Jeg siler all informasjon gjennom et filter helt fri for kjemikalier fra hjernevask, fordi jeg gjennom et helt liv bevisst har holdt meg unna dette ved å se gjennom det. Det handler helt enkelt om å stole på sine egne følelser, som jeg skrev ovenfor -å ikke la seg lede av andre. Slik trener vi evnen til å se det som er sant for oss, og hva som ikke er sunt. Dette har formet meg og min personlighet. Følelsene mine, er det eneste jeg kan stå for, og det eneste jeg kan mene og skrive noe ut i fra.Svartepus skrev: Men alle dine meninger har du kommet på helt selv, kjemisk renset for indoktrinering eller noen grad av hjernevask? Du har selvsagt gjort deg opp meninger om ting helt selv uten å lese noe, høre på andre eller til og med stole på at det du hører/ser er sannheten? Hva har formet deg og din personlighet? Hvordan har du kommet frem til det du tror på og står for?
Det som Pedersen skrev i innledningen at barn blir fôret med WW2, utrydding av jøder, kjendisbamse, konkurransesport og "supersmarte forbildeunger" er for meg et worst case scenario på hva barn IKKE bør utsettes for. Ingenting av dette er oppbyggende. Det er med på å forme nettopp den realiteten jeg beskrev i går, og det er også nettopp det som er hensikten. Og slik opprettholdes ubalansen.
Dårlig sammenligning. Treklatring er jo udelt positivt og styrker mestringsfølelsen. Noe forbildeunger, kjendisbamse og idol/talent-konkurranser direkte motarbeider fordi dette skaper et press mot å prestere. Og dèt var poenget mitt. Barn skal ikke presses eller læres opp til å måtte prestere, bli flinke, vinne eller være best. Dette er årsaken til klasseforskjellene i vårt flinkis-samfunn. Survival of the fitt*est, hvor nåløyet kun passer besteborgere. Vi er unike individer med unike egenskaper, vi kan ikke slipes til noe annet uten å samtidig miste den vi er.Alle har ansvar for å ta best mulig vare på den oppvoksende slekt, og alle mener jo at de har funnet en grei sannhet å videreformidle til barna. I de fleste tilfeller går det helt fint og barna vokser opp til å bli høvelig fornuftige og selvstendig tenkende individer. Men tenk litt på konseptet godkjente og trygge lekestativ med mykt underlag under: barna er trygge så lenge de kun leker i disse godkjente lekestativene, men hva skjer hvis de plutselig en dag finner på å klatre i et tre? Et ikke-godkjent tre med dårlige grener og hard bakke under? Eller skal man bygge en verden av trygge lekestativ og håpe de aldri kommer seg ut i skogen? Hvis man tenker "alt til sin tid", når skal barna slippe ut i skogen og hvordan vil de oppføre seg når de vante rammene er borte?
Skjønner hva du sier, men du har ikke skjønt verken mitt eller de andres poeng ser jeg. Trådstarter fortalte meg nok til å se at NRKs "tilrettelegging" for barn feiler brutalt. Kan nevne det igjen....ordene som klinger dårlig i barns ører; forbilder, kjendisbamse, konkurransesport. Det viktigste for et barn i oppvekst er selvfølgelig å bli trygg på seg selv og sine egenskaper, i trygge omgivelser.....dvs. å ikke være omgitt av stress, falskhet og idiotiske superstjerne-verdier. Dette bør være opplagt for de fleste, men jeg ser jo at det ikke er det....mye takket være idol, reality/kjendis-kampanjen som har fordummet særlig barn for fullt de siste 10 årene.Denne diskusjonen begynte med utgangspunkt i nyheter for barn der skremmende og veldig alvorlige tema tas opp, bare på en antatt egnet måte for barn. Jeg synes ikke myndighetene har gått over streken og heller ikke NRK. Derimot synes jeg foreldre går langt over streken dersom barna skånes for alt som er ubehagelig eller vondt i verden, og spesielt dersom det i tillegg ties om såre temaer. Barn skal selvsagt ikke overveldes eller ihjelfores med all slags info de ikke har forutsetninger for å forstå, men de trenger å lære alle sider av livet. Da synes jeg en nyhetssending som er tilrettelagt for barn og deres forståelsesnivå er en grei måte å vise barna baksidene av livet på. Hvis man da i tillegg er en såpass ansvarsfull voksen at man snakker med barna om det de har sett og fordøyer det sammen med dem, ser jeg ingen grunn til at barna skulle bli verken avstumpede eller få depresjoner. Jeg tror depresjoner kommer adskillig lettere av jaget etter det perfekte lykkepille-livet. Jeg synes fokuset på "det perfekte liv" i alle mulige kanaler er mye verre enn fokus på virkelighetens brutale sannheter.
Nyheter om krig og fattigdom kan vi fint fortelle barn uten hjelp fra barne-TV, og det burde vi også. For hvem ansetter en tilfeldig barnevakt? ..som i tillegg er full av mygla verdier. Helt kort handler det om bevissthetskræsj. Barn er i utganspunktet rene vet vi jo... Vil vi fylle små hoder med søppel, eller næring?
Men jeg er selvfølgelig klar over at dette er et definisjonsspørsmål, det er det som skiller oss to. Og meg og trådstarter fra NRKs verdisyn.