Fakta, teori & skepsis ⇒ Skille mellom sjel og person

[ludoburgero]

Spørsmålet til Wiz om hva sjelen består av, plantet et nytt spørsmål i meg:
Hvor går skillet mellom sjel og person? Vet ikke om folk skjønner hva jeg mener, men for å si det sånn; Hvor lik den jeg er nå, vil jeg være i neste liv om jeg for eksempel får tildelt samme kjønn som før? Vil personligheten min være den samme eller kan jeg være helt annerledes? Hva former en? Er personligheten en del av personen eller sjelen?

Mye av det vi snakker om her inne, er for store ting til å kunne settes ord på.
Men vi prøver jo, vi gransker og graver.
Selv vil jeg si jeg har funnet kontakt med sjelen min, og at når man først kjenner det, vet man at det er sjelen. Nå har jeg dessverre mistet litt kontakt med den igjen, men begynner gradvis å kjenne det nærmer seg igjen. Det høres kanskje rart ut, men jeg mener at sjelen min er en egen entitet, hvis man kan kalle den det.

Jeg ser på meg selv som et skall, en person av kjøtt og blod. Det indre er personligheten, men innerst inne sitter sjelen.
Det som utgjør personligheten min er en kombinasjon av min sjel og mitt intellekt.
Liker gjerne å føle det slik at bevisstheten min er sjelen min, men at hjernen min gjør meg klar over bevisstheten igjen. Så med andre ord vil jeg si at det er store forbindelser mellom hjernen/intellektet og sjelen. De to kan ikke separeres, med mindre man dør, eller har en ut-av-kroppen-opplevelse, som jeg velger å tro man har under dyp søvn.

Håper du fikk noe utav mitt perspektiv på det hele.



Espen.

[ludoburgero]

Jeg skiller nok litt mellom personlighet og sjel jeg også. Det er ikke helt sant, for jeg tror så definitivt at kjernen av personligheten alltid vil være den samme i hvilken som helst kropp. jeg har alltid holdt fast ved at det er det jeg føler som kan fortelle meg mest om hvem jeg er. Så følelser ser jeg på som noe som er direkte tilknyttet sjelen.

Jeg tror fullt og helt at personligheten kan være helt forskjellig fra liv til liv, men jeg vet ikke om jeg tror det har mer med skille mellom sjel og kropp å gjøre enn det har med begrensningene og forutsetningene i en viss kropp/liv.

Her er et foredrag seth holdt for psykologistudenter og professorer:


Her har dere en utfordrende demonstrasjon av personlighetens natur. For min personlighet er ikke ruburts.(ruburt er Jane roberts) og hans er ikke min.Jeg er for eksempel ikke noen sekundærpersonlighet. Jeg utgjør ikke en fortrengt del av ruburt. Faktum er, kjære studenter, at dere er mye mer enn dere vet. Alle sammen eksisterer dere i andre former for virkelighet og andre dimensjoner og den delen som dere anser for å være dere selv ,er en liten del av hele identiteten.
I drømme har dere kontakt med andre deler av dere selv. Det er en kommunikasjon som foregår kontinuerlig,men jeg`et er så fokusert på fysisk virkelighet
og å leve der at dere ikke hører noen indre stemme.Dere må vær klar over at dere er mer enn det dere ser i speilet. Det er bare et svakt gjenskinn av hva dere egentlig er.
Dere ser ikke jeg`et i speilet .Underbevisstheten ser dere heller ikke, og dere ser ikke det indre selv`et.Men innenfor det dere kjenner,ligger den egentlige identiten,det indre selv i sin helhet, og det har hatt mange liv.Det har hatt mange personligheter.Det er en energiessens-personlighet,slik jeg selv er.Dere får ikke plutselig en ånd når dere dør.
Dere er det nå. Dere må gjerne kalle meg et produkt av underbevisstheten, men jeg setter ikke særlig pris på en slik betegnelse, fordi det er ikke sant.
Men hvis dere betrakter meg som en underbevist utvidelse av ruburts egen personlighet , må dere innrømme at underbevisstheten er telepatisk og synsk av natur, siden
jeg har vist telepatiske og synske evner. Jeg er kort og godt en energi-essens personlighet som ikke lenger har et legeme.

