Asbjørn skrev: ↑14 Okt 2019 18:04
Hva trigget 'the big bang, og hvor kom singularis (urpartikkelen som startet det hele) fra?
Jeg har en egen teori på dette, altså ikke en urpartikkel, men rett og slett en form for syklus.
At man har en boble som øker, før den igjen faller sammen, og så øker igjen, uten å være i "singularis" som man tror.
At det går i bølger.
Vet jeg har skrevet noe om det for lenge siden, men fant det ikke i farten.
Men se og: denne saken: En planet på 16 milliarder år ??
https://www.tv2.no/a/4102569
Og en av mine kommentarer :
http://paran.no/forum/phpbb3/viewtopic. ... 2&p=529086
A
Jeg mener vi har vært inne på dette før, da vi har beslektede teorier for dette med universets syklus, men uansett.. Her er hva jeg har kommet frem til som det mest sannsynlige svaret, hvorav det i tillegg til the big bang også forutsettes at dagens ledende teori ang. slutten er korrekt; Altså at utvidelsen vil fortsette i et eskallerende tempo helt til all materie er dratt fra hverandre til minste partikkelenhet, før det hele kulminerer med at selve romtiden rives i filler..
I det universet da står på randen til selv å bli revet i stykker, vil all materien bestå av partikler i sin minste enhet som flyter ørkesløst rundt i ensomhet i et univers hvis størrelse nå er hinsides fatteevne.
Like fullt er det så at der det ikke finnes noe univers, finnes heller ingen rom, -altså plass. Det er jo denne forutsetningen som ligger til grunn for det uforståelige ved oppkommet av singularis; Den har beviselig dukket opp fra det store intet der det ikke finnes noe rom, og er det intet rom, spiller det jo ingen rolle hvor lite det som skal plasseres der er! Er det nada plass, er det nada plass.. -Ergo må universet allerede på dette typ fosterstadiet inneha det nødvendige rom inne i seg selv før den eksploderer i størrelse i det som omtales som 'the big bang'.
Men.. Tilbake til det fremtidige univers på bristepunktet, og derav er et eneste gedigent øde med enkeltvise partikler flytende rundt i sin ensomhet med gud vet hvor lange avstander seg i mellom..
Ikke er gram av materie er jo forsvunnet, den er bare spredt for alle vinder, for å si det sånn. -Og så kommer øyeblikket der 'the dark energy' setter inn dødsstøtet, og selve romtiden, -hvilket er ensbetydende med selve universet, rives i stykker og ødelegges. -Og i det universet ikke lenger eksisterer, er dette så alt for gedigne rommet brått eliminert fra virkeligheten. - Og som vi var inne på innledningsvis; 'Utenfor' universet (det være seg om det er ett eller et gudjammerlig antall univers) er vi brått tilbake der det overhodet ikke finnes noe rom for all den masse som før 'the big rip' jo hadde så alt for mye rom. -Og da syntes den logiske konsekvensen å være; 'Smack!' - Massen blir atter igjen skviset sammen i en endimensjonal partikkel, -singularis, i dette ingenmannsland, og 'here we go again'..
Det er jo en bred enighet om 'the big rip' som det værst tenkelige scenarie for universets endelikt, hvilket syn jeg i aller høyeste grad delte inntil denne logikken brått kicket inn som lyn fra klar himmel. Jo mer jeg spekulerer i dette, jo mer fremstår dette som noe som er nødt til å bli utfallet av at det brått ikke lenger finnes noe rom for materien å befinne seg, slik at dette mysteriet langt på vei syntes å være oppklart for mitt (og mine grubleriers) vedkommende