Jeg vil ikke begynne å definere ting som er helt ukjent for meg. Jeg vet ikke hva det er, derfor putter jeg det ikke i bås.
Jeg vet det er mer mellom himmel og jord enn vi vet, fordi vi hele tiden utvider vår kunnskap og oppdager nye ting.
Jeg tror litt. Eller jeg håper.
Jeg finnes derimot ikke religiøs. Det blir for sneversynt for meg å dedikere hele mitt liv til noe som er krenkende for mennesket som rase. Dessuten er det ganske humoristisk å tenke at enkelte er selektive i sin religiøse tro, akkurat som om de står fritt til å velge å tro på noe men ikke alt. De setter derfor standarden over hva som er synd og ikke, og det er da ironisk nok mennesket som blir den dømmende makt...som i seg selv er den største synd.
Ja ja.
Jeg vet ikke hva som skjer når vi dør. Jeg er åpen for flere muligheter. Men jeg er ikke redd for å dø. Hvis man bare forsvinner i intet, så er det ingenting å være redd for, fordi man da ikke eksisterer og er klar over hvilken tilstand man har havnet i.
Spøkelser? Kanskje. Engler? Tvilsom pga den religiøse biten. Energier? Kanskje. Mer sannsynlig enn spøkelser. Flere dimensjoner? Ja, det er jo på en måte bevist teoretisk.
Og i midten av alt dette står jeg.