Spennende.
Men jeg må få sette en liten hake ved det hele, noe jeg stusser over...
Er det ikke ofte slik at noen "skriker" om at ting må være annerledes, fordi de nettopp ser hverdagslivet sitt som en begrensning, fordi de er utmattet og utkjørt av det hele?
Dermed danner de seg tanker om at "det MÅ være noe annet der ute" - det er jo tross alt grunnen til, ihvertfall min egen, interesse for det paranormale, sånn sett, fra bunnen av. Og det er bare en av grunnene da.
MEN, det han sier om at det vi ser i speilet bare er en liten del av oss selv, og at vi er så fokusert på den fysiske virkeligheten at vi mister kontakt med vår indre stemme...
Jeg er av den oppfatning at vi nettopp har blitt gitt det vi ser av en GRUNN.
Nemlig at det vi ser i speilet IKKE bare er en liten del av hva vi er.
For å si det sånn: hva om det er en stor del av hva vi er, men ikke den største?
Og hva om det "tragisk" nok er den største delen av hva vi er?
Det er klart det finnes uendelige muligheter for oss alle, som går hinsides det fysiske. Men jeg er villig til å påstå at dødsangsten som ligger dypt i mange av oss, kanskje kan forklare hvorfor vi lengter etter å vite om tidligere liv, regresjon, og nemlig dette ønsket om at det finnes noe etter døden.
Og ja - jeg sier ikke det er null, at det er svart - selv om jeg heller litt til den oppfatningen selv. For når det kommer til skillet mellom personlighet og sjel, som tråden først dreier seg om - så er det nemlig slik at det er der jeg tror man kan merke skillet;
når man dør, vil personligheten ta slutt, hjernen vil ikke lengre fungere, og da er man ikke lengre heller klar over sin egen eksistens. Minner vil kanskje slettes, MEN til deg zind, som jeg så gjerne skjønner har et poeng i denne tråden også - et godt poeng:
Følelsene er kanskje et viktig element i sjelen?
Kanskje derfor vi kan huske tidligere liv, hvis vi oppsøker regresjonsterapi?
Den mest effektive måten å huske ting på er - tross alt - emosjonelt.
Det kan både vitenskapelig forskning bekrefte, vel sådan som litt utforskning av vårt eget indre kan gi oss en bekreftelse på det samme.

[karina]

Vi skal skille mellon sjel og personlighet. Det er ikke det samme. Sjelen vår inkarneres i personligheter fra liv til liv. Jeg vil heller si at si at personligheten er vår bevissthet og sjelen vår underbevissthet.

Å være menneske er ikke det eneste en sjel skal erfare, det finnes sjeler som aldri har erfart å være menneske.Det er fra sjelen intuisjonen vår kommer fra.

Alt handler om sjelens utvikling og hvis det gagner sjelen å inkarneres som menneske, da gjør den det. Det snakkes mye om selvmord på dette forumet. Det er for eksempel aldri sjelen som bestemmer selvmord, det er det personligheten som gjør.

Jeg siterer Gary Zukav: " Vi er først og fremst udødelige sjeler, dernest fysiske skapninger."

Men noe må jo gå igjen fra kropp til kropp ettersom sjelen er den samme?

[Myntenes Dronning]

Vi skal skille mellon sjel og personlighet. Det er ikke det samme. Sjelen vår inkarneres i personligheter fra liv til liv. Jeg vil heller si at si at personligheten er vår bevissthet og sjelen vår underbevissthet.

Å være menneske er ikke det eneste en sjel skal erfare, det finnes sjeler som aldri har erfart å være menneske.Det er fra sjelen intuisjonen vår kommer fra.

Alt handler om sjelens utvikling og hvis det gagner sjelen å inkarneres som menneske, da gjør den det. Det snakkes mye om selvmord på dette forumet. Det er for eksempel aldri sjelen som bestemmer selvmord, det er det personligheten som gjør.

Jeg siterer Gary Zukav: " Vi er først og fremst udødelige sjeler, dernest fysiske skapninger."

Men noe må jo gå igjen fra kropp til kropp ettersom sjelen er den samme?

Nei sjelen er uavhengig av personligheten sånn. Trenger ikke være noen likhetstrekk i det hele tatt.

