Fakta, teori & skepsis ⇒ Velger vi vår egen skjebne?

[Horus^]

og siden du så bombastisk fastslår dette, så venter jeg spent på jeg`ets analyse

Det er feilen med alt
Vi tror at livet består av å finne ut av hva livet er. Vi har ei hjerne, som vi egentlig burde bruke til å nyte livet med, ikke forstå hvorfor og lage spilleregler for vår egen eksistens. Lytt mer til hjertet og ikke være så fokusert på å følge vårt eget intellekt. Det er ikke så vanskelig, men vi har fokuset på så helt feil plass at vi ikke engang skjønner vår egen fallgruve.

er det meg du retter dette mot? hva er feilen med å forklare sine teorier, om man mener noe som helst, eller er det ok at det skal være tåkeslørete og flytende som det meste i den alternative verden, ved å si at , hmm, analyse av jeg`et er bortkastet, fordi man ikke selv evner å skue over hva man selv snakker om om du så bombastisk fastslår at jeg`et er av kjøtt og blod, så må det vel la seg gjøre å forklare slik at uvitende forstår hva du legger i det

Jeg vil si livet handler om kjærlighet, men den kan ikke forstås igjennom intellektet, siden det bare forstår tid og rom.

ja, kjærlighet er et bra ord, og lokalt er kjørlighet bra på et følelsesmessig plan, og jeg elsker deg og forventer klart at du elsker meg, og jeg elsker landet mitt, og hjertet er fylt med kjærlighet. jadajada, og her er det ingen som ser noen fallgruber?
kjærlighet er favorisering, og det er drivkraften til bla.a. nasjonalisme og sjalusi, så jeg blir meget begeistret om man kan finne andre begreper når man skal føre en dialog, og ikke monolog

Gi av deg selv og fokuser på å gjøre livet til en annen person bedre, da har du vunnet. Livet er i øyeblikkene mellom tid og rom. Lykke finner man om man har fred nok i sjelen til å lytte til hva hjertet sier og ikke forventer at ett smart hode skal gjøre jobben. Du kan aldri tenke deg lykkelig. Du kan aldri finne noen svar ved å lytte til intellektet. Vi må rett og slett bare rive oss løs fra våre egne begrensninger og begynne å leve i samsvar med hvordan vi vil at andre skal behandle oss. Se verden igjennom ett barns øyne.

tror ikke du forstår meg, i det hele tatt..men om det er feil så forklar gjerne.

Jeg retter ikke dette mot deg, men mot menneskeheten generelt.
Kjærlighet er kjærlighet. Vi kan "føle" og "ta" på kjærligheten, men aldri eie den.
Så snart vi forventer noe, så skaper vi en begrensning i oss selv, som igjen fører til hat, misunnelse, sjalusi, osv. Jeg'et(egoet) eier stolthet, som vi fort kan såre om vi forventer ett resultat, som uteblir. Men om man gir av seg selv, uten å forvente noe tilbake, så blir ikke egoet vårt såret heller.
Men som sagt, vi kan lage så mange teorier vi vil og forske så mye vi vil på livet, men sålenge vi ikke lever, så er det igrunn nytteløst.

[?]

hvorfor mener du da at du har den rette innstillingen, og andre bare er i tåkeheimen?

er det feil å forstå livets mysterier?

hvem har så eneretten til å ha sannheten?

å være lykkelig innebærer vel at man kan se nyanser mellom de forskjellige fasetter av livet, og ha en forståelse og gitt slipp på dødsfrykten.

det blir i mine øyne veldig religiøst å forklare en ting med å si at slik er det, om man ikke evner å utdype det. jeg ba om analyser og har fått svar og jeg ser en del begrepsmisforståelser, fordi du kanskje ikke leste innleggene mine, i utgangspunktet.

[Horus^]

hvorfor mener du da at du har den rette innstillingen, og andre bare er i tåkeheimen?

er det feil å forstå livets mysterier?

hvem har så eneretten til å ha sannheten?

å være lykkelig innebærer vel at man kan se nyanser mellom de forskjellige fasetter av livet, og ha en forståelse og gitt slipp på dødsfrykten.

det blir i mine øyne veldig religiøst å forklare en ting med å si at slik er det, om man ikke evner å utdype det. jeg ba om analyser og har fått svar og jeg ser en del begrepsmisforståelser, fordi du kanskje ikke leste innleggene mine, i utgangspunktet.

Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å grave og finne svar på meningen med livet og fant ut at det var bortkastet tid. Du finner det du leter etter, så om du vil grave, så be my guest, men jeg føler jeg har vært så heldig jeg har fått en tid her på jorden og gidder rett og slett ikke sitte å overbevise andre om livets fasetter og nyanser. Det blir bare en intellektuell kamp, som ingen har noe godt utav, utenom vårt hellige "alterego".
Jeg nyter godt av godene livet har å tilby meg nå og føler det er bedre å være en god venn, enn ett vondt år. Dødsfrykten har jeg heller ikke lengre

[Sælbuvotten]

Ut i fra det vi vet i dag, kan vi i dette liv, hverken velge våre foreldre, våre mulige gener og- genkombinasjoner, hvilket innebærer at vi hverken kan kontrollere hva slags utfordringer vi tidlig vil møte på med hensyn til familiesituasjon, sykdommer etc. I forhold til gener styrer disse alt fra utseendet, men også delvis personlighet. Dette innebærer også at de i tilfeller også kan styre vår motivasjon, f.eks om man liker ekstremsport eller ei.

Min mening er at vi, allerede i dette liv, har begrenset med fri vilje. Vi er alle på sett og vis styrt av motivasjoner for det ene eller det andre.

Jeg tror altså ikke på at livets utfordringer etc. kan velges, men jeg tenker at man kan oppnå full aksept for alt som skjer. Men dette kan man ikke umiddelbart forvente av f.eks noen som har blitt alvorlig syk, blitt overgrepet eller av noen som har mistet noen man er glad i, eller kombinasjoner av dette.

Alle har ulike forutsetninger for hvordan man reagerer på livet, og det er etter min mening en del av en motivasjon som jeg personlig tror er sjebnen vår. Full aksept er kanskje det som kan gjøre oss fullstendig fri, men det kreves antagelig mange liv for å kunne oppnå dette. Dette innebærer også aksept for at andre ikke har kommet like langt på sin sjelsreise som du selv, og derfor ikke kan akseptere.

I og med at vi i dette livet har begrenset med fri vilje med hensyn til foreldre, gener etc., er jeg åpen for at sjelen tar et valg når den kommer inn i vår dimensjon : ) At for å oppnå "målet" om full aksept og kjærlighet, velger den et liv hvor det ligger til rette for læring.

Et åpent spørsmål, men kanskje får man perfekte gener, fordelt perfekt og ingen sykdommer dersom full aksept oppnås?

Jeg er også åpen for at tidspunktet sjelen velger å gå inn i livet, avgjør mye (dette er vel grunnlaget for astrologi, numerologi etc.).

[helgemann]

Før man kommer hit, blir født, lager man en kladd/en skisse sammen med guiden sin, over hvordan dette livet skal være, hvilke foreldre man skal ha, venner og uvenner, sykdommer og plager, osv. Skissen el kladden er fult mulig å endre her nede, når man innser at det kanskje var litt for store forventninger da skissen ble laget.

Har jeg lest meg fram til.

[?]

ja, sælbuvott.
vi er predestinert i situasjonen, som livet gir oss, med hensyn til våres ut eller innvikling, og ferigjennom valg av foreldre, ikke for arv, men for talenter.

fri vilje har vi, ikke til å velge hva vi vil ha, men når vi vil ta det.

[andreas123]

jeg tror ikke på skjebnen..jeg tror heller at noen har det vanskeligere enn andre og at noen får det lettere på grunn av det,lett å bukke under når ting er vanskelig.og kanskje enda vanskeligere å velge selv når ting er vanskelig.jeg tror ikke man velger alt selv,men det kan nok være lettere når man får til noe.de fleste har jo noe å se tilbake på.men jeg kan si at åndelighet fra mitt synspunkt ikke er basert på hva man bør finne ut av når man ikke vil det og man føler presset fra det.jeg tror ikke gud er noe man kan presse på en person,og hva det innebærer,og i såfall hvis det skjer så kan det aldri føles riktig ut.jeg føler det presset.og jeg føler presset fra hva andre kaller skjebnen og sånn.sånn generelt syns jeg skjebnen er hva man selv vil gjøre,mere enn noe man bør gjøre.

[ludoburgero]

For meg ga dette mye mening, Andreas.
Det var oppriktig og rett-frem men hadde samtidig en dyp undertone.

