Skeptiskmannen skrev:Har lest deres innlegg begge to og vil bare svare litt generelt her:
Først dette med at barn ikke evner å skille mellom fantasi og virkelighet.
Setter man seg inn i psykologi og nevrovitenskap så vil man anse det som høyst opplagt at kritisk sans og vurderingsevne er evner som vi må lære og øve på - på samme måte som med regning, lesing osv. Litt enkelt sagt så er vi mennesker "biologiske maskiner" som lærer. Altså vil barnet etterhvert blir flinkere til å tenke rasjonelt/logisk og til å danne seg konklusjoner uten å være ukritisk. Riktignok holder mange voksne mennesker sin lit til gammel dogmatikk, og slik sett høyst irrasjonelle tankerekker - ofte som et resultat av "hjernevask" fra tidlig alder av.
Du glemmer en viktig ting her, og feilen du gjør er å meget selektiv anse vitenskapen og den autoriserte og "offisielt godkjent vedtatte sannheten" som eksepsjonelt enestående.
Samtidig undervurderer du et menneskesinns evne til å lære på naturlig vis uten og måtte ha fastsatte rammer og forholde seg til. All hjernevask går ikke utelukkende ut på dogmatikk, men også nedskreven historie i lærebøker, samt subjektivt vinklede nyheter i massemediene og emosjonelt triggende politikk, retorikk og annen faenskap som er ansett som svært intelligent strategi i oppbygningen av et sivilisert samfunn.
Ja, altså ikke engang for å sette det på spissen. Jeg vet at du ikke sa alt dette, men jeg poengterer likevel viktigheten av å ikke være så selektiv når man snakker om påvirkning av negativ og positiv karakter, for ofte favoriserer vi uansett hvor objektive og saklige vi ønsker å være. Det er simpelthen uunngåelig fordi vi er mennesker.
Man burde heller sette seg inn i og tenke over den veldig kompliserte psykologien som styrer oss mennesker, før man trekker konklusjoner basert på gale premisser. Når dette barnet hevder å se en mann så konkluderer mange her med straks at det må være noe "paranormalt", pga av at man tror på at slikt finnes. En god regel er å se etter motstridende argumenter på sin "konklusjon" før man man anser den som riktig - er det gode argumenter mot så er konklusjonen mest sannsynlig feil.
Igjen er du selektiv, og det er forsåvidt greit og uunngåelig, så det er jo ikke vits å poengtere mer. Uansett vil jeg tilføye at det kan være en like god regel å anta at det faktisk er en åndelig skikkelse der. Det skader vel ingen?
Dessuten er det ikke så mange som konkluderer med at det var slik.
Så det du sier der er jeg helt uenig i. Nå er det jo et paranormalt forum vi befinner oss på, så det er naturlig at det dukker opp en slik tråd som dette og at man får lov å spekulere og komme med teorier, tips og lignende erfaringer - og innvendinger, kverulanse, skepsis og hva annet som måtte behage herren. Men saken er at fordi om man er såkalt troende så er det ikke ensbetydende med at man trekker raske konklusjoner.
Foreldre bær være ytterst forsiktig med å speile sin tro over på barna, det minner nærmest om hjernevask og kan få uheldige følger for barnets videre utvikling.
Tøys og tull, nå overdramatiserer du. Alle foreldre gjør dette på sett og vis. Jeg er likevel enig i at man skal være forsiktig - men hjernevask og uheldige følger? Neppe. Alle finner sin vei.
Men selvfølgelig er det beste at man lar barnet selv få velge. Dessuten må du gjerne forklare meg hvordan man konkret (i praksis) gjør det du kaller "å speile sin tro over på noen"..?
Det beste vi kan gjøre er vil jeg mene er å forsøke å stimulere barnet selv til å fundere over hva som er virkelighet og fantasi, og absolutt IKKE fore det med personlig tro rundt at det faktisk ser spøkelser.
Helt enig, men voksne mennesker har også meninger, og de undres like mye over paranormale fenomener. Ja, kanskje mer enn barn - nettopp fordi vi tror vi forstår alt bare fordi vi er voksne.
Da blir det bråstopp og total blokkade i vårt verdensbilde når vi oppdager en slik "feil".
Jeg kan ikke avvise blankt tanken på at barnet ser noe som kan være reelt, men alikvel viktig å være klar på at grunnlaget for å påstå noe slikt er ikke eksisternede ut fra et logisk og empirisk perspektiv. Dette med at barn er kjent for å ha mer åpne porter for "åndelige fenomener", er kun en trosbasert påstand, og et dårlig argument for at barnet ser noe reellt.
Selvfølgelig kan du ikke det. Det er jo ikke ditt barn og du har jo ikke vært i trådstarters situasjon, antagelig. "Logisk", og spesielt "empirisk", er forsåvidt bare ord som lyder det samme for skeptikere som "godteri" lyder for barn. Musikk i deres ører.
Trosbaserte påstander, som du kaller det for, er ikke noe annet enn like legitime teorier som dine empiriske kilder. Den ørlille forskjellen er bare at den ene typen teorier her er basert på mer svevende grunnlag - noen ganger med en god flyt - og at de ikke trenger å verifiseres på objektivt vis fordi de oppfattes som helt reelle på individuelt (og/eller kollektivt, for all del) vis.
Dine favoriserte teorier følger rammer av allerede vedtatte sannheter. Med tradisjon.
Ikke helt ulikt gammel dogmatikk. Men den er nedskrevet av menn i frakk eller med for liten tid til å greie håret sitt om morgenen og en genuin interesse for å dokumentere for egen vinnings skyld.
Alt passer inn i et system når man først trekker seg litt unna det større bildet.
Det anbefales på det sterkeste fordi det åpner porter for perspektiv.
