Fakta, teori & skepsis ⇒ Meningen med skole

[Svartepus]

I tillegg syns jeg at kulturskoler er undervurdert og burde oppmuntres til å ha et enda tettere samarbeid med grunnskole spesielt.

Jaaaa! Vi vil inn i grunnskolen og tilføye litt mer føde for høyre hjernehalvdel! Da blir det balanse i regnskapet og enda bedre læring, tror jeg! Jeg husker ihvertfall at jeg satte veldig pris på å få noen timer med forming (obligatorisk fag) og teater (valgfag). Jeg var ikke dårlig i teoretiske fag, men det var heller ikke noe jeg brente for. Litt av skylda hadde lærerne, men mye av skylda hadde jeg jo selv. Ikke fordi jeg nødvendigvis gjorde noe galt, men fordi jeg ikke er god til å ta imot kunnskap gjennom ørene (gode gamle tavleundervisning- og puggeskolen). Jeg trenger å se ting, føle ting og oppleve ting. Mange har det på den måten. Nå har heldigvis skoleverket gått bort ifra å bare ha tavleundervisning og blitt flinkere til å bruke andre metoder, men praktiske kunstfag har uansett en plass i systemet, synes jeg!

Jeg er ikke enig i at alt som har med venstre hjernehalvdel å gjøre er så grått og trist, for selv om jeg aldri har likt matematikk o.l., har jeg forståelse for at noen elsker å leke seg med tall og forske på ting. Venstre og høyre hjernehalvdel skal jo ikke konkurrere, men utfylle hverandre og balansere hverandre. Sånn tenker jeg om fag også. En helhetlig utdannelse bør ha plass til fag som stimulerer begge hjernehalvdelene.
Den erfaring jeg har både som elev, student og lærer, er at det skjer lite hjernevask i skoleverket. Jeg har aldri opplevd lærere som har presset meningene sine på meg eller presentert kun en side av saken. Jeg har også lært i min utdannelse at man ikke skal stappe meninger inn i hodene på elevene, men åpne for diskusjon og refleksjon. Man lærer faktisk mye av elevene sine også gjennom å snakke med dem og være åpen for andre vinklinger.

Nei, tror jeg må gi meg nå før jeg tar helt av. Jeg skal jo faktisk jobbe med mine ting og tang på kulturskolen imorra. Blant annet snakke med elever og foreldre om hvilke forventninger de har til skoleåret. Så jeg burde bysselalle og gjøre meg klar for morgendagens strabaser (nærmere 12 timers dag). Så får jeg heller komme tilbake med mer entusiastisk pjatt en annen gang

[ludoburgero]

Hva burde meningen med skole være?

Om vi tenker over dette - kontinuerlig - istedenfor å bare tenke svevende positivt eller negativt om den, vil jo den også være i utvikling sammen med mennesket. For mennesket blir mer og mer avansert med tiden, og selv om drifter og primitive sider av oss alltid vil være der, bør vi ikke slepe etter bare som en unnskyldning for å synes vi har det greit nok. Tross alt er skolegang her i Norge noe absolutt alle kan gjøre, og dermed blir det mange som fyller opp plassene til de som virkelig vil utmerke seg og vil noe her i livet.

Flott er jo det, at vi alle har like muligheter, men det betyr ikke at kvalitetsnivået kan aksepteres på et middelmådig nivå. Vi trenger også å tilrettelegge studiene mer for de som viser at de kan enkelte ting bedre enn andre i klassen sin allerede ved tidlig alder, slik at de får spesialisert seg. Samtidig må vi gi ekstra mye hjelp og legge arbeid i de som ikke klarer det "alle andre" klarer, men kun hvis det virkelig skal være nyttig. Da snakker jeg om det grunnleggende, slik som lese- og skrivedyktighet, matematikk og sånne ting som vi alle burde evne for å klare oss i denne verdenen. Jeg tenker som så at det burde være mer kommunikasjon med hva elevene ønsker og vil i livet, og ikke bare gi dem spørsmålet: "Hva vil du bli når du blir stor?". Det er et spørsmål som virker definitivt og endelig. Det kan være avskrekkende. Man bare "blir" ikke noe, og så er det stopp. Vi lærer så lenge vi lever, og det er veldig mange som ikke ønsker å sette en begrensning (eller det som føles som en begrensning) i livet sitt.

Hva blir jeg etter jeg har blitt brannmann, da?
Gammel og grå?

