Lilja skrev:jeditrond skrev:
Treff? Sånn finne et hjemsøkt hus som vi får lov til å rense eller noe i den duren?
Enten det, eller bare møtes et sted, drikke kaffe, skravle og bli litt kjent!
Hyggelig om du dukket opp på et sånt treff, det er ikke så langt fra Akershus til Vestfold
Jeg bor under en halvtime fra ferjekaia i Moss, så det er ikke lange biten over til deg! Skulle gjerne kommet på treff og møtt gjengen, om det ble noe
Uansett: Hvordan er det, syns du, å skulle lete etter kjærligheten mellom såpass stramme rammer? Føler du deg ikke begrenset? Hva med den frie vilje oppi alt?
Og hva gjør du, dersom du møter ei du føler kjemi med, men som ikke stemmer overens med hva du tror du skal møte? Dropper du det bare da?
Du trenger ikke svare på alle disse spørsmålene, altså! Og du må for all del ikke ta dem som noen form for kritikk av det du driver med. Jeg er bare fryktelig nysgjerrig
Synes du det er stramme rammer? Det synes ikke jeg, ikke når jeg har følt kjærligheten fra Bast direkte og ufiltrert. Det eneste jeg vet er sånn omtrent hvordan damen ser ut i det virkelige liv, navn vet jeg ikke, ikke hva slags jobb/interesser hun har utenom antageligvis det paranormale. Har hun ikke denne interessen kommer den uansett fordi hun har evner, for alt jeg vet blir hun kastet ut i det like fort som meg. Men for all del, jeg unner henne heller en stabil og utviklende reise inn i evnene fremfor å bli kastet ut på dypt vann fordi hjelperne mener man allerede kan svømme
Det er litt vanskelig å forklare dette, men det jeg føler er en kjærlighet over flere liv, nå i dette livet er ringen sluttet, visse ting som ble ugjort i Atlantis skal nå rettes opp i, ikke nødvendigvis på det personlige plan, men vi som jobbet tett sammen mot slutten av Atlantis skal samles igjen og gjenoppta våre "roller" i ny drakt. I Atlantis var Bast og jeg et par, om det var som ektepar, samboere, eller bare kjærester er uvisst og spiller forsåvidt ingen rolle. Iflg. info jeg har fått fra andre klarsynte har vi igrunnen alltid gjenopptatt kjærlighetsforholdet vårt gjennom livene våre i en eller annen form.
Ang fri vilje: Vi kan vel si nei, men tror på den annen side at dette forholdet bestemte vi oss for før vi ble inkarnert i dette livet, så den frie vilje består
Men om jeg møter noen jeg har god kjemi med som ikke stemmer med hva jeg tror er henne med stor H, jeg ville vel sett det an som vennskap først og sett om evt. det kom følelser som tilsa at dette var riktig å gå videre med. Jeg har møtt en god venninne som jeg har god kjemi med, men det er ikke denne typen kjærlighet mellom oss, vi er gode venner, ingen tvil om det, men det er ikke oss. Hun har kjæreste, men hun er en av de som tilhører gruppen som jeg tilhørte i Atlantis. Så det føles som vi har kjent hverandre hele livet. Tilsvarende kjemi vil nok oppstå mellom meg og den kommende kjæresten, men det vil utvikle seg ennå mer, altså til øh, kjæreste-kjærlighet i mangel av bedre ord
For å si det sånn, det er hun som sto meg aller nærmest i Atlantis, hun sitter ved siden av meg på balkongen/platået hvor gruppen ser Atlantis ødelegges før vi flyktet. Hun orker tydeligvis ikke se på ødeleggelsene mer og sitter med ryggen mot rekkverket og ser på meg istedenfor. Til høyre for henne igjen står min far, han lener seg på rekkverket med en bister mine. Jeg har så smått skjønt at jeg holdt meg sterk for resten av gruppen og tvang meg selv til å se på katastrofen som skjer foran våre øyne. Bak oss står bla. min søster og min gode venninne og flere andre som jeg ikke aner hvem er ennå.
Og det er bare å fortsette å spørre, det ser ut til at hele historien så smått skal frem nå. Men jeg må dyttes litt for å fortelle den. Hadde ikke tenkt på dette med koblingen til Atlantis før spørsmålene dine
Den tok jeg liksom som en selvfølge
En dag kommer du og din kjære til å reise sammen på vår underlige og spennende reise. Selv akter jeg å komme med ord og noen velmenende råd i bryllupet. 