Jeg tror det er viktig å ikke akseptere avmakt, men å utvikle selvkontroll og fokus og som en del av den progresjonen lære seg å akseptere at det ikke er alt man klarer å styre. Noe er utenfor rekkevidde, og hvis det ikke kan ordnes så bør det heller ikke ha for stor innflytelse på deg. Da må du kvitte deg med de relasjonene som skaper problemet for deg før du faller ned i avmakt. Ingenting er mer skadelig enn å bli apatisk og gi opp håpet om å kunne styre sitt eget liv. Noen kaller det drømmer og vet hva en drøm virkelig er, mens andre forsøker å leve opp til et ideal eller en idé som stammer fra andres drømmer. Dette er virkelig absurd og bortkastet.

Om en ikke skal kunne leve gjennom seg selv fordi det føles for tungt, så tror jeg ikke det er sunt i det lange løp å skape seg forventninger basert på andres, vel, skjebner. Selvfølgelig en sak i seg selv å definere hva som er inspirasjon, men jeg tror viljen til å inspireres også bør ligge godt til grunne før man skaffer seg nye idéer om hva slags retninger man vil gå, hvilke valg man vil ta, og selv om det kanskje ikke trenger å være særlig overveiet eller med et fikset mål, så bør man virkelig ville. Det er det sentrale i det hele, mener jeg. At man bør vite - eller i det minste føle - at det man går inn for er noe man oppriktig ønsker å gjøre.

I vår tid har man så mange valg at mange bare avbryter brått.
Ingenting galt i å forsøke, men det er også viktig å vite at skuffelsene kan oppstå først senere.
Senvirkningene trenger kanskje ikke slå rot i en selv, men andre mennesker kan bli såret.
Derfor tror jeg det er viktig å bruke både hjertet og hodet når man gjør noe. Legge hele sjelen i det og virkeilg mene det man sier, elske det man driver med, og kun gjøre det hvis det føles riktig.

Ofte er idéen om et skjebnestyrt liv bare å undertrykke sine egne drømmer eller ønsker.

[Kiara]

For meg ga dette mye mening, Andreas.
Det var oppriktig og rett-frem men hadde samtidig en dyp undertone.

Jeg tror det er viktig å ikke akseptere avmakt, men å utvikle selvkontroll og fokus og som en del av den progresjonen lære seg å akseptere at det ikke er alt man klarer å styre. Noe er utenfor rekkevidde, og hvis det ikke kan ordnes så bør det heller ikke ha for stor innflytelse på deg. Da må du kvitte deg med de relasjonene som skaper problemet for deg før du faller ned i avmakt. Ingenting er mer skadelig enn å bli apatisk og gi opp håpet om å kunne styre sitt eget liv. Noen kaller det drømmer og vet hva en drøm virkelig er, mens andre forsøker å leve opp til et ideal eller en idé som stammer fra andres drømmer. Dette er virkelig absurd og bortkastet.

Om en ikke skal kunne leve gjennom seg selv fordi det føles for tungt, så tror jeg ikke det er sunt i det lange løp å skape seg forventninger basert på andres, vel, skjebner. Selvfølgelig en sak i seg selv å definere hva som er inspirasjon, men jeg tror viljen til å inspireres også bør ligge godt til grunne før man skaffer seg nye idéer om hva slags retninger man vil gå, hvilke valg man vil ta, og selv om det kanskje ikke trenger å være særlig overveiet eller med et fikset mål, så bør man virkelig ville. Det er det sentrale i det hele, mener jeg. At man bør vite - eller i det minste føle - at det man går inn for er noe man oppriktig ønsker å gjøre.

I vår tid har man så mange valg at mange bare avbryter brått.
Ingenting galt i å forsøke, men det er også viktig å vite at skuffelsene kan oppstå først senere.
Senvirkningene trenger kanskje ikke slå rot i en selv, men andre mennesker kan bli såret.
Derfor tror jeg det er viktig å bruke både hjertet og hodet når man gjør noe. Legge hele sjelen i det og virkeilg mene det man sier, elske det man driver med, og kun gjøre det hvis det føles riktig.

Ofte er idéen om et skjebnestyrt liv bare å undertrykke sine egne drømmer eller ønsker.

Utrolig bra Ludo! Du er fantastisk flink å ordlegge deg, og skrive.. :like


Måtte bare si det!

[ludoburgero]

Takk, Kiara! Det var fint sagt, og jeg blir glad når jeg får høre sånt!

