Fakta, teori & skepsis ⇒ Hypersensitiv det samme som empat?

[Lilja]

Noen som fikk med seg saken om hypersensitive mennesker på God Morgen Norge på TV2 den 13. oktober?

Blir du overveldet av følelser? Det er vanligere enn du kanskje tror.
En av fem er nemlig svært følsomme personer.

–«Highly sensitive person» er betegnelsen internasjonalt, og en stadig økende del av befolkningen kan kjenne seg igjen i dette. Vi regner med at omtrent 20 prosent faller inn under denne betegnelsen.

– I Norge har vi aldri snakket om dette. Men hver dag, sitter det folk på skole og arbeidsplasser, og opplever avmakt og frustrasjon for folk er ikke der. De forstår ikke at følelser er så viktig for oss, sier Haukedal.

Kjenner du deg igjen i disse beskrivelsene?
– Du reagerer sterkere på andres humør, kroppsspråk og stemmebruk.

– Noen reagerer sterkere på stimuli som lyder, lys og lukter.

– Du er mer empatisk og omsorgsfull og har større evne til å lese hvordan andre har det.

– Du blir lettere glad, samtidig som du blir mer redd, mer såret og lei deg enn andre.

– I en hektisk verden med mye fysisk og psykisk støy blir vi bombardert av inntrykk. En svært overfølsom person kan reagere plutselig og sterkere, og føle en slags følelsesmessig metningsreaksjon.

– Du senser andres følelser og stemningsleier, som om følelsene var dine egne. Noen ganger kan det virke som om du kjenner andres følelser fysisk i deg selv.

Hele saken her:
http://www.tv2.no/gmn/nettprat/en-av-fe ... maalsliste

Jeg kjente meg veldig godt igjen i dette, faktisk så mye at ting rett og slett "fallt litt på plass" for meg da jeg så dette innslaget. Har alltid vært overfølsom, og fikk som barn mye kritikk for å "ty til tårene ved minste motstand". Kan vel ikke skryte av å ha blitt noe mindre følsom etter at jeg ble voksen og fikk barn selv heller...

Begynte å tenke litt på dette i forhold til mennesker som kaller seg empater. Det er unektelig mange likhetstrekk her?

Har selv blitt "beskyldt" for å være empat, da jeg i perioder tar andre menneskers følelser inn med full styrke, men føler vel selv at "Hypersensitiv" er en mer riktig betegnelse.

Er det noen som har noen formening om hva som skiller en hypersensitiv person fra en empat? Er det noen forskjell i det hele tatt? Eller er "Hypersensitiv" rett og slett psykologiens egen betegnelse på noe som har vært kjent blant alternative i lange tider?

[Svartepus]

Jeg er også hypersensitiv! Blir fort sliten av for mye folk og for mange inntrykk, og kan bli helt gåen etter å ha tilbragt tid med negative mennesker. Og så grubler jeg altfor mye over det folk sier mellom linjene gjennom stemmeleie, kroppsspråk o.l. Jeg leser altfor mye ut av folk og er svært sensitiv for andres følelser. Min venninne med to barn pleier å si at man blir ekstra lettrørt etter å ha gått gravid og fått unger, men da har jeg isåfall et stort problem den dagen jeg skulle bli mor så lettrørt som jeg er ifra før... Jeg har også bestandig vært følsom og sippete. Dette er skikkelig flaut og litt overshare, men jeg kan til og med begynne å småsippe under/etter sex fordi følelsene er så sterke...

Etter min mening kan godt hypersensitivitet ha mye til felles med empatiske evner. Kanskje til og med være det samme.

[camillah]

Jeg er også hypersensitiv! Blir fort sliten av for mye folk og for mange inntrykk, og kan bli helt gåen etter å ha tilbragt tid med negative mennesker. Og så grubler jeg altfor mye over det folk sier mellom linjene gjennom stemmeleie, kroppsspråk o.l. Jeg leser altfor mye ut av folk og er svært sensitiv for andres følelser

Her kjente jeg meg kjempe godt igjen!!! Har det akkurat på samme måte, kjempe slitsomt...

