Helt fra barnsben av har jeg hatt en veldig sterk fantasi, litt over middels fra andre barn, og denne fantasien henger fremdeles ved og gjør det ofte vanskelig for folk å "henge med" hvis jeg tar meg en tur. Desverre har denne fantasien gjort meg nysgjerrig og veldig åpen for det paranormale, og jeg begynte tidlig å "se". Min mor har også en liten evne til å se og føle, og vi er også ganske sikker på at min far har en healende evne i hendene sine - selv om han hardnakket nekter på det selv. Jeg har nå mest sannsynlig arvet visse evner fra dem begge. - Eller kanskje det bare er/har vært ønsketenkning i kombinasjon av den ville fantasien min?
I løpet av mitt 22 år "lange" liv har jeg sett, følt og hørt ting som ingen andre har. Jeg kan trekke frem historier fra da jeg var barn, men de er så lett å forklare med at jeg sikkert bare var mørkeredd, så jeg lar være, med mindre noen vil høre. Men etter at jeg på papiret ble voksen har både evnen og interessen vokst, og jeg har opplevd en del som har utartet seg mer konkret. For eksempel fikk jeg besøk av en dame på soverommet en stund etter at jeg og min mor flyttet til en ny leilighet. Hun sto lenge bare i enden av rommet og så på meg, og etter det første sjokket ble jeg nesten vant til det. Helt til den dagen hun sto oppe i senga og så ned på meg. Da reiste jeg til kjæresten i en uke og nektet å komme hjem. Jeg forklarte jo min mor hva som hadde skjedd, og hun er, som nevnt, også ganske følsom, men siden hun ikke hadde kjent noe så var det jo selvfølgelig bare oppspinn fra en overaktiv hjerne. Helt til hun selv fikk besøk noen dager senere.
For ikke så lenge siden flyttet jeg og kjæresten sammen i en egen leilighet. Dette er ikke et spesielt gammelt hus, kanskje 30 år eller så, men det har alikevel sin historie - noe som kjennes på kroppen. I begynnelsen var det sånne små ting, lyder og bevegelser som kan forklares med at det er nytt og litt skummelt, og at huset har noen år på baken. Men så begynte det å gå opp for meg at det kanskje ikke VAR det. Sånn som; Jeg hørte at det var noen som gikk ute i gangen ved soverommet, og at døren åpnet seg. Men jeg tenkte at det bare var huseier som gikk i etasjen over, og at døra ikke var ordentlig lukket. Så jeg begynte for det første å lukke døra ordentlig når vi la oss. Men jeg har mange søvnløse netter bak meg, og en av de nettene kom fottrinnene igjen, sammen med at døren åpnet seg. "huseier!" tenkte jeg. Men så slo det meg; Hvorfor er huseier ute og går i garasjen klokka tre om natta.. Når han ikke er hjemme!?
I tillegg har jeg fra dag en hatt problemer med en del av stua. Ikke sånn at jeg ble redd, men det var noe der som hele tiden trakk til seg blikket mitt, og alle sansene (bortsett i fra synet) fortalte meg at det sto noen der. Når jeg er alene hjemme og jeg går gjennom stua i mørket går jeg alltid veldig fort, og jeg nekter å se til den kanten fordi jeg vet at hvis jeg snur meg står han der. Ja, det er en han, men det skal jeg forklare litt lenger ned. Jeg har også hatt besøk av folk, både de som tror og de som ikke tror. De som tror merket det nesten umiddelbart, men turte ikke si noe før vi kom inn på temaet, i frykt for at jeg skulle bli redd. De fleste har også kunnet peke ut hvor han står. Hadde også besøk av ei som alltid bortforklarer det som noen regner som overnaturlig. Men også hun merket det, OG hun kunne si hvor han sto.
Så om "han". Dette vil høres rart ut, men det virker som om han vokser av oppmerksomhet. Hvis vi ser for mye til den kanten eller snakker om det/han eller at vi tenker på det, så blir lufta kvelende, og han blir tydeligere (uten at noen egentlig har sett noe). Alle nervene i hele kroppen bare stritter, hvis du skjønner. Den eneste som ikke har kjent noe (som jeg vet) er samboeren. Men til gjenjeld så er han så jordnær at han kunne ha vært en stein, og han har nesten ikke vært hjemme fordi han måtte i militæret rett etter at vi flyttet..