Det er erfaringene til sjelen som betyr noe og sjelen bestemmer selv hva slags liv den vil leve som menneske.. Folk hevder jo at de har vært forskjellig kjønn i livene sine, noen sier til og med at vi er annenhver mann og kvinne. Det verserer jo mange teorier om dette, men teorier er jo også alt vi har så lenge det ikke er noe fysisk.

Men personligheten vår har med det fysiske å gjøre. Den henger sammen med resten av oss som menneske. Utseende, miljø, oppvekst, osv.. Noen sier jo også at dyptliggende fobier kan spores tilbake til tidligere liv. Sånt sett kan jo sjelen kobles til personligheten i den meningen du kanskje tenkte. Men det må være en viss kobling mellom personlighet og sjel og.

Det er mangelen på denne koblingen som gjør folk deprimerte og sinte tror jeg.

[Atmi]

Jeg tror personligheten er uavhengig av sjelen. Likevel har sjelen litt påvirkning på personligheten. Ikke i en form som gjør at du ligner deg selv i neste liv, men i en form som gjør at den personen sjelen har neste liv har noen av de samme reaksjoner.

Hvis vi møter vår sjelvenn, da har vi noe felles, ikke lik personlighet, men personene våre er påvirket av det samme - fordi de er påvirket av samme sjel, med ulik oppvekst og personlighet. Altså, når vi blir født på ny blir det omtrent samme likheter som vi har med våre sjelevenner. Våre sjelevenner deler en del av vår sjel.

Persepsjon, samvittighet er vel de to viktigste tingene sjelen bringer personligheten. I neste liv vil du ha læren sjelen har i dette livet + det den har tilegnet seg i dette livet og hos de andre personlighetene den var/er en del av.

Atmi

[madjava]

Tanken min rundt dette kjem sikkert ikkje som noko bombe på nokon av dykk...hehe.

For dei som bare vil vite kva eg meiner i forhold til start-tråden: hopp over byrjinga og heilt ned til slutten.


BYRJINGA
Menneske har utvikla seg gjennom mange år, forskarane er ikkje sikre på kor lenge, men dei antar at mennesket i byringa hadde instinkt til å overleve og reprodusere seg sjølv(føre genene vidare). Dette felle vel bare i god jord hjå dei som kan godta at mennesket ikkje var noko anna enn eit dyr i byringa(fra apemenneske til menneske, skjønt sjøl i dag er denne utviklinga mulig å sjå att som litt flytande(mykje pga ein kommentar eg overhørte i oslo om nokre bønder som hadde kara seg inn til eit av tettstadens utesteder) hmm...lyt presisere at eg ikkje er fra ein by i så måte og er klar over at dette kan slå tilbake på meg sjøl), men ikkje nødvendigvis er enig i at vi forsatt er dyr.

Forskarane trur og at det har teke tid før vi utvikla følelser som omsorg, humor, samvittighet, kjærlighet og egoisme(noko eg finn rimelig i og med at vi stadig utvikler oss og alt rundt oss).

Personligheten er ein del av vår arv(fra far og mor, dvs DNA), den påvirkning miljøet vi veks opp i og lever vidare i påfører oss, det vi ete( får i oss av vått og tørt).
DNA øverfører både negative og positive trekk frå våre foreldre som er med på å forme vår utvikling(på denne måten føler eg at vi får noko fra tidlegare liv(DNA mange slektsledd bakover), men ikkje eit liv vi som person har levd eller som ein del av oss har levd("sjel"), vi har bare fått byggesteinane til vår personlighet) og gjere oss til dei personane vi er.
Miljøet former oss og vil forsette å forme oss til vi dør. Ei påvirkning som kan være veldig sterk eller ha lite å seie for vår personlighet alt etter kva vi opplever.
Mat/drikke er i dag meir tilsatt syntetiske stoff som virker negativt inn på vår personlighet og dens utvikling enn for nokre tiår sia. Den maten vi ete fra naturen, som er naturlig, og at vi blander saman forskjellig naturlig mat er viktig for at vi skal få i oss det vi treng som virker positivt inn på vår personlighet.