Uansett så er ikke det jeg skriver ment så bastant, for jeg må erkjenne at mye av det jeg skriver (om ikke alt?) er noe jeg gjør for å teste ut det jeg mener der og da. Som med alt annet så forandrer jeg meg og mine meninger seg. Jeg er ydmyk ovenfor denne muligheten jeg er gitt til å uttrykke meg selv, men jeg vil ikke spare på noe jeg føler lyst og/eller behov til å uttrykke likevel. For det er den største gaven vi mennesker kan ha hvis vi er villige til å både dele og lytte.

Jeg mener det gis mange råd, men ofte virker det som om godviljen er større enn ærligheten, og ofte mener jeg at råd og spørsmål besvares mer med "forventede svar". Ting som man får seg at den som stiller spørsmål vil høre. Kanskje noe fornærmende å si sånt? Jeg vet ikke, men jeg sier det nettopp fordi jeg har tatt meg selv i å gjøre det... og selv om jeg ikke mener det slik i øyeblikket, så kan jeg se det når jeg ser over hva jeg har skrevet i tidligere sammenhenger. Ofte er det rent på grunnlag av iver og entusiasme. En tendens alle blir rammet av, tror jeg, er at da blir man litt rammet av tunnelsyn og ensidighet. Skal man være omfattende blir det ofte litt rotete og dermed ikke like lett fordøyelig.

Og kanskje veldig rotete. For all del kanskje til og med tøvete.
Da er det viktig å holde en rød tråd eller bruke noen knep slik at tøvet virker logisk

[Kiara]

Jeg kan heldigvis også forandre meninger, og det må jo være greit. For ofte er det jo nye opplysninger eller erfaringer, som får en til å skifte mening. Om en ikke vil skifte mening, selv om en ser at det er det riktige, så er en bare en stabukk, som ikke tør å innrømme sine feil.

Lese egne gamle komentarer.. ja det kan av og til være litt flaut! Men pytt, en utvikler seg forhåpentligvis.. og tar vi vekk engasjementet og spotanitet, som kanskje ikke er alltid like gjennomtenkt, så blir det jaggu kjedelig her. Jeg er en veldig flink lytter, så jeg leser masse her, sier meg ening, uenig, liker, ikke liker, uten å blande meg så mye inn i diskusjonene. Blir jo lite aktiv utad da, mens jeg faktisk bruker en god del tid her likevel..

Men hvis det finnes noe sjebnestyrt, så tror jeg det er en av mine oppgaver her på jorden.. nemlig være en god lytter, for det har jeg jaggu vært siden jeg var barn. Ikke at jeg ikke kan skravle i vei som bare juling innimellom også!

Jeg tror nok at vi velger vår sjebne før vi kommer hit. Men den har nok flere veier å velge mellom, som en kvist med flere utgreininger på. Vi har nok en del knutepunkter i livet vi skal igjennom, men ellers er det flere veiskiller som vi velger selv hvor vi vil gå..

[andreas123]

Ja jeg vet ikke helt,jeg tror ikke på skjebnestyrt så lenge man ikke har beviser for det,og uansett så føler jeg vel at det ikke er der.greit nok folk gjør som de gjør,de gjør feil helt greit.keg tror ikke man velger veien,jeg tror ulykker skjer noen ganger,og noen ganger er misforståelser ikke til å unngå i situasjoner,hva intensjonen er spiller lite rolle.man bør etter min mening være klar i tankene om hva man holder på med,og hva konsekvensene for hva man sjøl ønsker er.hva personen vil er mye viktigere enn mye annet.folk er viktigere enn spiritualitet og bør kanskje prioriteres før det mener jeg.tenk igjennom ting før man involverer seg i noe man vet lite om som kan skade en selv.

[andreas123]

Jeg mener ikke man skal gjøre noe for en eller flere energier i form av noe man selv vil,omringer som noen gjør eller se på livet sitt som en eneste stor mening,det ender sprenger med en tom følelse som ikke forsvinner.ellers vet ikke kiara jeg tror ikke hva folk sier om sjel og a som trengs er veien å gå,dybde er i de små ting når du trenger det og ikkenoe mere.

[andreas123]

Gjøre noe for energier man ikke vil følge mener jeg ehm skrivefeil .....merk...

[Kiara]

Eh.. vet ikke om jeg forstod va du mente.. Men ingen trenger å gjøre noe de ikke vil for energier. Og ingen trenger å bry seg om de hvis de ikke vil, eller ikke tror på slikt!

Jeg tror ikke alle er modne for det åndelige, og mange får aldri oppleve noe som de er bevisst, at er energier. Vi er jo alle ulike, og har forskjellige talenter. Heldigvis!