Jeg har vært og er fortsatt i samme båt som deg. Jeg ble klemt i veggen av min egen hest for noen år tilbake og brakk armen. Resultatet var en uggen følelse som kom snikende, det tok meg flere måneder å innse at det dreide seg om redsel for å ri, og enda lengre tid før jeg klarte å innrømme det ovenfor andre. Jeg var flau og skamfull over å være redd, veldig veldig lenge. I ditt tilfelle har du jo en rasjonell grunn til å være redd siden du ramlet av og skadet deg så stygt, men i mitt tilfelle dreide det seg heller ikke om ridning i utgangspunktet, men likevel er det dèt jeg kvier meg for og ikke for daglig håndtering som du sier. Angst er rart sånn, det er ikke nødvendigvis rasjonelt betinget.. Hesten min er også snill som dagen er lang og er helt uforskyldt i dette.
På et gitt tidspunkt var det så ille for meg at jeg innså at jeg ikke hadde noe å tape, men jeg visste ikke hvor jeg skulle starte for å komme over angsten min. Et lite vendepunkt ble da jeg forsøkte hypnose, noe som var min første introduksjon inn i den alternative delen av verden. I utgangspunktet hadde jeg ikke særlig tro på det, men etter 2-3 ganger merket jeg at det faktisk hadde effekt. Dagen etter den 3 behandlingen sto jeg i stallen og så på hesten min, og tenkte at jeg hadde lyst til å ri, men kjente den ugne angstklumpen bygge seg opp i magen. Men overraskende nok; istedet for å bre seg utover i kroppen så løste den seg bare på en måte opp, og jeg ble avslappet i kroppen. Da gikk jeg og hentet inn hesten, og red noen runder i volten. Og det gikk kjempebra!
Men; jeg tror det er viktig å holde det ved like, det har ikke jeg vært like flink til dessverre. Nå har jeg startet med å ta privattimer hos ei som driver med terapiridning som næring, på en av hennes terapihester som er vant til alle mulige slags ryttere. Jeg har lagt ifra meg skamfølelsen og er ærlig på hvorfor jeg ikke rir og hva jeg trenger hjelp til, både hos henne og blant andre hestefolk. Det gjør temaet ikke blir så "farlig", og det åpner også mange flere dører enn å unnskylde seg med alle andre grunner, sånn som jeg har gjort tidligere. Jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg kan ri uansett vær og vind, og hvor som helst. Det er ingen skam å snu, eller å hoppe av - avslutt når noe føles bra, men også press deg litt mer enn det du tror du kan. For min del funker det å ri for instruktør, fordi det tar bort fokuset på redselen, og du må konsentrere deg.
Som Arven sier, det å unngå frykten forsterker frykten. Våg heller å utsette deg litt for den! Få noen til å leie deg en runde eller 2 på en inngjerdet område, eller noen hundre meter på tur. Så langt du tør - og fem meter ekstra. Arven; ja, å se etter positive ting i frykten er også fint! Mulig du ikke ser dem nå Zelda, men senere kanskje du gjør. Min ridefrykt fikk meg til å åpne meg for den alternative verden, jeg våget å dra på kurs i dyrekommunikasjon og har fått et annet syn på både min egen hest og andre dyr, f.eks. Jeg har også turt å sette foten over dørstokken på andre alternative grener, og det er jeg veldig glad for. Og jeg har lært mye om meg selv, og om andre ikke minst. Og jaja, kanskje jeg ikke kommer til å ri fullt så mye igjen, men jeg koser meg med hesten min fra bakken og trener andre ting, og ikke minst fokuserer på kommunikasjon og samspill mellom hest og menneske. Det gjorde jeg ikke så mye før, men hesten min er nok mer fornøyd nå. Men jeg SKAL ri igjen. Alt til sin tid bare. Og ja, bruk tid - det har du nok av
Ingen grunn til å skynde seg..
Jeg tror ikke du burde legge hele din lit til spells og blomstermedisin og sånn, dette handler om å ta kontroll over deg selv og din egen frykt og det må jobbes med - du må ta et oppgjør med deg selv. Derimot, meditasjon er fint som avslapningsteknikk og for å få fokus kanskje i forkant av rideøkten, men det kommer ikke til å plutselig trylle bort frykten. Det må du arbeide for selv.
Jaja, dette er ihvertfall mine tanker og erfaringer, jeg mener ikke være bastant å si at noe funker eller funker definitivt ikke for deg, du må såklart finne din egen vei videre. Jeg ønsker å føle meg sånn
men iblant føler jeg meg heller litt slik
(på godt og vondt).
Lykke til, jeg vet akkurat hvordan du har det, du er ikke alene. Finn motet i deg selv!
I morgen er viktig. Gjør forberedelser idag.