Huff.. jeg har enda mer å fortelle.. Kanskje jeg burde ha delt opp dette i to innlegg? Ja, jeg kupper her og holder meg til et tema. Vel, tilbake til historien - det er ikke så mye igjen nå.
Jeg nevnte at jeg har opplevd ting helt i fra barnsben av, og en av de tingene jeg vil ta med derifra er stemmer. Jeg har hørt stemmer i hodet helt siden jeg var liten pike. Til å begynne med var det to damer som satt ved skrivebordet mitt og snakket. Det er ikke stemmer som forteller meg noe, tvert i mot. Men saken er den at det har nådd så langt at jeg ikke tåler stillhet. Jeg KAN ikke ha det stille rundt meg, og jeg vil forklare hva som skjer;
Først blir kroppen min veldig tung, som om noen har lagt et teppe av bly over meg. Så blir stillheten veldig bråkete, tankene mine begynner å gå i sirkel og slutter å gi mening. Det er ikke ord lenger, og jeg mister kontrollen. Så føles det ut som om alle innvollene mine synker ned mot underlaget og lammer meg helt. Og inne i håndflatene kjennes det ut som om jeg holder noe. Litt som om alle musklene mine strammer seg ufrivillig og nekter å gi slipp. Deretter blir tankene mine enda mer høylydte, og det begynner å komme fler stemmer inn i sirkelen. Som om jeg står i et rom full av mennesker, og hvis jeg lar det gå enda lenger så blir jeg som paralysert, og jeg har en hel ballsal av mennesker som prater i munnen på hverandre inn i hodet.. Og så har jeg aldri latt det gå lenger enn det før jeg har slitt meg ut av det og begynt å lage så mye lyder som jeg får til. Jeg har klart å unngå dette lenge nå ved å bestandig ha lyder rundt meg, så når jeg må sove må jeg sette på en film eller radio.
Så, nå er jeg ferdig med å fortelle, i allefall for dette innlegget, og går over til alle spørsmålene.. Jeg ber nå om råd. Først, for å skremme bort hvem enn det er som står i stua og kveler gjestene mine. Å be han gå vekk hjelper ikke, jeg har prøvd. (jeg tror det er en liten gutt forresten.. Eller en veldig liten mann? Det er en liten sak som vokser når han får oppmerksomhet. isj.) Og så ser jeg helst at han slutter å tukle med det elektriske her. Nå kan det selvfølgelig forklares med at det er selve anlegget, men det som er så rart er at det bare slår seg vrang når det er jeg som bruker det. Sånn som når jeg prøvde å sku på tv'en, og måtte bytte stikkkontakt fordi den i utgangspunktet sto ved der "han" står. Og når jeg slår av/på en ovn eller setter i en stikkontakt får jeg støt. Det skjer ikke når samboer gjør det. Og når jeg sier støt så mener jeg ikke støt sånn som du kanskje tenker - jeg mener at det bokstavelig talt slår gnister. Og så vil jeg gjerne ha evnen til å støvsuge uten at sikringene dør.
Deretter lurer jeg på om noen kan hjelpe meg med å forstå hvordan jeg bedre kan kontrollere "evnene" mine. For når jeg VIL se, føle og høre, så gjør jeg som regel det, men når jeg ikke vil så kommer de faenmeg da og. Har prøvd å skru av, men jeg finner ikke teknikken. Han som tramper rundt i gangen min er ikke lenger et stort problem, han har sluttet å herje med dørene i leiligheta, så da får han egentlig trampe så mye han orker.
Og til sist; stemmene i hodet mitt.. Hva i alle dager betyr det? Jeg har vært hos psykolog, og der ble jeg erklært frisk og fri for epelepsi (??) - Jeg har prøvd å snakke med dem og å be dem snakke en etter en, men da ble det bare stille en liten stund. Kan dette ha sammenheng med at jeg er veldig empatisk?
Herregud for et surr.. Hvis noen orket å lese hele, eller halve for den del så takker jeg!
Greier du ikke få kontakt med gutten og sende ham over selv, bør du få noen til å rense huset/kontakte åndene som henger rundt deg og få dem til å forstå at du ikke er helt klar for denne oppgaven ennå.