Den andre delen av oss er underbevisstheten, denne er og ein del av vår arv(DNA), men denne er ikkje godt nok bygd fordi tidligare DNA(mange slektsledd bakover) har lete være å sjå på denne som viktig(arv og miljø, at vi har utvikla oss vekk fra naturen). Nokre har fått overført(fra slektsledd) litt fleire av byggesteinane for underbevisstheten, og har betre/tydligare evner. Det syner seg ofte ved at fleire slektsledd bakover hadde betre/tydligare evner. Alikevel føler eg, og trur eg, at alle har fått nok byggesteinar(ligg der latent) til å utvikle vår underbevissthet til noko meir enn ein nedtona del av oss som menneske. Korleis denne bygginga av underbevissthet og utviklinga av evner bør føregå er eg ikkje sikker på, men eg bruker ein åndelig tilnærming(prøver å komme i kontakt med underbevisstheten min samtidig som eg tilbringe tid i naturen for å føle naturens ro bli ein del av meg).

Personlighet og underbevissthet er 2 deler av oss som vi kan velge kor mykje vi vil bruke eller vekte. Begrensningen er at vi er arvemessig(DNA) underlagt korleis dette er vekta fra byringa av livet vårt. Og i dei fleste tilfelle vert ikkje vi som barn oppmoa til å utforske eller ta i bruk vår underbevissthet. Dernest er det vel ingen som sikkert veit korleis vi skal trene opp underbevisstheten slik at vi verkeleg kan gjere oss nytte av den.

jeg bare lurer på hva som får folk til å tro at vi har flere liv? at kroppen vår bare er en vert som sjelen flyr ut og inn av... hva skjer med sjelen til slutt? eller er det ingen slutt? og hvis det ikke er noen slutt, hva er vitsen med alt sammen da???

er i det filosofiske hjørnet i dag...

Svara på desse spørsmåla er samansatte, men kort fortalt kjem det av ein tomhetsfølelse(livet mangler eit viktig innhold) mange har opplevd som driv dei til å søke mot noko som kan gje meining med livet. Når det kjem til dette med sjela får andre svare som føler dei har svar på det. Eg skjønner at underbevisstheten kan minne om det mange kaller sjel, men for meg eksisterer bare underbevisstheten og den høre til meg som person og vil dø med meg. Det er med andre ord ein slutt slik eg ser det, idet mennesket dør. Meininga med livet, var å overleve og føre genene vidare(instinkt) men har forandra seg til at vi forpakter naturen og prøve å leve saman med den og ta vare på den for våre etterkommarar. Dvs slik vi forpakter naturen nå, vil det få konsekvenser for alt liv på jorda. Eg søker ei forandring på denne utviklinga, kanskje fordi eg er byrja å få ei større innsikt i meg sjøl og at eg er ein del av naturen. Gjennom åndelig utvikling finner vi og tilbake til noko av det som, er blitt borte/nokon fornekter/delvis er til stede, mange ikkje lenger skjønar kva er for noko; våre evner ut over våre fem sanser.

Sjelevenn er noko eg har undra meg over lenge, til eg møtte min sjelevenn. Det var vel rundt det tidspunktet eg innsåg at det var feil ord(sjelevenn) og brukt kynisk for at folk ikkje skal slutte å tru på at vi har ei sjel. Det eg fann ut var at min sjelevenn er eit menneske eg er på bølgelengde med, vi tenker mykje likt, føler mykje likt, har mange like slutninger og er på ein måte ikkje langt fra kvarandre liksom. Det er noko spesiellt, som om vi har blitt drege mot kvarandre utan sjøl å skjønne kvifor. Samtidig lever vi kvar våre liv, alltid avgrensa av det skillet som må være der for at vi skal få behalde det som er vårt spesielle vennskap. Eg har ikkje funne eit godt ord i staden for sjelevenn. Om nokon har eit betre ord på dette er det bare å sende pm. Tek imot forslag med stor takk.


SLUTTEN
Sikkert mange som er lei av å lese så lang innleiing, men ser at det kan være nyttig for at dåkke ska forstå litt betre kvifor eg har denne meininga:
Person og sjel vert for meg personlighet og underbevissthet. Dette fordi noko av det nokre skriv/meiner om sjel, minner om noko av det eg ser på som underbevissthet. For meg er personlighet og underbevisshet kvar sine like viktige deler av ein person og desse kan ikkje skiljast når døden inntreff. Når vi dør dør desse det og. Så slik eg forstår livet, mennesket og naturen er det ikkje noko skille i det hele tatt.

