Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ hjelpernes dilemma?

[Hecate]

Heia skrev:

Jeg mener ikke at en får hjelp til å vinne i lotto eller blir reddet fra en dødelig sykdom, men dersom en står fast i livet, så mener jeg at det er her hjelperne kommer på banen. En søker jo ofte veiledning i vanskelige situasjoner og da er det deres jobb å gi den. Hvorvidt en velger å lytte er opptil enhver. Hjelperne viser deg et handlingsalternativ, etter dette er valget er ditt.

hehe, det var ikke slike ting som lotto jeg mente heller da Men hjelperne må jo "høre/merke" at noe er VELDIG viktig for meg. Og det enkleste ville være å gi ett tegn på at de er der (det er jo MANGE som får det) Jeg prøver jo å lytte så godt jeg kan, men om det bare er min egen "tankestemme" som sier ting oppe i hodet, velger jeg å tro at det er nettopp bare meg. Vi mennesker er utstyrt med mange sanser, så om hjelperne kan gi tegn fra seg på en av de vi til vanlig bruker, ville det vært lettere å ta imot Skjønner? hehe, det skal visst ikke være lett...

Jeg skjønner godt hva du mener, for jeg savner også ofte konkrete svar, men vi ser ikke "the big picture", vøtt'.
Jeg skravler høl i hodet på hjelper'n min, men jeg får aldri konkrete svar. Derimot innskytelser og asossiasjoner har jeg forstått er meldingsformen jeg skal få- i første omgang ihvertfall...
Og det er j****g frustrerende, men jeg tror likevel at de hjelper ved å ikke blande seg inn også, hvis du skjønner? Noen ting må vi finne ut av på egen hånd for å ta lærdom av det.

[takahaan]

hvorfor er det for mye forlangt å be om "bevis" (som ikke trenger være fysisk) fra hjelperne på at de eksisterer? det vil jo være veldig lett og fort gjort for hjelperne å gi uttrykk for sin tilstedeværelse. jeg mener ikke at man skal plage hjelperne med alle mulig filosofiske spørsmål, men hvis du bare "vet" at dem er der så tror jeg det vil være veldig styrkende og motiverende. det må vel være bedre at vi tror på hjelperne enn at vi tviler?

noen mennesker er født med evnen til å se hjelpere. hvorfor er denne evnen forbeholdt de få utvalgte?

hilsen en som har lyst til å tro på hjelpere, men som tviler:(

[Asbjørn]

hvorfor er det for mye forlangt å be om "bevis" (som ikke trenger være fysisk) fra hjelperne på at de eksisterer? det vil jo være veldig lett og fort gjort for hjelperne å gi uttrykk for sin tilstedeværelse. jeg mener ikke at man skal plage hjelperne med alle mulig filosofiske spørsmål, men hvis du bare "vet" at dem er der så tror jeg det vil være veldig styrkende og motiverende. det må vel være bedre at vi tror på hjelperne enn at vi tviler?

noen mennesker er født med evnen til å se hjelpere. hvorfor er denne evnen forbeholdt de få utvalgte?

hilsen en som har lyst til å tro på hjelpere, men som tviler:(

Hjelperene skal egentelig ikke vise seg for noen.
Vi skal faktisk ikke vite at de er der engang... (Whoops!!! ... )

Hjelperene sin oppgave er primært å gi oss tanker og ideer som leder oss frem til de oppgavene vi skal ha her i livet.

Noe a la, idag går jeg til høyre istedenfor den vante ruta til venstre.
De KAN gripe inn fysisk , men da på en slik måte at du ikke skjønner hva som egentlig skjer.

Så kommer vi til det du spør om ; noen mennekser har denne evnen medfødt....
Det hele beror på en "feilkobling".
Noen av de som er her på forumet husker "gamle dager" da "krysskobling" på telefonlinja var mer vanlig.
Du ringte til din mor. Plutselig hører du en annen samtale mellom 2 som drev en butikk ( f.ex).
Dette var pågrunn av FYSISKE småfeil i telenettet, som gjorde at i visse tilfeller kom to forskjellige samtaler inn på samme linja.
Fenomenet kalles OVERHØRING.