[Dj_Devil]

Eg tror at en empat kan alle di tingene over. Men at man også kan uten å kjenne en person føle hvor den personen har vondt henn.
Det finnes di som er flinke til å sjule hvor man har vondt. Eg vil tro at en orntlig empat (sdom ofte også gjerne er healere) kjenner hvor den personen har vondt uten at personene selv sier det. Folk som er hyper sensitive reagerer gjerne etter synlige intrykk(?).

Som at om eg sitter å sier at halabeine mitt gjør døds vondt vær gang eg reiser meg etter eg har sittet en stund. Det føles bare ut som at den blir trykket på når eg sitter å dermed går litt "påplass" når eg reiser meg. Når den da går "påplass" så kommer det en sterk stikkende smerte for noen sekunder for så å gi seg.

Eg vil tro at hadde eg sakt dette rundt en hypersensitiv person så hadde den personen satt seg inn i situasjonen å dermed fårestilt seg hvordan det hadde vert. Å dermed "følt" det samme neste gang personen hadde satt seg ned og reist seg.

Men en empat hadde foreksempel kjent uten at eg hadde sakt en ting at halabeine mitt hadde oppført seg på den måten.

Det tror eg er hovedforkjellene på en empat og en person som er hypersensitiv.

[Heksepusen]

Her kjenner jeg meg veldig godt igjen, gubben og jeg så dette her sammen Lilja og første han som skeptiker sier er jo at dette er jo et fint ord for Empater endelig er du gotatt sa han til meg.
Jeg fanger opp enormt mye av både kjente og ukjente både humør og form. til og med følesen for en sitvasjon både under og litt i forkant vet jeg hvordan folk vil reagere.
Jeg syns det største slite er og sortere alt jeg får inn fra mitt eget og andres der syns jeg det blir slitsomt.
Det er da jeg fint kan ende opp med migrene eller noe slik.

Men hva forskjellen er tror jeg at det går en syltynn linje eller kansje det er blitt fult legat og være empat?
Syns det ble litt og fundere over.

[Lilja]

Tusen takk for fine svar, alle sammen :mozilla_smile:

Regnet nesten med at det ville være endel av oss her inne. I og med at det regnes med at ca 20% av befolkningen er hypersensitive, vil det nok være naturlig at en del av disse befinner seg på en eller annen "alternativ" gren.

Er det en overvekt av jenter/kvinner som er hypersensitive, tror dere, eller er mannfolka bare "flinkere" til å undertrykke disse følelsene (også)?

DJ: Jeg er langt på vei enig i det du skriver, men er alikevel ikke sikker på om skillet mellom en empat og en hypersensitiv er så klart. Jeg er som sagt ikke helt fortrolig med betegnelsen empat (når det kommer til meg selv) men opplever alikevel å kjenne andres smerter, både fysiske og følelsesmessige, på egen kropp. Dette har vært relativt slitsomt i perioder, spesielt da jeg jobbet i butikk, og hadde dager da jeg "tok inn" alle kundene -på godt og vondt... Fikk til slutt noen gode råd angående det å stenge av antennene, som bremset inntrykkene slik at jeg ikke ble helt ødelagt av det selv.

Det jeg tenker, da, er at psykologien nå har funnet en "diagnose" (i hermetegn, fordi dette ikke er som noen sykdom å regne) på noe som før er blitt sett på som humbug og fanteri utenfor de alternative miljøene.

En annen ting er at for en person som er hypersensitiv, vil det kanskje være naturlig å vie livet sitt til å gjøre noe for andre, f.eks. innen sykepleie, psykiatri, eller innen det alternative, som healer, nettopp fordi empatien er så stor.

Syns dette er et spennende tema, mye fordi det i mine øyne er enda et skritt på veien mot at skolemedisinen og det alternative kan møtes et sted på veien og dra nytte av hverandre i stedet for å motarbeide hverandre.