Dette er min personlige meining og det er ikkje min tanke å tråkke på nokon av dåkke som ser annleis på dette. Eg har stor glede av å sjå at mange av dåkke har egne syn på det meste her inne, fordi det er noko av det som fører utviklinga av mennesket vidare og at vi ein dag kanskje får svar, eller litt betre svar på mykje av det vi undrast over og tør å prate om her inne.

For dei som vil vite kvifor eg meiner dette, hopp oppatt til byjringa.

[karina]

Jeg nekter å tro at sjelen er helt uavhengig av personligheten. Grunnen til dette er egentlig sinnsykt vanskelig å forklare ettersom den er så forbanna individuell, men jeg skal gjøre mitt beste.

Jeg-et er for meg veldig dyptgående og komplisert. For meg er ikke jeg-et noe som ligger på overflaten, men inni meg, selve muren for hvem jeg er, og kun utfra mine egne følelser, er jeg bombesikker på at det jeg-et umulig kan fjernes. Jeg tror mange personligheter kan vokse utfra jeg-et, men i bunn og grunn er det det samme. Fordi jeg merker at jeg på en måte har mange personligheter i meg. Hovedsakelig bare en, men uten å egentlig kunne forklare det, merker jeg at jeg også fort kunne blitt mange andre. Det er kanskje der arv og miljø kommer inn. I mine ''flashs'' (som jeg er overbevist om er fra tidligere liv) kjenner jeg igjen jeg-et og det som følger med det. Om jeg-et forandret seg fra liv til liv, hvem ville jeg vært da? Ingen? Ergo er jeg-et er sjelen, eller ihvertfall en uhyre viktig del av den.

[Myntenes Dronning]

Jeg nekter å tro at sjelen er helt uavhengig av personligheten. Grunnen til dette er egentlig sinnsykt vanskelig å forklare ettersom den er så forbanna individuell, men jeg skal gjøre mitt beste.

Jeg-et er for meg veldig dyptgående og komplisert. For meg er ikke jeg-et noe som ligger på overflaten, men inni meg, selve muren for hvem jeg er, og kun utfra mine egne følelser, er jeg bombesikker på at det jeg-et umulig kan fjernes. Jeg tror mange personligheter kan vokse utfra jeg-et, men i bunn og grunn er det det samme. Fordi jeg merker at jeg på en måte har mange personligheter i meg. Hovedsakelig bare en, men uten å egentlig kunne forklare det, merker jeg at jeg også fort kunne blitt mange andre. Det er kanskje der arv og miljø kommer inn. I mine ''flashs'' (som jeg er overbevist om er fra tidligere liv) kjenner jeg igjen jeg-et og det som følger med det. Om jeg-et forandret seg fra liv til liv, hvem ville jeg vært da? Ingen? Ergo er jeg-et er sjelen, eller ihvertfall en uhyre viktig del av den.

Jeg tror det er mer at sjelen er uavhengig av personligheten, men ikke omvendt. Personlighetene fra liv til liv kan være vidt forskjellige, selv om sjelen er den samme.
Jeg-et for meg er personligheten min, mens mitt høyere jeg er sjelen. Sånn tror jeg det er..

[>wiz]

Dette er en veldig vanskelig tråd.

For det første. Meninga med inkarnasjoner er umulig å svare på. For min del er alt like meningssløst når man setter det inn i evighetsperspektivet. Altså, hvis det er en mening med alt og vi streber mot den meninga og etter noen millioner å lykkes så vil sirkelen være sluttet. Da vil det ikke lenger være noe å jobbe for.

Etter utviklingsprisippet vil vi en dag blir ferdige og hva da? Jeg regner med at man blir rimelig lei etterhvert.

Derfor heller jeg mot en retning der det ikke finnes et overordnet mål, men at våre liv er små fraksjoner av en stor virkelighet som i grunn bare er en balanse. Jeg kan ikke se for meg at målet med alt er at alle skal bli snille og gode. Balansen er der hele tiden.