Det tror jeg er en feil av lignende type som forekommer hos mange mennesker.
Slik "overøring" forekommer ikke alltid kontinuerlig, men periodisk og tilfeldig. MEN: Det forekom OFTE i gamle dager.
Idag vet man hvordan man unngår det, og dermed skjer det ytterst sjelden. ( om i det hele tatt ??)

Dette kan forklare hvordan informasjon "lekker" over fra ånd og sjel til legemet.
Det dreier seg om overhøring pågrunn av feil i konstruksjonen....

A

[takahaan]

Hjelperene sin oppgave er primært å gi oss tanker og ideer som leder oss frem til de oppgavene vi skal ha her i livet. Noe a la, idag går jeg til høyre istedenfor den vante ruta til venstre.

det er akkurat det jeg mener. hvis hjelperne hadde gitt seg til kjenne ville vi fått mye større motivsajon til å gjøre disse oppgavene. vi ville fått en bekreftelse som forsikret oss om at vi var på rett vei. det ville vært betryggende.

greit nok at hjelperne egentlig ikke skal vise seg for noen, for at de på den måten ikke skal påvirke oss, men nå når dems eksistens er "kjent", så bør det jo ikke være noe poeng i å gjemme seg lenger?

slik jeg har forstått det så går det an å kommunisere med sine hjelpere gjennom medium (jeg har ikke prøvd så jeg vet ikke), vlle det ikke være bedre for begge parter å bryte mellomleddet?

[Asbjørn]

det er akkurat det jeg mener. hvis hjelperne hadde gitt seg til kjenne ville vi fått mye større motivsajon til å gjøre disse oppgavene. vi ville fått en bekreftelse som forsikret oss om at vi var på rett vei. det ville vært betryggende.

Ja, men det ville påvirke vår frie vilje !

greit nok at hjelperne egentlig ikke skal vise seg for noen, for at de på den måten ikke skal påvirke oss, men nå når dems eksistens er "kjent", så bør det jo ikke være noe poeng i å gjemme seg lenger?

Egentlig ikke, men mennesket glemmer så lett så lett...
Og dersom denne kontakten ikke er direkte opprettet, så kan man jo kansje....glemme....hva.. hva... hva snakket vi om ?....

slik jeg har forstått det så går det an å kommunisere med sine hjelpere gjennom medium (jeg har ikke prøvd så jeg vet ikke), vlle det ikke være bedre for begge parter å bryte mellomleddet?

Som sagt ; Dersom denne forbindelsen først er "fysisk" opprettet, er plutselig Hjelperen " en av familien" , iallfall for den det gjelder.
Og da er det ikke så mange veier tilbake...

Asbjørn

[takahaan]

du kommer med fornuftige svar Asbjørn, men hva med dem som trener seg opp til å se hjelpere, eventuelt få kontakt med dem på en annen måte, da velger jo hjelperne å gi seg til kjenne. det bryter jo med det du sier?

[Asbjørn]

du kommer med fornuftige svar Asbjørn, men hva med dem som trener seg opp til å se hjelpere, eventuelt få kontakt med dem på en annen måte, da velger jo hjelperne å gi seg til kjenne. det bryter jo med det du sier?

Jo, både og.
Er du blitt en paranormal fanatiker ( som noen av oss sikkert kan kalles ;-) ) så er det vel som tidligere nevnt i tråden, liten vits i å blånekte ...
Jeg vet selv at mine Hjelpere er her , og jeg føler til tider deres nærvær.
Men jeg har enda ikke sett dem.... ( kansje i drømme, men de husker jeg ikke likevel, så...

Og dersom du er en av de som trener seg opp, så er du og blandt dem man kan kalle en paranormal fanatiker. Og da endres sikkert grensene...;-)

Eller ?

