DeLaMorte skrev:Jeg vet ikke helt om dette er det rette stedet å legge ut om dette på men her ble det nå alikevel.
Som sikkert mange av dere har lest i innleggene mine så har jeg fortalt litt om at jeg hadde en kjæreste som var besatt av en demon. SOm jeg har sagt før var jeg jo veldig skeptisk til dette, siden det ikke var en del av min tro og religion, og litt for sci-fi for meg. Men slik var det nå, etter uendelige uker med bevis etter bevis, ikke bare for meg men også for andre. Vi så en tydelig forandring i han..(mennesket altså).. Han var så god og snill mot alle, før jeg brøt ut en slags "kraft" i han. En ond kraft. Etter dette så utviklet han seg mer og mer.. Jeg gjorde det selvfølgelig ikke med vilje.
Søndag 15mai så dro vi hjem til meg, der jeg var alene. Og på kvelden, etter mørkets frembrudd (så dum jeg var med tidspunktet) så fortalte jeg ham at jeg ikke orket mer. Det ble for en stor psykisk påkjenning å måtte takle denne demonen, og så sa jeg at hvis ikke jeg klarer det, så kommer ingen andre heller til å gjøre det, så han burde fjerne det for å få et lykkelig liv. Etter mye om og men begynte han å lyve om vennene mine, og det avslørte jeg han på.
Etter dette ble han det leger og psykologer ville halt sinnsyk, ustabil, gal. Eller det jeg ville kalt: demonen. Han begynte å hvese ut latin, skifte kroppsform(det stakk ut ben under huden hans), øynene begynte å lyse rødt og han kastet meg ned på sengen med en utrolig stor kraft, som jeg aldri har sett maken til.. Han prøvde å kvele seg selv med et gullkors han har rundt halsen mens han skrek at han håpte jeg ble voldtatt og at jeg rtna i helvete. Han gikk så opp på kjøkkenet mitt, og det ble stille. Jeg trodde han hadde gått så jeg gikk opp for å se. Der sto han med en stor kjøkkenkniv, klar til å ta meg. Han lo ondt, smilte sleskt og gikk rart. Jeg løp ned på rommet mitt og låste døren. Jeg var ganske rolig akkurat da. Han gikk så ned utenfor døren min og begynte å si med en ekkel og ond stemme at han var seg selv, og ville gi meg et adjø kyss. Jeg sa til han at det skjer når helvete fryser til is. Da lo han og gikk ut. Jeg trodde han dro, men da dukket han opp utenfor vinduet mitt, og kvesset tennene mens han sint lagde et hjerte på vinduet.
Veninna mi kom heldigvis og hentet meg. Men da hun kom så knakk jeg totalt. Men etter den dagen så føler jeg meg fri. Han sa tre engler hadde vært og fjernet ham, men selv om jeg er skeptisk til at han er borte, så plager han ikke meg mer. Men jeg merker i ettertid etter hele forholdet at alt gjør meg paranoid. Jeg klarer ikke å skille virkelighet fra fantasi, det gjør virkelig vondt. Alt skremmer meg, men bare på natta. Jeg føler jeg er overmottagelig for det paranormale.
Nå vet dere situasjonen min, håper på støtte og hjelp, enten dere tror meg eller ei. Det er bare det jeg ønsker. Støtte og hjelp.
Takk for at dere tok dere tid til å lese:)
Blessed be...
Hei.