Derfor tror jeg at vi er den vi er. Vi tilhører våre egne. Vi er ikke individer hver for oss, men i en gruppe. Derfor finnes det heller ikke 100% fri vilje. Det finnes heller ikke 1 type sjel. Det finnes mange og vi på jorden er i forskjellige raser. Det finnes også et hiarki(?).

Noen sjeler er på et høyere utviklingstrinn og har større makt enn andre. Det betyr ikke at de er mer verdt, men de er høyere.

Jeg tror heller ikke det finnes en fantastisk åndeverden der alt er bra og ingen lider. Jeg tror livet på jorden reflekterer livet der oppe.

Når det gjelder sjel kontra personlighet så mener jeg det er linket sammen. Det betyr at vi har enkelte menneskelige egenskapen som er knyttet til jorden og som ikke er endel av vår sjel, men bare er her nå pga lærerprosessen.

Jeg tror ikke personligheten er totalt forskjellig og annerledes enn sjelen.
Hele poenget for meg når det gjelder utvikling er å skille ut sjelen fra personligheten. På den måten vil man kunne utvikle evner å få større innsikt.

[Hecate]

Kanskje utviklingen aldri stopper fordi det perfekte egentlig ikke finnes?
Det sies at Gud er perfekt, vi er perfkte deler av Gud o.s.v., men hva er vitsen med å befolke univers etter univers i det uendelige...dersom det virkelig bare er det som er meningen...? Hva om det ikke er noe mål eller mening?

[ludoburgero]

Kanskje utviklingen aldri stopper fordi det perfekte egentlig ikke finnes?
Det sies at Gud er perfekt, vi er perfkte deler av Gud o.s.v., men hva er vitsen med å befolke univers etter univers i det uendelige...dersom det virkelig bare er det som er meningen...? Hva om det ikke er noe mål eller mening?

Jeg tror ikke det er noe mål og mening i den forstand.
Det jeg tror er målet og meningen med det meste er stadig forbedring. Altså utvikling. Prosessen i seg selv kan gi mening, vi lærer av våre feil, sier vi jo...

Om sluttproduktet skulle eksistere, som wiz sier med "at alle skal bli gode og snille" (noe han ikke tror på, vel og merke), så tror jeg ikke det er noen slutt på det.
Meningen er og blir skapt underveis. En dag tar det hele bare slutt. Det er ikke som en film, dette livet vi har blitt gitt. Det livet vi lever har ikke noe sluttpoeng. Ingen konklusjon. Vi lærer så lenge vi lever.

[Eaglespirit]

Utdrag fra seth:
Bevisstheten eksisterer både før og etter jordelivet.Ved kroppslig eksistens henger den sammen med hjernen, og i det fysiske livet avhenger de jordiske sanseinntrykkene-den presise og stødige orienteringen innenfor tid og rom-av denne fine alliansen.
Før din fysiske fødsel danner du et mentalt begrep om den kroppen du vil ha. Det er her den tilsynelatende spaltingen av selvet skjer, for i det fysiske livet må bevisstheten forbindes med hjernen, og dette organet selv må vokse og utvikle seg etter hvert.Derfor kan ikke hele bevisstheten være fysisk våken. Den delen du kaller bevisshet til livet.
De andre delene kan kalles det indre selvet.Hele dette indre selvet kan ikke komme til uttrykk, ikke engang i forbindelse med hjernen, siden hjernen må sile sanseinntrykk gjennom det fysiske apparatet.
Hjernen med sine kroppslige forbindelser må hanskes med tidsforsinkelser som sanseinntrykk alltid fører med seg.Den indre virksomhet i kroppen som er nødvendig for å være bevisst, må tillpasses tidssekvenser som ville utsette fysiske innstilte bevisstheten for altfor mange <<mattematiske>> utregninger til at den kunne håndtere dem.
Da måtte den eksempelvis føre bevisst regnskap med alle muskler,nerver,indre organer,molekyler og atomer, mens den beveger seg i tid og rom.Derfor skjer en spalting ,der en del av den usynlige bevissthet er forbundet med den fysiske hjernen,mens en annen del er løsrevet. Den uavhengige delen danner det du betrakter som kroppens ubevisste system.