A

[tanja3434]

Heia du har mange gode poeng:) du har "skjønt det"

Hjelperne dine er kort og godt dine veildere og resten kan man jo tenke selv.
Det er kunen selv som har ansvaret for sitt eget liv og valg man tar på livets vei og skjer det noe galt så kan man ikke gi hjelperne skylda eller si at de ikke finnes fordi det gikk galt.
Du får det livet du ber om, vil du oppnå noe så må du selv sørge for at det skal skje.
Veldig mange snakker om å se sin(e) hjelper(e), men hvorfor stresse med det? Er det ikke nok at du vet at de er der for deg? Hvis man "maser" om å få se dem, kan man nesten regne med at de ikke vil vise seg. Det er rett og slett bortkastet energi.
Et lite tips til dere som ønsker mer kontakt, mediter! Meditasjon, meditasjon, meditasjon
Og en ting til, tvile på at de finnes er ingen go argumentasjon.
Jobb med ditt åndelige plan så vil du etterhvert merke stor fremgang.
Og det er jo ofte slik da(hvertfall for min del) at hvis man stresser og tenker på at "nå må det skje" osv så skjer det ingenting. Leter du etter noe, finner man ofte det man lette etter tidligere

[larsrolle]

Jeg har tidligere, på forumet, fortalt historien om da jeg plutselig så andres hjelpere på alternativmessen i Trondheim i April.
Dette skjedde kun et kort stund, hvor disse viste seg i en grå aura rundt personene jeg fokuserte blikket på.
Dette har jeg ikke opplevd hverken tidligere eller senere.

Så til saken.
De som vil se sine hjelpere kan kanskje få et sjokk når/om de viser seg. De ansiktene jeg så i auraene til menneskene var ikke akkurat hyggelige, selv om de, for meg, akkurat da ikke var direkte skremmende - mere overraskende.
Kanskje (dersom de viste seg for dere som gjerne vil se dem) ville dere få en opplevelse som var mer skremmende enn dere ønsket. Kanskje en sjokkartet opplevelse som mere skremte dere enn beroliget.

Jeg kan beskrive disse ansiktene som grå skyggeansikter. Noen hvor øynene var veldig dominerede og resten av ansiktene diffuse, andre med fremmede ansiktstrekk som ikke så ut til å tilhøre denne verdenen. Andre igjen som hadde hodeformer som var delvis diffuse og delvis mindre diffuse.
I hele tatt, ikke noe jeg hadde hatt lyst til å se under ukontrollerte forhold.

Heldigvis var Olav Moldestad ved min side og jeg kunne diskutere med ham om det jeg så.
Den tryggheten tror jeg gjorde at synene ikke var så skremmende som de ville vært, dersom dette hadde skjedd hvor jeg var alene, og ikke hadde hatt Olav å støtte meg til.

Det var sannsynligvis, som Asbjørn så godt betegnet det, en "feilkobling" som oppsto der og da. Sannsynligvis på grunn av alle de energier som var tilstede på messen?
Så ikke be om noe du egentlig ikke ønsker. Det kan kanskje bli en ubehagelig opplevelse.

NB. Jeg har ikke sett mine egne hjelpere, men jeg kan fornemme dem, og slik ønsker jeg, for min del, at det skal være.

[Hecate]

Min teori ang. utseende deres er at de har vært ånder leeeenge. Mennesklige uttrykk er nesten utvisket. I boken til Michael Newton (Sjelereiser) så beskrives øynene som mørke hull.
På bilder av ånder så lyser øynene, men det er p.g.a. blitsen. Jeg er ikke overrasket over Larsrolles historie, for de er jo på en måte "spøkelser". Noen hevdes også å være fra andre verdner, bokstavelig talt....
En bekjent av meg har en hest som jeg har et helt spesielt forhold til. Sjamanhealeren min tror at denne hesten kan være en inkarnert hjelper for meg...Den er ihvertfall utrolig nydelig å hvile øynene på
(Kraftdyr er vel kanskje mer riktig betegnelse)

P.s.
Hjelpere har vel også fri vilje til å bestemme om de vil vise seg eller ei?