Mvh Lilja

[sandalfon]

Tusen takk for fine svar, alle sammen :mozilla_smile:

Regnet nesten med at det ville være endel av oss her inne. I og med at det regnes med at ca 20% av befolkningen er hypersensitive, vil det nok være naturlig at en del av disse befinner seg på en eller annen "alternativ" gren.

Er det en overvekt av jenter/kvinner som er hypersensitive, tror dere, eller er mannfolka bare "flinkere" til å undertrykke disse følelsene (også)?

DJ: Jeg er langt på vei enig i det du skriver, men er alikevel ikke sikker på om skillet mellom en empat og en hypersensitiv er så klart. Jeg er som sagt ikke helt fortrolig med betegnelsen empat (når det kommer til meg selv) men opplever alikevel å kjenne andres smerter, både fysiske og følelsesmessige, på egen kropp. Dette har vært relativt slitsomt i perioder, spesielt da jeg jobbet i butikk, og hadde dager da jeg "tok inn" alle kundene -på godt og vondt... Fikk til slutt noen gode råd angående det å stenge av antennene, som bremset inntrykkene slik at jeg ikke ble helt ødelagt av det selv.

Det jeg tenker, da, er at psykologien nå har funnet en "diagnose" (i hermetegn, fordi dette ikke er som noen sykdom å regne) på noe som før er blitt sett på som humbug og fanteri utenfor de alternative miljøene.

En annen ting er at for en person som er hypersensitiv, vil det kanskje være naturlig å vie livet sitt til å gjøre noe for andre, f.eks. innen sykepleie, psykiatri, eller innen det alternative, som healer, nettopp fordi empatien er så stor.

Syns dette er et spennende tema, mye fordi det i mine øyne er enda et skritt på veien mot at skolemedisinen og det alternative kan møtes et sted på veien og dra nytte av hverandre i stedet for å motarbeide hverandre.


Mvh Lilja

wow
fantastisk å høre at det er så mange som er slik. jeg trodde j var unormal!!!! alt fra barnsben av ble jeg kalt for eggeskallet nettopp fordi jeg er så følsom og ikke tålte noen ting
har prøvd å lære meg å ikke la ting gå så innpå meg men det gjør det, suger alt inn til meg som en svamp.
slitsomt
hvordan klarer du å stenge av for disse inntrykkene uten å virke kald å kynisk?

ang om kvinner er mer følsom enn menn . tror jeg at det finnes hypersensible menn oxo i større grad enn vi tror, også mye pga kjønnsrolle mønstret. de er bare flinke til å skjule det

min erfaring med å være slik innen sykepleien er dessværre at man blir utbrendt fordi man gir så mye av seg selv hele tiden og dessværre at man kan fort bli utnyttet da man sjelden sier nei og ikke tar så mye hensyn til eget ve og vel.

håper som deg lilja at det alternative og skolemedisinen nå kan heller utfylle hverandre og dra nytte av hverandre.
uansett veldig interressant dette. takk for at du delte. det falt noen brikker på plass her nå. og seff veldig glad for at vi er mange som er slik

[Bearchild]

Jeg har heller aldri følt meg helt komfortabel med betegnelsen "Empat".. selv om jeg ofte har tenkt at det kanhende det er dèt jeg er. Hvis man alikavel må ha et navn på det å "ta inn" alt og alle.
I perioder så heftig at det hemmer både meg og mennesker rundt meg. I tillegg til å "ta inn" følelser og smerter er min "spesialitet" å vite når folk lyver/holder ting skjult, gjerne alt i planleggingsstadiet. Altså, jeg vet når noe er på gang enda før hendelsen finner sted. Litt vrient å forklare..
Det å lyve/ holde ting skjult er en veldig trist og negativ følelse og jeg skulle virkelig vært foruten "evnen" til å ta imot dette.

Det er jo så mange gode og positive følelser å ta av, men jeg er visst på feil frekvens eller noe.

Sandalfon skrev:hvordan klarer du å stenge av for disse inntrykkene uten å virke kald å kynisk?

