jeg hadde forøvrig en helt fenomenal finte i dag. Sto i kassen på Deli de Luca og skulle betale. Bak meg sto ei jente på min egen alder, og snart merker jeg at ei dame på rundt 70 år begynner å jobbe seg inn fra høyresiden min. Jeg vet godt hva hun vil: hun vil snike.

Først sender jeg henne et veldig bestemt og megetsigende blikk. Hun snur seg unna, men fortsetter å presse på fra siden. Nå sto hun så nærme meg at hun hadde armen sin helt inntil min. Irriterende som fy. Men, siden jeg er så lur og hadde ryggsekk, fant jeg en smart måte å finte ut denne kjerringa. Jeg snudde meg sidelengs til venstre da jeg hadde betalt, sånn at jeg sto med ryggen mot henne og blokkerte kassen fra høyre. Så skuffet jeg varene nedi sekken mens jeg fortsatt sto slik, og sendte samtidig et "stig på"-blikk til hun bak meg. Dermed gikk snikerens ufyselige plan i dass, og rettferdigheten seiret. Hurra!

[ludoburgero]

Jeg visste du hadde mer i deg, Espen :mozilla_wink:

Har du ventet lenge nå? Kavet deg gjennom all svada jeg kastet rundt meg?

Må si det virkelig varmer langt inn i hjerterota at dere har så sunt syn på folkeskikk. Jeg har stort sett blitt møtt med kritikk og skeptiske miner når jeg har snakket med andre om dette, og mange har gjort sitt beste for å få meg til å virke både herskesyk og urealistisk.

Hey. Det er bare det at din grense for tålmod er nådd.
Alle reagerer ekstremt, før eller siden, bare det kommer til stykket.
Nå driver vi å gjør disse "irrasjonelle" reaksjonene våre legitime, fordi vi er flere om det, og fordi vi diskuterer synspunkter og erfaringer. Jeg, på min side, trekker som vanlig inn dette med forbrukermentaliteten. Du, på din side, trekker som vanlig inn køkultur Og da snakker vi jo allerede om samme ting. Det å kjøpe og selge og sånt.
Vi har også vært innom oppdragelse.

Et innskudd jeg savner i debatten er om høflighet og skikk i forhold mellom mennesker som omgås sosialt eller på arbeidsplassen. Jeg har allerede såvidt nevnt hvor overfladisk høflige folk er her på arbeidsplassen, men det er også ved kundekontakt. Først og fremst. Men når det kommer til samliv, til et kjæresteforhold, til et vennskapsforhold... hvor ærlige kan man være, og hvor mye hensyn må man vie til den andres følelser før man tør åpne munnen sin om noe man mener? Hvor går grensa mellom "å vite bedre enn henne, fordi hun driter seg ut ved å gå i den kjolen fordi den ikke står til håret hennes" og "å vite bedre enn henne, for hun trenger å klippe av seg det flisete og stygge håret, men hvis jeg sier det blir hun lei seg, og det er bedre at hun lever i uvitenhet"?
Når knekker man selvtilliten til noen, og når styrker man den?

Hvis jeg hadde kalt deg dominant, Martine, for de meningene du har om folkeskikk. Hadde du da assosiert det med at du tidligere har blitt kalt for herskesyk?
Hvis jeg da synes at dominansen din vitner om styrke og karakter, ville du da si at jeg "som vanlig vridde det om til noe positivt"?
Hva om jeg virkelig mener det jeg sier, og ikke bare vrir? Selv om jeg noen ganger vrir fordi jeg virkelig mener det til det jeg vrir det til også?
Det er ikke så komplisert. Jeg vil ikke at noen skal mene det samme som meg, men jeg mener bestemt at å skifte perspektiv er en god ting, fordi det løsriver oss fra å stå fast i det man er ved. Og selv om noen kommer med et annet perspektiv, så kan man noen ganger takke seg for at man ikke ser det fra det perspektivet også

Følelsen av å være sammen om noe, gjør en ofte svakere, selv om man i realiteten vil føle at man er sterkere. Men sterkest er man alene, selv om man ironisk nok også da vil føle at man er svakere. IKKE ALLTID er det slik da, men ofte. For det krever styrke og en eksepsjonell evne til å formidle sine meninger mot strømmen. Hvis man da blir hørt og kan skape reaksjoner, uten å bare fyre av lavmål, så er man i mine øyne verdens sterkeste. Ihvertfall for et øyeblikk og for den meningen man presenterer.

