zind skrev:Nemlig.
Men hvor mye man lærer, både om seg selv gjennom andre og egne erfaringer, avhenger vel litt av hvor villig man er til å reflektere? Noen finner aldri en mening i det vonde de har opplevd. Så kan en vel si at erfaringen er der likevel kanskje? At man erfarer at det vonde gjør jævla vondt? Men hvor mye har man erfart egentlig om man går på samme smellen om og om igjen f.eks?
En liten degresjon... men jeg har nå i det siste tenkt mye på det å skylde på andre. Og hvordan man nærmest virker dømt til å gjøre samme feil om igjen hvis alt alltid er andre sin feil og man nekter å gå i seg selv. Karma baby, karma!

Når du sier det på den måten, så virker det som om du mener at alt kommer ned til vilje.
Ikke noe jeg sier for å konfrontere meningen din, men et lite forsøk på å utfordre den
Synes ikke det blir en digresjon det du sier. Tråden handler slik jeg ser det om samspill og det å ta ansvar for seg selv etter et tap av andre mennesker. Og det samspillet omhandler også de etterlatte, enten en føler en sitter alene med sorgen eller andre er sammen med en. Det er som regel alltid flere pårørende. Det du da sier om å skylde på andre, det blir for meg en sannhet bare at det finnes mer i det. Ingen er nemlig helt i stand til å til enhver tid ta ansvar for sine egne reaksjoner - nei, ikke engang sine egne handlinger - ettersom alt dreier seg om et samspill.
Jeg er helt enig med deg i at det går på viljen i å reflektere over ting, når det gjelder selvforskyldte tap og ting man har utsatt seg selv for, men jeg tror verken det er bra å klandre seg selv for alt, likedan som det er å skylde alt på alle andre. Likevel er det noe vi alle gjør på sett og vis. Noen er faktisk så selvklandrende at de ser på det som en dødssynd å skylde på andre iblant. Noen ganger er det (hvis vi da "MÅ" se på det som "vår feil" kontra "andres feil") andres feil, det som er blitt gjort.
I forbindelse med et selvmord, f.eks., så kommer dette tydeligere frem, mener jeg.
Vi ser at det er lett å dømme selvmord for en egoistisk handling, men vi fatter heller aldri desperasjonen bak det hele som drev et menneske til å ta sitt eget liv. Det er ufattelig trist for de etterlatte, men det har sannsynligvis også vært en (for oss) ubegripelig smerte bak det hele for vedkommende som tok denne utveien. Det rettferdiggjør ikke noe, men for å være litt objektiv, så kan det samtidig også ha vært at vedkommende var helt idiot og kanskje hadde vunnet i Lotto til helga hvis det var økonomiske årsaker, og kanskje han også hadde møtt ei ny dame til sommeren hvis det var kjærlighetssorg, og hva enn... vi kan diskutere frem og tilbake og aldri bli enige med oss selv, fordi det nemlig er komplett umulig å vite sånne "intensjoner" fra en persons ståsted. Og alt er samtidig såpass relativt at vi kunne aldri dømt ham for å ha gjort verken det riktige eller det gale basert på hvordan vi selv hadde vært i vedkommendes situasjon.
Så forståelse for andre er på mange måter egentlig innbilt, og vi mennesker er veldig flinke til å spekulere og synse oss ihjel på ting til vi blir bedrevitende og selvrettferdigende. Noen trår bare mer forsiktig frem, men til felles er at vi alle bryr oss og er utstyrt med følelser og nestekjærlighet hvis vi bare kan legge ifra oss dømmingen vår.
Det er kanskje lett å si at ting dreier seg om karma, men hva omfatter egentlig det begrepet?
Blir det ikke litt det samme som "alt har en dypere mening", at ting man gjør som man seg selv ikke er bevisst over ring-effektene på, det kommer i retur i en eller annen kryptisk form?
Alt samhold er nemlig ikke slik - nettopp av den simple grunn at verden ikke er "rettferdig".
Livet er ikke såkalt rettferdig. Vi ser at slemme menn, kjeltringer og grusomme mennesker slipper unna med de verste forbrytelser. Det er derfor vi nærmest blir i skadefro når vi leser nyheter om at noen av dem er fakket. Det blir sensasjonelt. Det er også derfor vi elsker happy endings i filmene vi elsker. Det burde ikke være slik. Håp er for meg ikke noe falskt, det er ikke noe man trenger å fyre opp med. Om man hadde hatt tilrette brutal ærlighet fra bunnen av, så hadde man lettere kunnet bygge opp på basis av realistiske håp og visjoner som faktisk hadde noe for seg. Istedenfor selges illusjoner idag under en lav sko og trykkes både ned i halsrør og opp i anus på folk, beklager uttrykket, og alt for å holde folk "lykkelige".
Sorg og glede er to primære, men likevel hundre prosent likestilt naturlige følelser.
Vi foretrekker selvfølgelig å bygge på glede, og jeg sier ikke noe annet heller. Det kan være mer uheldig å fortrenge sorg enn å omfavne den og kjenne litt på den iallefall, og det handler lite om å "ikke komme videre". Dette er noe tull man ser for seg, og så er det dette med falskheten igjen da... folk har sine illusjoner... og det er ikke et menneske alene som kan for at hun/han går på den samme smellen hver gang, da det mange ganger faktisk er folks forventninger rundt dette.
Jeg spør rett ut: hvor hardt må det være å forsøke det å bare være ekte, i en verden som har så mye falskt å by på? Dette handler ikke om meg. Dette handler ikke om deg. Dette handler om hvem som helst. Jeg vil gjerne sette en navnløs person i mitt eksempel. Et menneske som ikke eksisterer. Et menneske som aldri har levd, som aldri har hatt følelser, og som aldri derfor heller hadde noe håp. Forestill deg det... en skygge som bare er der... som vil påminne oss om at vi andre har hverandre og kan se hverandre, mens dette mennesket som aldri har eksistert forblir bare en skygge. Og hvis vi er heldige så ser vi den.
Øyne kan smile, munnen kan le,
men sorgen i hjertet kan ingen se.
Det er nemlig slik at vi alle er alene når det kommer til stykke, og den eneste totale forståelse vi har til felles er nettopp det faktum; at vi er alle sammen fanget av dette når det kommer til stykket.
Og det er nettopp derfor jeg vil si at når noen sitter med sorg, så kan vi ikke klandre dem eller forvente av dem at de burde lære noe av dette for å komme seg videre. For siden lærdommen kommer av seg selv, så er det nettopp hvordan vi selv, alene, klarer å takle den som teller. Og det er klart - hvis vi trenger støtte fra andre, så er det siste vi ønsker å høre at vi burde lære noe av dette. Det blir bare som en hån for en som sitter med sorg. Alt kommer til hvordan man takler det - det er en selvfølgelighet - og siden vi vet at forståelse mange ganger også er innbilt, så er det beste å heller gi omsorg som ikke krever noen dom. Ikke engang lærdomsord.
Det er vel det nærmeste betingelsesløs kjærlighet man kommer, og jeg tror kanskje ikke mange er i stand til å gi det (om noen i det hele tatt...), men ren omsorg, empati, eller iallefall sympati.