? skrev:"MED DEN DOM DU DØMMER ANDRE SKAL DU SELV DØMMES", og dette er en unektelig sannhet, og et greit prinsipp og forholde seg til.
ingen fødes uskyldige, og vi blir ikke utsatt for noe vi selv ikke er det egentlige opphav til.
om noe av dette er feil, så er verden et fordømt urettferdig og kaotisk fremstående sted å være, og det er det vel neppe, for da er det tilfeldigheter som råder, og det er vel noe feil tross alt.
Jeg kan ikke forstå hva du mener med at man selv er forskyldt i det livet man bringes ut i?
Hvis det er sånn å forstå du mener med det du sier da:
"ingen fødes uskyldige, og vi blir ikke utsatt for noe vi selv ikke er det egentlige opphav til."
Det går vel an å ikke være så altomfattende at det må dreie seg om tilfeldigheter eller skjebne alt sammen? For i begge tilfeller hadde man vært totalt uskyldig hele livet - enten fordi man ved "fri vilje" utløste en rekke tilfeldigheter sammen, eller fordi man forutbestemt ikke kunne gjøre noe med det i det hele tatt - og dermed var helt fritatt for ansvar.
Jeg velger å tro at alle blir født uskyldige, og at det er omgivelsene og oppveksten og alle erfaringene som preger oss. Ingen av oss kan stå ene og alene ansvarlige for verken tingene vi gjør selv eller for tingene andre gjør - fordi vi ALLE påvirker hverandre mer og mindre, ubevisst, bevisst og med intensjon, uten intensjon, og jeg mener at når man blir født så har man enda ikke hatt sjansen til å vorde noen forandringer (og om de forandringene fører til skader, eller fører til det bedre - alt er jo relativt, en manns død - en annens levebrød og hele pakka, bla bla)...
Ellers tror jeg faktisk at verden ER et kaotisk og urettferdig sted, som kan kontrolleres til det bedre. Som sagt er jo ingenting perfekt, og jeg tror at alt dreier seg om en slags viss balanse, der vi aldri vil unnslippe dette relative - fordi vi er her sammen. Hadde vi ikke vært utstyrt med et ego, hadde vi jo heller ikke kunne relatert oss til noe - og det er vel kanskje derfor det noen ganger krasjer mellom oss mennesker; at vi ikke er helt enige på fundamentalt nivå, og så krangler vi som om ting ikke var så relative... fordi det kanskje er enklest å se verden som enten det ene eller det andre?
Hvorfor skulle kaos og tilfeldigheter være noe problem uansett?
Det gir jo verdens beste opphav til allverdens muligheter om man klarer å spille de riktige kortene!
Krig og elendighet går dessverre under samme kategori, men fortell meg hva som er forutsigbart og som ikke er et sjansespill, annet enn en blott illusjon av trygghet?
Ingenting er helt sikkert, ingenting er perfekt, og det finnes alltid muligheter.