Vet du, jeg blir rett som det er betegnet som kald, kynisk og gretten. Uten å egentlig være det. Fordi jeg trekker meg unna, "stenger av". Jeg har ingen bryter for å regulere det jeg tar inn, men jeg kan jo ikke akkurat buse ut med alt bestandig heller. Så noen ganger blir jeg "kald og kynisk" fordi jeg vet at informasjonen jeg får er blank løgn og jeg "skrur av" personen, andre ganger orker jeg bare ikke "kjenne etter" og deltar bare halvveis.. og gir inntrykk av å være kald og kynisk.

[Lilja]

Hehe, Bearchild, ikke ofte noen klarer å slippe unna med en løgn her i huset heller.
Egentlig ganske praktisk, ihvertfall i forhold til ungene :mozilla_laughing:
Men samtidig... Det har skjedd at jeg har vært i situasjoner hvor folk jeg virkelig stoler på har servert en løgn, og det sårer fryktelig. Det hadde av og til vært bedre å ikke vite.

Sandalfon: Jeg klarer ikke stenge av følelser, ikke en gang i situasjoner hvor det virkelig hadde vært på sin plass Så kald og kynisk er ikke ord som brukes ofte om meg (såvidt jeg vet, hehe)
Men alle disse inntrykkene jeg ikke har noen nytte av å få servert, som magesmertene til han foran meg i køen på Rema1000, de har jeg til en stor grad lært å stenge ute.
Visualiserer rett og slett et beskyttende skjold rundt meg, i tillegg til å passe på å få lukket chacraene med ujevne mellomrom, slik at jeg ikke går pinn åpen

[Bearchild]

Jeg lurer på en ting.. hva er "magefølelse"? Tar det opp i denne tråden da dette med å føle ting ofte går på nettopp magefølelse.

Altså, man kan sense at noe er galt. F.eks dette med løgn, for min del får jeg en "klump" i magen, kjenner at noe er galt, og får etterhvert flere opplysninger/bekreftelser. Men hva i alle dager er det i magen-av alle steder- som kan "se" og varsle om at noe ikke stemmer?

Eller, for den del stemmer. Man blir jo ofte rådet til å følge magefølelsen når man står foran et valg. Er det liksom en egen empat-kjertel der? En hypersensitiv sensor?
Jeg regner med at flere har hatt denne følelsen, og at den sitter nettopp i magen..

[Atmi]

Jeg tror nok det er veldig sannsynlig at dette er en gruppe hvor mange vil kalle seg empater eller bli uttalt at er empater. Vi må likevel skille mellom empati og sympati, også innenfor denne gruppen.

Det er noen mennesker som er veldig sensitive overfor andres følelser, det kan føre til at de strekker seg lenger enn nødvendig for å tilfredsstille, ofte på bekostning av seg selv. Videre kan det føre til at de merker hva som skjer rundt dem, noe som gjør at det er slitsomt å være i situasjoner som nevnt i første innlegget. Men så trenger det ikke være så mye mer enn det.

Vi har mennesker med liknende egenskaper som gråter hele tiden (altså på egne vegne), som sier seg slitne, orker ikke mer - som stadig synes synd i sine medmennesker om de skulle ha vont i en stortå eller noe. Som overdimensjonerer hva andre legger i det de sier - leser for mye mellom linjene. Og det vil jeg mene er en annen greie igjen.

Men for all del, det kan jo godt være at alle er like i følelsene, men med andre personlighetstrekk som gjør at det utarter seg forskjellig.

En empat vil ofte kjenne på seg selv (snakker nå i paranormal greie) hvis andre har det vondt. Noen kan enda kjenne fysisk smerte fra andre. Dette betyr at de lettere kan forstå andres situasjon og sette seg inn i den. Og klart at det er en forstyrrende faktor.

Det med å være sensitiv for andres stemningsleie, andres deltakelse, sårbar for om noen rundt er stressa osv - det er litt på siden etter min mening. Dersom man selv er svært påvirkelig av andres stemningsleie så går det mer på seg selv enn den andre - empati handler mer om den andre. Så det er den store forskjellen.

