karina skrev:
Jeg klarer ikke helt å bruke ordet kunstner jeg. Ikke om meg selv i alle fall, det høres så svevende og genialt ut, selv om det sikkert ikke er ment sånn fra de som kaller seg det. Ikke for at janteloven er bra heller. Jeg bare klarer ikke helt det ordet.
Jeg brukte ordet kunstneren her som en slags morsom stereotyp bare.
Inni hodet mitt var det litt som en slags "faktabok" jeg leste fra, og at jeg på en måte prøvde å ha en tone hvor jeg parodierte nettopp noe slikt. Men jeg er litt enig med deg egentlig, selv om jeg jo ikke fleipet med det jeg sa om hvordan jeg ser en kunstner. Jeg sier ofte at folk er kunstnere, men mest kunsteriske. Når jeg sier det til folk mener jeg det som et kompliment, og ikke for å stemple. Det er jo etter hva jeg legger i det selv da, for jeg ser veldig opp til mennesker som kan formidle sine meninger og følelser og tanker på en kunstnerisk måte.
Det blir rett og slett en form for kanalisering av et budskap eller en setting, som kan være så ladet eller omfattende at det blir vanskelig å forklare uten å bruke enten abstrakte ord i form av poesi - eller å lage et maleri eller en låt (eller en film!) for å involvere tilskuere og åpne for forståelse.
Lite jeg verdsetter mer enn et ordentlig stykke kunst - som forsåvidt kan være hva som helst til den rette tid. For hva er vel ikke kunst...
Tror heller ikke det er sånn at man MÅ ha det fælt for å skape god kunst. Jeg kan nok kjenne meg igjen i at det å ha det vondt kan være inspirerende, men det er jo litt av utfordringen som man må takle når man gjør hobby til yrke. Alle skaper noe en gang i blant. Men hvis det å skape blir yrket ditt kan man jo ikke sitte å vente på at inspirasjonen skal falle i fanget på en heller. Eller vente på noe som gjør deg trist, hvis du ikke er så (u)heldig å være det fra før. Man må nesten være i stand til å kunne hente frem noe uansett hvilken sinnsstemning man er i, eller hvilke omstendigheter livet ellers er under. Det er nok en slags myte tror jeg, sammen med at man skal være eksentrisk og intellektuell. Man skal være mer eller mindre deprimert også.
Det der påtatte... det driter jeg i, og det er så gjennomskubart.
Blir en betatt av noe umiddelbart sjarmerende, så er det som oftest noe man blir fort lei av også, er min erfaring. Det fins selvfølgelig unntak.
Intellektuell og eksentrisk, liksom... det blir rart hvis man må prøve å være noe uten at man bare er det naturlig og at det flyter godt i seg selv. Det jeg derimot har respekt for er de som tør å være dette i tillegg til å være seg selv. Når alt kommer til alt så er det den du er - uanstrengt - som betyr noe. Kunst trenger ikke være gjort av noen med intellekt... det faller seg naturlig, og "dessverre" er det jo sånn at alt av kunst skal tolkes gjennom andres øyne igjen også.
Det ypper til subjektive bedømmelser og beundringer - og det gjør kunsten bare enda mer unik.
Ingen trenger å fortelle meg hva kunsten skal forestille - jeg ønsker fint å tolke den selv.
"Zzzzzzzmaker eik og røyk og en anelse mahogny og stikkelsbærbusk og knekkebrødzmuler..."
Spar meg for sånt møl iallefall. Jeg liker å "smake" selv. Jeg liker å vurdere selv.
Det blir som å lese en filmanmeldelse... hvorfor er det
en jobb egentlig?
Det som derimot ikke er en myte, er at man har et visst uttrykksbehov. Eller et ønske om å uttrykke noe. Eller at man har så mye på lager at man rett og slett bare må få tømt seg for alt innimellom, så man kan få plass til andre ting, nye ting.
Man kan helt sikkert inspirere hverandre, men jeg tror ikke at denne dyrkingen av kunsterklisjeen er så veldig sunn. Som den ene læreren min pleier å si; vi er jo alle autister vi! En gang svarte jeg; nei, vet du hva, jeg er faktisk en helt vanlig person! Og alle ble liksom kjempesjokka... Banne i kirken, sier du :mozilla_laughing:
Vi er alle både unike og helt vanlige. Det er alt etter hvem som gidder å dømme, det.
