Universet & dets hemmeligheter ⇒ Hvordan psyken vår grunnlegger alt rundt oss

[ludoburgero]

Takk
filosofering over livets mysterier, meningen med livet hvem er jeg osv, noen ganger prøver jeg å overdøve skravlingen i hodet med musikk men neida brått sniker det seg inn noen tanker,

ting man har opplevd og gjennomlevd samt samspill med andre, klart det gjør man til det mennesket man er pr nu på godt å vondt.

Ja, men vet du grunnen til at du prøver å overdøve denne indre skravlingen da?
For hvis det er slik at du har minner eller en fortid du ønsker å løsrive deg fra, så er det jo mange ganger slik at desto hardere man prøver å se vekk ifra noe, så ledes oppmerksomheten dit likevel. Ingenting kan avsluttes ordentlig uten at man tar en ordentlig siste titt.

Alt bare henger igjen av tanker og minner. Det ligger der og dveler. Og det blir nesten som med dårlig samvittighet... den er der som en påminner om at man har noe uoppgjort. Slik kan det også være med seg selv. Og nå føler jeg at jeg impliserer at dette er vonde tanker du har, det trenger det jo absolutt ikke være, men jeg tok et eksempel. Hvis det er ting du prøver å overdøve fordi du trenger å konsentrere deg om noe annet heller, så burde du kanskje også bare la tankene slippe til for å bli ferdig med dem?

Jeg er av den oppfatning at man aldri blir ferdig med noe før man konfronterer det.
Før man virkelig lytter til hva det inni oss har å si. Og i noen tilfeller kan man bygge konstruktivt videre på det også. Det er ikke sikkert man vil bli ferdig med det. Noen plager for eksempel seg selv med å mimre og minnes om ekskjærester (been there, done that, still there... sikkert... noen ganger iallefall). Eller om den forrige boplassen (skyldig igjen!), eller om ting man angrer på at man ikke gjorde i barndommen eller tenårene (skyldig!)... og listene er så endeløst lange...

...men de tankene er der fordi man innerst inne VIL ha dem der.
Det preger oss som person - som du sier - de erfaringene man har hatt.
Jeg tror de fleste av oss liker at ting varer. Og når det ikke varer, så drømmer vi at det varer.

livserfaringen min har gjort at jeg tenker mye på hvorfor i all verden skal jeg erfare såå mye jeg har gjort allerede, de som kjenner meg sier at jeg har opplevd mer enn noen gjør i løpet av ett helt langt liv.
hvorfor er det slik?
er det bad karma i forrige liv?
hastverk i dette livet for å ta igjen det man mulig unngikk i forrige liv?
hvis man bestemmer selv før ett liv tar til hvorfor valgte jeg dette?

Nå velger jeg å fokusere vekk fra tidligere liv, selv om jeg er åpen for tanken.
Grunnen er at jeg mener det noen ganger blir litt for enkelt å skylde på "helt fjerne ting". Ikke ment som at tidligere liv er en tåpelig ting - men bokstavelig talt fjernt, nettopp fordi det er så langt unna. Ikke dette livet? Det er kanskje gunstig å kunne skyve en årsak så langt unna dette livet vi lever nå fordi at avstanden vi gir det ved å snakke om et annet liv gjør det mer komfortabelt siden vi ikke finner en mer logisk årsak?

Hva om du er mer observant enn dine venner? Hva om du er mer selvbevisst?
Kan dette være logiske årsaker som gjør at du allerede har opplevd mer? Og er du kanskje mer utsatt for de hendelsene du har opplevd fordi du er flink til å involvere deg mer og dypere i andre menneskers liv - er du der når mennesker trenger deg, og så har du kanskje opplevd mer nettopp på grunn av dette?

Isåfall blir det også å se vekk ifra en veldig fin egenskap du har, ved å plassere det i et tidligere liv enn akkurat dette. For det kan du bruke som et veldig kraftig verktøy til å styre ditt liv akkurat i den retningen du vil istedenfor. Men for all del - karma, eller tidligere liv... det er også en forklaring. Og hvis det er tilfelle - hva godt vil det gjøre om du går i denne troen/viten?

Bekreftelser er der for å holde ubesvarte spørsmål i sjakk.
Svaret ligger alltid inni deg selv. Det er der all din sannhet springer ut ifra.

Jeg har ett motto det som ikke dreper en, vil styrke en men føler vel i så tilfelle at jeg har vært nær døden flere ganger da ja.

Det er en sannhet med modifikasjoner.
Vi vil alltid stykres av motgang, så lenge ikke motgangen er så kraftig at vi bukker under for den.
Ingen svar er enten-eller her i livet. Det avgjørende øyeblikk er ofte de minste detaljer som går ubemerket hen, og det sier jeg nok fordi jeg er tilhenger av denne såkalte "sommerfuglvingeslagteorien". Hver eneste minste hendelse påvirker større hendelser i det store og lange løp.

men som nevnt før i tråden musikk kunst å det å kunne uttrykke seg er viktig men jeg er storforbruker av humor i tillegg til disse elementene så jeg avslutter litt humoristisk :mozilla_laughing: :mozilla_laughing: :mozilla_laughing:


Jeg vet at gud ikke vil gi meg noe jeg ikke kan takle.
Jeg skulle bare ønske at han ikke stolte så mye på meg!!!!!!!

Du er heldig, som du på en måte sier
Hvis du føler du har tålt mye motgang, så er nok livet nydelig etter stormen har stilnet.

Og når du sier at du ikke får mer enn du takler, så har du nok rett i det.
Skulle det imidlertid skje at du blir i tvil, så vet du alltid at du har klart deg før
Ha en fortsatt fin dag!

[Bearchild]

Nehei! Jeg elsker dikt og sanger og malerier og tegninger, jeg!
Kanskje det er det vi trenger når vi går tom for ord likevel?

Joda, enig med deg.. men så for meg hele Oslo`s befolkning samlet på KarlJohan syngende, dansende, diktlesende, malende osv etter endt arbeidsdag for å dele sine innerste følelser. Rare bilder i hodet bare.
Jeg synes folk skulle bli flinkere til å finne fram den kreative siden sin jeg.