xyrea skrev:Er det ikke mer om man i det hele tatt er villig til å skifte mening, enn hva man tror eller ikke tror? Hvis man nekter å tro på noe som helst kan man være akkurat like trangsynt som noen som tror på absolutt alt, hvis grunnen er at man har bestemt seg for at man ikke tror på eller tror på ting. Jeg vet det høres selvmotsigende ut å være trangsynt og å samtidig tro på 'alt', men man om man har allerede bestemt seg for en mening ("alt er mulig" for eksempel) og blåholder på den, dytter man jo bare alle nye ting man tror på inn i det samme faste mønsteret.Lilja skrev:Men er de som ser seg selv som "åndelig opplyste" noe bedre?g.r.y skrev:I mine øyne, er svaret på dette smp. rett og slett "ja". De som bekjenner seg til en bestemt religion har, med få unntak, en lei tendens til på arrogant vis å påberope seg monopol på sannhet. -Uansett logiske brister og beviste faktafeil..
Hvorfor er det 'bedre' med en selvdefinert type religion, enn en ferdiglaga? Eller verre å tro på en eller anna gud enn for eksempel ånder? Er de mer sannsynlige fordi de er en mindre greie?
Folk er ganske flinke til å være trangsynte uten religion i det hele tatt, tenk politikk for eksempel.
Dette fikk meg til å tenke på hele den greia med å skifte mening, hva og hvor mye skal til?. Og det er lett å SI at joda, man ville gjøre det hvis man fikk bevis eller lærte/forstod noe nytt, men har dere et eksempel på det dere vil dele? Og hvor lenge siden var det siden? Fortell gjerne om hva som skjedde, hvis det går an å forklare da.
Siden jeg drar frem dette sjøl må jeg vel komme med et eksempel også.. religion sånn generelt. Jeg mener, jeg hadde blitt gradvis bedre/verre, hvis man tenker på at jeg begynte med å se på det som en slags form for sinnsykdom.. men dette gjør det ganske vanskelig å være tolerant på noen anna måte enn å være overbærende, noe folk merker og som noen ganger er verre enn ingenting. Uansett, selv om jeg var kommet litt videre derfra visste jeg at jeg fortsatt ikke skjønte hva i allverden vitsen var.
"Redninga" var noe av det merkeligere som har skjedd meg.. for å gjøre en veldig lang og veldig innvikla historie kort, noen beskyldte meg for å være redd for religion og det går jo selvsagt ikke an, så måtte se nærmere på det. Dette var absolutt ikke enkelt og en av de særere tingene var å oppdage hvor mye det går an å hate seg sjøl for ting man tror er greit så lenge det er andre som driver med det. Men det er tydeligvis ikke greit, man bare tror det. Uansett, etter flere veldig merkelige måneder der jeg prøvde å tenke på en annen måte mer og mer av tia, dvs.. hvordan ville noen som var religiøs se på dette? Og så tenke på det til man forstod tenkemåten og hva fordelene med det var... begynte jeg faktisk å få et litt mer avslappa forhold til ting. Og så glemte jeg gradvis hele greia. Jeg vet at man ikke bare bestemmer seg for at 'nå skal jeg bli religiøs, nå!' men hadde aldri tenkt over hvorfor det ikke funker... det kan sikkert ende på flere måter, men denne hadde jeg egentlig ikke sett for meg.
Men likevel, jeg tror ihvertfall jeg skjønner mye mer av det nå, og jeg har ikke lenger lyst til å være så kritisk mot hva andre tror på. Relativt sett er det en jævlig stor forskjell, for meg ihvertfall.