Barn behandles som om de var dumme noen ganger, det er kanskje et av problemene. Et annet problem er kanskje at barn vies "respekt" når de er frekke, fordi lærere ikke tør å tråkke feil. Det er nok ikke bare-bare å havne i klammeri med foreldre når yrket er svært utsatt for kritikk og man skal holde seg til et striks reglement. Jeg tror det er mange som "holdes på samme nivå" mot deres vilje... og kanskje de ikke vet hva de vil engang... da er det kanskje enda verre å gjøre dette. Vi må jo huske på at det er barn vi har med å gjøre; så vi må ikke være redde hvis de virker smartere ut enn oss selv - jeg tror kanskje dette kan være en frykt blant lærere som føler seg "motsagt". Hvis en elev faktisk viser annerledestenkning har det nok hendt mange ganger gjennom historien at vedkommende har havnet på rektors kontor. Eller blitt kastet ut på gangen.

Jeg husker bare selv hva slags hespetre som reiv meg etter ørene og lagde kloremerker i nakken min ved å kaste meg ut da jeg spurte: "Hvorfor? Vi har jo norsk nå?" i tredje klasse på barneskolen da en tydelig illsint lærerinne med dårlig dag kom inn i klasserommet, planta veska si i pulten med et smell og ba oss om å ta opp o-fag-bøkene. Det hele skjedde på ti sekunder hvor jeg ble kastet vegg i mellom ut på gangen, mens resten av klassen satt og måpte.

Min erfaring med skolen har egentlig vært ganske grusom, både urettferdig og usaklig fra lærernes side. Jeg husker noen få lærere som faktisk var flinke og hadde disiplin på oss uten å være voldelige og strenge også. Disse dukket imidlertid ikke opp før ungdomsskolen, og det var nok bare tre av dem, blant et par dusin som vi har erfart. Det er dumt at ingenting virket alvorlig før videregående, og at til og med der fantes det dårlige lærere, selv om det var et fåtall.

Dårlige lærere = dårlige elever. Når det finnes et potensiale der i klassen som må holde ut med elever som ødelegger for resten, og en lærer som ikke håndterer situasjonen, så går det utover noen få som kanskje (faktisk) får ødelagt hele livet sitt! Det tenker vi vel ikke så mye på.

En karriere som aldri skjer... en som blir skoletrøtt og tar til takke med strøjobber...
Så må vi jo også huske at problemene er mer sammensatt, og at vi kanskje ikke klarer å sette fingeren på hva som er problemet alltid. Det kan være "feil blanding elever", det kan være delvis læreren sin feil, pensum kan være uutholdelig kjedelig, ventilasjonen kan være dårlig. Bla bla bla.

[keke]

Mange mennesker som har et grumsete forhold til: grenser, ansvar, rett og galt. Det er også mange som er veldig sikre på sitt forhold til begrepene, mens deres sikkerhet er basert på antaelser som de kanskje aldri har tenkt å identifisere eller utfordre. Derfor blir de individuelle sannheter. Av de er det mange. Med dette forsøker jeg å vise til noen "universelle sannheter" slik jeg opplever de. Jeg tar gjerne diskusjon om det er noen som måtte ha behov for det.

Min tilgang til "universelle sannheter" er basert på krysskobling av evidens fra mange kilder - hvor egne, og direkte erfaringer er tungtveiende.

I all korthet - har hvert menneske ansvar for kvaliteten av sitt indre liv - det vil også si sine følelser, tanker, drømmer, intuisjoner, ideer... Det vil si at du har ansvar for din egen lykke - eller fravær av det. Andre har ansvar for sitt.

Det er også noe som kalles gjensidighetsloven, loven om balanse eller karmaloven - det er alltid en toveis strøm av energi i alle energetiske overføringer. Du har ansvar for dine responser til andre. Andre har ansvar for sine responser til deg.

I denne energistrømmen er det en grei måte å beskrive hva den idealle balansen er som man søker å oppnå - Det er at summen av din energi fordeles slik: Tjeneste til andre er alltid mer enn 51%. Tjeneste til din agenda er alltid mindre enn 49%. Du tjener aldri din agenda på andres bekostning. i et slikt univers går alle med overskudd.

Da må vi beskrive grenser...

Grenser beskrives av opplevelsen av respekt eller mangel på respekt av fri vilje. Det er veldig knyttet til hva jeg kaller "energi vampyrisme". Når andre tjener sin agenda på min bekostning - stjeler de min energi.

Fordi jeg har ansvar for min egen lykke, må jeg ta ansvar for grensene som beskytter meg fra andre som vil tjene sin agenda på min bekostning. Disse slippes aldri inn i min "intim sone". Om jeg ikke tar ansvaret mitt vil jeg oppleve smerte. Jeg velger å bruke min fri vilje for å lære gjennom glede.