Dersom noen merker andres sinnsstemninger og reagerer på dem, handler ut fra dem på en solid måte så er det jo sunt. Men dersom noen merker andres sinnstemninger, begynner å gråte, bære seg - sier de ikke orker mer og må hjem fordi de ikke orker den negative påvirkningen - da er de et langt mer negativt innslag selv, og jeg har vanskelig for å sette det inn i kategorien empatisk og vil heller kalle det egoistisk.

Men det handler vel til syvende og sist om hvordan man reagerer på de inntrykk man får inn som sensitiv. En empat vil kunne sanse følelser på en konstruktiv måte, uten å la sine egne følelser ta overhånd. Det motsatte er sympati, hvor man sanser eller tillegger andre følelser, føler med dem, gråter på demmes vegne etc.

Sikkert mye glidende overganger her. Men jeg syns det er viktig å våge å sette ord på. Det ville ikke vært særlig hensiktsmessig hvis alle "aspeløv" og "sutrepaver" økte sine tendenser ved å kalle seg selv empater og sensitive

Sikkert noen som syns jeg var fæl nå da. Men jeg mener dette her. Alle kan bli slitne og knekke litt innimellom. Men vi må være forsiktige så vi ikke finner paranormale greier som rettferdiggjør regelrett sutring. Noen har langt større vilje og pågangsmot enn andre, dette må ikke forveksles med lav empatisk egenskap - mens de som gråter seg til oppmerksomhet, til stor frustrasjon for andre, legger arbeid på andre og får andre til å ikke våge sette ord på seg selv i frykt for å såre - det må ikke bli slik at de i tillegg sitter og sier det er greit fordi de er empater. Empater er stort sett svært sterke mennesker med masse erfaring og som ikke lar seg knekke av litt motvind - i motsetning til sympater - som gjør nettopp dette.

Og dette er to sider - svært adskilt. Det er ikke en gruppering av mennesker. Mennesker er alle mulige plasser, varierer fra time til time - innenfor et følelsesmessig spekter er det ikke slik at jeg vil putte noen i empati og andre i sympati - for vi er alle innom begge deler innimellom. Er min tro

[Atmi]

Jeg lurer på en ting.. hva er "magefølelse"? Tar det opp i denne tråden da dette med å føle ting ofte går på nettopp magefølelse.

Altså, man kan sense at noe er galt. F.eks dette med løgn, for min del får jeg en "klump" i magen, kjenner at noe er galt, og får etterhvert flere opplysninger/bekreftelser. Men hva i alle dager er det i magen-av alle steder- som kan "se" og varsle om at noe ikke stemmer?

Eller, for den del stemmer. Man blir jo ofte rådet til å følge magefølelsen når man står foran et valg. Er det liksom en egen empat-kjertel der? En hypersensitiv sensor?
Jeg regner med at flere har hatt denne følelsen, og at den sitter nettopp i magen..

Intuisjon - grenser til klarsyn - i visse tilfeller vil man ha så god magefølelse at man kan vel kalle seg synsk. På den annen side kan man også få en magefølelse basert på opplevelser - altså man sanser at den andre lyver - og det kjennes vel muligens ganske likt. Jeg tror magefølelse er et ord som handler om trygghet. Man kjenner i magen når man blir usikker - og blir man svært usikker kjennes det sterkt - man vet liksom.

Samtidig er følelser, følelser - er man lei, så er man lei, enten det er fordi noen har skadet seg eller man ser et syn om at noen har skadet seg. Den leie følelsen er den samme uansett. Og slik tror jeg det er med magefølelse også - den er en måte for kroppen å skape nettopp den følelsen, årsaken til følelsen kan være både paranormal og ordinær,

[Kiara]

Empat kalles en person som kan føle empati. At du føler empati, betyr bare at du har evne til å føle med andre som har det vanskelig eller vondt på noen måte. Hvor stor grad av empati den enkelte føler er jo forskjellig.. Empati er jo noe de fleste voldelige forbrytere mangler!