[kirsti]

Heia:)

Jo hvordan jeg fikk vite at det var hjelperen min...
På den tiden var jeg veldig redd for alt, jeg turte nesten ikke lukke øynene fordi da følte jeg at noe kom over meg å skulle ta meg... Veldig vanskelig å få sovnet da, tilogmed i dusjen vist jeg lukka øynene var det som om noe kom mot meg. Så en dag når jeg kom hjem,gikk forbi garasejn for å gå inn i huset..var det jeg så henne. Hun var inne i garasjen..(!?) Først så jeg fjeset bare i di to første små vinduene, og på baksiden der døren er,med et større vindu..kunne jeg se inn til henne i garasjen. det var ei jente med oransje hår med litt bølger i, hun sto bare der å så veldig bleik ut og hadde noe som kunne likne en bunad-skjorte på seg. Hun så trist og bekymret ut. Når jeg måtte stoppe å låse opp husdøra..sto hun fremdeles bare i garasjen, men etter dette freaka jeg litt ut kan du si, så jeg gikk å snakket med noen om alle disse tingene. Om både de som jeg følte kom å tok meg og denne jenta. Når jeg nevnte jenta,fikk jeg spørsmål om jenta så farlig ut. Hun gjorde jo ikke det. så spurte hun om jenta og kom mot meg for å ta meg, men hun sto jo bare der i garasjen...så nei. Da sa hun at det var engelen min som ville hjelpe meg. Jeg fikk litt sjokk da for jeg hadde ikke forventet det. Men så spurte hun rett ut hva engelen min het, og da kom det et navn med en gang i hode mitt, men jeg turte ikke si det... Men nå kaller jeg henne dette navnet:) Hun sa at neste gang jeg så henne skulle jeg bare spør hva hun ville, med en hyggelig tone.
Videre sa hun at "de" som ville ta meg, de var faktisk der, det var ikke bare fantasien min (snakk om trøst for ei som allerede var skremt nok fra før), men hun sa at det eneste de kunne gjøre var å skremme meg psykisk,de kunne bare påvirke meg i hode, og bare vist jeg lot dem gjøre det. Jeg måtte si ifra! Så hun sa jeg skulle slå mot dem...dermed kjenne at det ikke var noe der, (siden de er "lavere" ransjert enn meg!) bare tvinge meg til å holde øynene lukket, å slå foran meg i luften. da jeg kom hjem å fikk fordøyet alt dette litt, likte jeg egentli tanken på engelen min. Følte meg trygg. Og om kvelden kneip jeg sammen øynene å slo i luften å ropte NEI,KOM DERE VEKK! å det funka ganske bra:)

Hvorfor engelen viste seg når jeg bare ble skremt vet jeg ikke.. Kansje hun viste at det ville føre til at jeg gikk for å snakke med noen. Eller kansje det var en liten feil. Men hun var jo ganske passiv. sto inne i garasjen med en vegg imellom,om hun hadde stått rett foran meg uten noe i mellom hadde jeg ikke vist hva jeg skulle ha gjort! så hun var jo forsiktig...

[fjottemor]

av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at hjelperne mine skal få være i fred - at jeg ikke skal be om å få se dem. Det skal holde at jeg vet at de er der.
Jeg husker å be om hjelp når jeg trenger det og jeg husker å takke når jeg får hjelp...ikke alltid slik jeg ønsker men etter en tid ser jeg at jeg fikk hjelp bare på en annen måte enn ønsket.

Da jeg jobbet som nyutdannet sykepleier var jeg LIVREDD for å gjøre feil på jobben, særlig på nattevakter da jeg hadde ansvarsvakt alene. Da var det fast takst at jeg snakket med hjelperne mine i garderoben før jeg tok fatt på nattevakta. At de var med meg fikk jeg virkelig bevist tydelig særlig en gang...men sikkert mange andre ganger også...jobbet med døende/dødssyke.

Så jeg vet de er der, jeg har ikke bruk for å se dem selv. Og som larsrolle sier; kanskje man skal vite hva man egentlig ber om før man ber om det...smart tenkt og sagt.