[ludoburgero]

Utdrag fra seth:
Bevisstheten eksisterer både før og etter jordelivet.Ved kroppslig eksistens henger den sammen med hjernen, og i det fysiske livet avhenger de jordiske sanseinntrykkene-den presise og stødige orienteringen innenfor tid og rom-av denne fine alliansen.
Før din fysiske fødsel danner du et mentalt begrep om den kroppen du vil ha. Det er her den tilsynelatende spaltingen av selvet skjer, for i det fysiske livet må bevisstheten forbindes med hjernen, og dette organet selv må vokse og utvikle seg etter hvert.Derfor kan ikke hele bevisstheten være fysisk våken. Den delen du kaller bevisshet til livet.
De andre delene kan kalles det indre selvet.Hele dette indre selvet kan ikke komme til uttrykk, ikke engang i forbindelse med hjernen, siden hjernen må sile sanseinntrykk gjennom det fysiske apparatet.
Hjernen med sine kroppslige forbindelser må hanskes med tidsforsinkelser som sanseinntrykk alltid fører med seg.Den indre virksomhet i kroppen som er nødvendig for å være bevisst, må tillpasses tidssekvenser som ville utsette fysiske innstilte bevisstheten for altfor mange <<mattematiske>> utregninger til at den kunne håndtere dem.
Da måtte den eksempelvis føre bevisst regnskap med alle muskler,nerver,indre organer,molekyler og atomer, mens den beveger seg i tid og rom.Derfor skjer en spalting ,der en del av den usynlige bevissthet er forbundet med den fysiske hjernen,mens en annen del er løsrevet. Den uavhengige delen danner det du betrakter som kroppens ubevisste system.

Mye retorisk svada der, synes jeg. Men det finnes jo noe logikk i det også.
Litt spennende er det ihvertfall.
Hva i all verden er seth, og hva slags bok er det?

[Eaglespirit]

Ja, måten det er skrevet på kan være direkte, men det får meg til å tenke etter på innholdet jeg har lest. Det meste sammenfaller med min oppfattelse.
Boken heter : Din egentlige virkelighet, av Jane roberts.
Seth er en personlighet som kanaliserer igjenom Jane roberts.
Er også dannet skoler rundt om i verden rundt dette stoffet.

[snuppedilla]

Utdrag fra seth:
Bevisstheten eksisterer både før og etter jordelivet.Ved kroppslig eksistens henger den sammen med hjernen, og i det fysiske livet avhenger de jordiske sanseinntrykkene-den presise og stødige orienteringen innenfor tid og rom-av denne fine alliansen.
Før din fysiske fødsel danner du et mentalt begrep om den kroppen du vil ha. Det er her den tilsynelatende spaltingen av selvet skjer, for i det fysiske livet må bevisstheten forbindes med hjernen, og dette organet selv må vokse og utvikle seg etter hvert.Derfor kan ikke hele bevisstheten være fysisk våken. Den delen du kaller bevisshet til livet.
De andre delene kan kalles det indre selvet.Hele dette indre selvet kan ikke komme til uttrykk, ikke engang i forbindelse med hjernen, siden hjernen må sile sanseinntrykk gjennom det fysiske apparatet.
Hjernen med sine kroppslige forbindelser må hanskes med tidsforsinkelser som sanseinntrykk alltid fører med seg.Den indre virksomhet i kroppen som er nødvendig for å være bevisst, må tillpasses tidssekvenser som ville utsette fysiske innstilte bevisstheten for altfor mange <<mattematiske>> utregninger til at den kunne håndtere dem.
Da måtte den eksempelvis føre bevisst regnskap med alle muskler,nerver,indre organer,molekyler og atomer, mens den beveger seg i tid og rom.Derfor skjer en spalting ,der en del av den usynlige bevissthet er forbundet med den fysiske hjernen,mens en annen del er løsrevet. Den uavhengige delen danner det du betrakter som kroppens ubevisste system.

så når skjer det at sjelen trer inn i en kropp, et foster her?
selv før den tilsynelatende trer inn i kroppen til den ufødte må sjelen jo da ha bevisst valgt seg ut akkurat den kroppen pga bla sammensetning av gener og utfordinger i vente pga familiebånd? dette må da nøye være utvalgt for du er også ditt arvemateriale og ditt miljø.. ? vi vet idag at DNA ikke bare påvirker utseende men også personlighet...