Hypersensitivitet har jo selvsagt forbindelse med empati, men en empat trenger ikke å være hypersensitiv!

Jeg er selv det jeg har kaldt, overfølsom. Nå kan jeg vel også kalle meg hypersenitiv..
Og har vært det fra jeg var barn. Men å gråte lett gjorde jeg ikke offentlig. Det gjemte jeg til jeg var alene. Så utad viste jeg en sterk og tøff maske, mens jeg innvendig hadde det vondt. Og alle trodde jeg var så sterk og tålte så mye.. Og fremdeles er masken der, med mindre det er kjennte som jeg stoler på.

Og magefølesen tror jeg har sterk tilknyttning til hypersenitiviteten. De to henger tett i sammen!

Magefølesen bruker som regel å stemme veldig godt, både vurdering av hvordan noen egentlig er... og om hva jeg bør gjøre, el. ikke!

[Svartepus]

Nei Atmi, jeg synes slett ikke du var slem! Jeg er helt enig i dine betraktninger. Man er verken empat eller hypersensitiv når man sutrer og legger ansvaret for egne problemer over på andre. Da er man bare en sutrer uten ansvarsfølelse for eget liv.

Jeg går for å være en ganske sterk person i mange tilfeller og lever etter prinsippet om at man i stor grad velger hvordan livet sitt skal være. Å legge skylden på alt og alle utenfor seg hjelper ikke. De fleste hypersensitive sutrer ikke høylytt, de trekker seg unna når ting blir for intenst. Eller stenger av for de sterkeste inntrykkene.

Akking og uffing over livets realiteter er noe helt annet og kan forekomme hos alle slags mennesker, og å være overnervøs er heller ikke typisk for hypersensitive. Det er bare at sanseinntrykk blir så ekstra sterke (mange stemmer, sterke bilder, høye lyder o.l.) og at andres følelser oppfattes så ekstra sterkt. I tillegg har man kanskje disse overveldende følelsene på godt og vondt som jeg alltid har hatt. Jeg har også som flere her nevner lært meg å stenge av. Faktisk så ille at noen synes jeg er kynisk.

Jeg er nok hypersensitiv, men vil ikke påstå jeg er empat. Jeg kan kjenne andres følelser og psykiske tilstand lang vei, men ikke andres fysiske smerte.

[Atmi]

Nei Atmi, jeg synes slett ikke du var slem! Jeg er helt enig i dine betraktninger. Man er verken empat eller hypersensitiv når man sutrer og legger ansvaret for egne problemer over på andre. Da er man bare en sutrer uten ansvarsfølelse for eget liv.

Jeg går for å være en ganske sterk person i mange tilfeller og lever etter prinsippet om at man i stor grad velger hvordan livet sitt skal være. Å legge skylden på alt og alle utenfor seg hjelper ikke. De fleste hypersensitive sutrer ikke høylytt, de trekker seg unna når ting blir for intenst. Eller stenger av for de sterkeste inntrykkene.

Akking og uffing over livets realiteter er noe helt annet og kan forekomme hos alle slags mennesker, og å være overnervøs er heller ikke typisk for hypersensitive. Det er bare at sanseinntrykk blir så ekstra sterke (mange stemmer, sterke bilder, høye lyder o.l.) og at andres følelser oppfattes så ekstra sterkt. I tillegg har man kanskje disse overveldende følelsene på godt og vondt som jeg alltid har hatt. Jeg har også som flere her nevner lært meg å stenge av. Faktisk så ille at noen synes jeg er kynisk.

Jeg er nok hypersensitiv, men vil ikke påstå jeg er empat. Jeg kan kjenne andres følelser og psykiske tilstand lang vei, men ikke andres fysiske smerte.

Der har du det - overnervøs må være forsiktige å ikke blande inn overnervøshet her. Det er forskjellige ting, og jeg tror nok at overnervøse lett vil kunne definere seg selv som sensitive empater. Men det er ganske stor forskjell ja