Jeg definerer "energi vampirisme" som "ondskap" og den finnes i mange grader av styrke og omfang. Det igjen er tett knyttet opp til konkurranse fordi det betyr at den ene vil vinne på den andres bekostning. Derfor har jeg klare begreper om forskjellen mellom hva som er rett og riktig - galt og ondt.

Det som er problem for mange i dag er at de gir frihet for andre å gjøre det som er "rett" for dem uten at de tenker på at gode forhold er basert på overliggende intensjoner om hva som er "rett" for begge parter. Jo mindre overlapping, desto mindre er ønsket om å dele. Jo større overlapping, desto større er viljen til deling og nærhet.

Fordi vi alle tenker forskjellig kan vi ikke forholde oss til alle på samme måte. Likevel kan vil utvise ubetinget kjærlighet og vite at om du sørger for klarhet i dine egne forhold, så må andre sørge for klarhet i sine forhold til sine - i sin egen takt og tempo. Det er uendelig respekt for fri vilje. Det er også uendelig respekt for ansvar for ens egen glede.

[Astarte]

Kort innpå, jeg må nullstille hodet etter en vidunderlig dag med verdens klokeste og vakreste barn

Litt til det du skriver, Luddis:

Jeg tror det har med ens innstilling til seg selv som voksen og omsorgsperson. Man må stille seg (det noen ganger vanskelige) spørsmålet: Hva vil jeg egentlig barna skal oppnå?

Derfor kan jeg med hånda på hjertet svare på dette at jeg elsker når barna utfordrer meg, jeg elsker at de tenker selv og viser meg alt jeg kan lære av dem. Barn er utrolig kloke, og har en egen evne til å tvinge oss til å revurdere våre satte meninger om forskjellige ting.

Det absolutt verste vi som voksne kan gjøre, er å drepe barns undring og lærelyst.

Det du har vært utsatt for, Luddis, er ikke læring og utfordringer. Du har vært utsatt for overgrep.
Og det kan ikke unnskyldes eller bortforklares.

Om barn blir sendt på rektors kontor for å utfordre en voksen, så håper jeg rektor er sitt ansvar bevisst og ser hva som egentlig skjer.

Derimot har jeg ingen betenkeligheter med å drille barna i nestekjærlighet, toleranse og medmenneskelighet. Sånne verdier kan jeg gjerne "hjernevaske" dem i. (Misforstå meg rett )

Blandt annet er tema for RLE på 2.trinn denne uka: Hva er et menneske? Hva gjør oss like, og hva er ulikt?

Mitt fokus kommer til å være at vi er like og ulike. Og at det er helt greit. Kort oppsummert.

Man skal utfordre barn, kreve av dem og elske dem betingelsesløst.

[Svartepus]

militær Kanonføde tankegang som skolen også bedriver i stor grad...

Eksempler?

[ludoburgero]

Eksempler på hvorfor vi er like og ulike:

Like:


cirka 50% menn. 50% kvinner.
ønsker hus, bil og barn.
skal tjene fett, få god jobb.
vil ha den beste mobiltelefonen.

Ulike:


cirka 50% menn. 50% kvinner.
ønsker forskjellige hus, leiligheter, større og flottere biler enn andre, smak og behag. ikke barn.
skal tjene sykt fett, ha den beste jobben og klatre til topps i karrierestigen.
mobiltelefon trenger man ikke, har et harem rundt seg likevel, ikke tid til pjatt og småprat.

Uvesentlig:

Alle ønsker å bli elsket, musikk er samme språk for alle, følelser er ekte og skal ikke fortrenges, kjempe mot strømmen gjør vi alle, vi er alle nøyaktig like spesielle og det er aldri så lite spesielt, vi søker etter noe å fylle tomrommene med, og er det ikke nok av tomrom gjør vi bare plass til et nytt, og vi skal alle dø alene, og innerst inne kan vi alltid projisere vår personlighet vekk og sløse hele vårt potensiale i å flakke gjennom hverdagen, og er det noe som iallefall ikke er vesentlig så er det å stadig ønske å pirre nysgjerrigheten på andre arenaer enn å nære egoet med materielle goder og erobringer til personlig vinning.

Slash delvis krøllalfa ironi dott com.

Kan hende jeg ble utsatt for overgrep, men det høres kraftig drøyt ut i mine ører.
Om jeg attpåtil tok skade av det, så har det iallefall gjort meg til den jeg er.
Bitter men snill iblant, og aldri mer redd for å si det jeg mener. Men jeg mener likevel at det er mange som har lidd en garantert milliard ganger mer ubehagelig skolegang enn jeg har.

Alt i alt er det ikke så nøye. Jeg vil alltid ha et større oppgjør med meg selv