Fellesskapet vårt er nå splittet, og derfor har vi nå alle fått den styrken vi trenger til å finne sammen igjen og vise litt svakhet ovenfor hverandre. Den gode svakheten. Den svakheten som kalles høflighet. Det som mange vil kalle "å bøye seg i støvet" eller som de ser på som å være en "slave" for andre. Viktig å være svak noen ganger, men det finnes gode svakheter. Det å ikke alltid tenke på seg selv.
Aller best er det å klare å kombinere. Akkurat nå er det i ubalanse.
Folk tenker for mye på seg selv.

Så å lese alle disse innleggene, som viser at det faktisk er fler enn meg som er brennende opptatt av respekt og hensyn i hverdagen, det gjorde godt for verdenssynet mitt =)

Det er ikke det det er snakk om her.
Sorry, nå høres jeg frekk ut. Men det er ikke snakk om å gjøre synet ditt rettferdig eller godt. Vi snakker om verdier her, og det er fint å høre at du føler du har funnet meningsfeller og at vi er flere om det. Det synes jo jeg også.
Men det er likevel ikke det viktigste at vi skal føle det sånn.

Det viktigste er kanskje å kjenne på litt motstand.

Jeg har fremdeles til gode å høre noen argumentere skikkelig for seg for hvorfor man skal få oppføre seg som man vil, på tross av å ta hensyn til andre.
Gi meg en god grunn til å ikke ta hensyn til mennesker rundt seg?
Spørsmålet høres jo i utgangspunktet banalt ut, jeg vet ikke om noen tør å prøve seg.
Første bud? Andre? Tredje?

Jeg hadde forøvrig en helt fenomenal finte i dag. Sto i kassen på Deli de Luca og skulle betale. Bak meg sto ei jente på min egen alder, og snart merker jeg at ei dame på rundt 70 år begynner å jobbe seg inn fra høyresiden min. Jeg vet godt hva hun vil: hun vil snike.

Først sender jeg henne et veldig bestemt og megetsigende blikk. Hun snur seg unna, men fortsetter å presse på fra siden. Nå sto hun så nærme meg at hun hadde armen sin helt inntil min. Irriterende som fy. Men, siden jeg er så lur og hadde ryggsekk, fant jeg en smart måte å finte ut denne kjerringa. Jeg snudde meg sidelengs til venstre da jeg hadde betalt, sånn at jeg sto med ryggen mot henne og blokkerte kassen fra høyre. Så skuffet jeg varene nedi sekken mens jeg fortsatt sto slik, og sendte samtidig et "stig på"-blikk til hun bak meg. Dermed gikk snikerens ufyselige plan i dass, og rettferdigheten seiret. Hurra!

Great job!
Jeg har gjort lignende. Igår sto jeg og minstesøstera mi i kø for å kjøpe oss hver vår meny med disse overluftige baguettene med fyll som kan mette en halv spurv.
Bare for å stille en ørliten snackshunger. På Big Bite, altså.
Der kom det ei dame snikende inn i køen, siden jeg og søstera mi ikke sto klint inn til disken (køen gikk sidelengs mot kassen). Hun forsøkte seg så smått, men jeg merket at hun var villig til å vike unna. Det er liksom sånn en merker. Noen presser seg frempå, disse er de jævligste. Så jeg fant det ikke så nødvendig å nytte meg av markeringsbehovet mitt igår. Det ble med det litt mer subtile, men likevel bestemt. Snakket med søstera mi, spurte hva hun skulle ha, og tredde litt mer inn i køen for å se på menyen.

Når jeg har opplevd gamle damer, slik du gjorde (de er ofte verst? har vel litt med "offerrollen" å gjøre...), så har jeg breiet meg litt ekstra ut.
Andre ganger har jeg sett folk snike foran andre, og da har jeg stilt meg i veien for snikerne og latt andre få passere. Jeg har bevisst stått stille i køen.

Enkelte ganger feiger jeg ut, jeg også.
Bare tilsynelatende aksepterer det, men blir irritert inni meg.
Da angrer jeg etterpå. Noen ganger er jeg ikke oppmerksom nok, bare.

Det gjelder om å være moderate her også.
Noen ganger må man la noen få snike dersom de har dårig tid også, syns jeg.
Bare de spør pent om det går greit, siden de skal nå en buss og sånt. Jeg kan ha forståelse for akkurat det. "Unnskyld, du tror ikke jeg kunne...?"
Spør pent, for guds skyld! Da går det helt fint å gjøre unntak