Religion & livssyn ⇒ Hvem er dine største helter?

[Moonstone]

Helter og ikoner har alltid stått sentralt gjennom historien.
De får oss til å strekke oss, til å prøve å forbedre oss, er til inspirasjon for oss i våre liv.
Noen ikoner er historiske fakta, andre myter som er uvist om de i det hele tatt har eksistert.
Eksistert eller ikke, så er det det de representerer og symboliserer det som er viktig.

Dette er tråden som vi tar for oss viktige og sentrale skikkelser, helter, ikoner som inspirerer oss, enten om det er på et spirituelt nivå, politisk, musikalsk, filosofisk, fysisk, emosjonelt, kunstnerisk, komisk osv.
De trenger ikke være legendariske skikkelser alle har hørt om, det kan godt være naboen din.

Jeg kan jo begynne med noen:

Sokrates og Platon er viktige skikkelser for meg innenfor filosofien, og representerer for meg det undrende menneske, utforskertrang og være seg selv, tenke selv og utfordre vedtatte sosiale normer og "sannheter"

Spirituelt sett ser jeg opp til Hopi-indianere som Floyd Redcrow Westerman og Elder Lyons.
Også står Neale Donal Walsh ganske høyt.
Jeshua/Jesus og Buddha er vel også noen å se opp til, både spirituelt sett og filosofisk.

Musikalsk og poetisk sett ser jeg opp til Jim Morrison fra The Doors, Jimi Hendrix, Peter Gabriel fra tidlig Genesis, Roger Waters og Syd Barret fra Pink Floyd, Robert Fripp fra King Crimson.

Ordet er deres, blir spennende å lese

[ludoburgero]

Jeg anser meg selv som fri.

Har vært fascinert av en del mennesker opp gjennom årene, men jeg ønsker ikke å koble deres utsagn og/eller åndsverk til deres person. Har ikke noe med å ikke unne dem æren å gjøre. For all del. Snarere slik at det er for meg en slags begrensning over det hele. Samme som at jeg ikke ønsker å ta helt avstand til religion, men at jeg heller ikke ønsker å slutte meg til en eneste av dem. Det har seg slik at jeg kan fordype meg i det meste uten å sympatisere noe særlig med det.

Og det kan nok på mange måter derfor også sies at jeg er et noenlunde distansert og litt kaldt menneske på enkelte punkter. For all del er jeg veldig emosjonell, og jeg er veldig glad i menneskene som står meg nært, men jeg har en tendens til å ikke akkurat beundre for mange mennesker her i verden. Jeg bare klarer det ikke, skulle ønske det var litt annerledes. At jeg kunne se opp til spesifikke mennesker og bygge min person og mitt ego opp i et bilde av dem... men... næh...

Personer jeg likevel, innrømmelig, har hatt en svært ydmyk respekt for gjennom livet er flere. Uten at jeg nødvendigvis nevner hva jeg ser opp til dem for og hva de har lært meg, som så mangt både er motsigelser jeg har blitt sterkere av, gitt meg motgang og smerte, gitt meg masse latter og glede, musikk og kunst, og lært meg livets lekser... hvilket følgelig både gjelder debattanter her inne på forumet, tidligere kjærester, lærere på skolene, familie og popheltikonidoljævler... så... er det så mange av dem, at jeg kunne aldri i mitt liv ramset dem opp alle sammen - men her er noen, uten at rekkefølgen betyr noe:

Arne Næss.
Noam Chomsky.
Michael Jackson.
Stevie Wonder.
John Lennon.
Paul McCartney.
Roger Waters.
David Gilmour.
Jon Hopkins.
Anthony Robbins.
Sartre.
Kant.
Freud.
Carl Jung.
Paul McKenna.
Quentin Tarantino.
Olver Stone.
Stanley Kubrick.
David Lynch.
Ridley Scott.
Luc Besson.
Woody Allen.
Richard Kelly.
Pasolini.
Andy Warhol.
David Zucker.
Chris Rock.
Bill Hicks.
George Carlin.
Venner og tidligere venner... vil ikke gå ut med navn...

Bare for å nevne noen veldig få. Det finnes enkelte her inne på forumet som er så hjertevarmende inspirerende også, så de som føler seg trufne (håper det er flere) får gjerne gjøre det

[Satsuki]

Jeg er vel såpass kjedelig at jeg ikke har noen helter eller ikoner. Jeg kan beundre og se opp til en persons handlinger eller ideer, men klarer ikke å idolisere personer i den grad at man kan kalle det en helt.

Prøver å komme på noen, men nei.. Bare det at jeg må vri hjernen sier vel sitt. Det finnes jo nok av dem jeg godt kan beundre, som det ikke er noen grunn til å ikke beundre, men der svikter gjerne engasjementet.. Og selv om det er synd, har jeg kommet til at jeg bare må slutte å prøve å bry meg om ting jeg innerst inne ikke har interesse for.

[zind]

Jeg har det nok litt som Satsuki og Ludo...
Har nemlig tenkt på dette noen ganger og følt at jeg kanskje ikke har hatt noen spesifikke idoler eller helter, men det har nok selvfølgelig vært mennesker jeg har sett opp til i perioder. Men, jeg må innrømme at jeg nok er vanskelig å imponere såpass at jeg ser opp til noen. Jeg la jo ut en link her til "mine største helter og idoler", kanskje den historien som har rørt og motivert meg mest. Jeg må også si at programmet "ingen grenser" var veldig motiverende for meg. Inspirasjon og sannhet kan finnes i så mangt, også villedelse

Sånn alt i alt har jeg alltid vært sånn at jeg ønsker å ta litt avstand til hvem som har laget musikken eller skrevet boka. Jeg har ønsket å kunne finne mitt eget budskap og stjele litt herfra og derfra, la musikken bety det den betyr for meg og glemme det opprinnelige budskapet fra artistens side. Jewel er en av de få som så opp til og brukte som inspirasjon når jeg var yngre, pga tekstene og det poetiske og private i musikken hennes. Ellers har jeg bevisst styrt unna å få vite så mye om artisten

Det er nok mestere og ikke-fysiske personer som har oppnådd de tingene jeg strekker meg etter (måtehold, jeg... huh? ). Jeg vil tippe at selv om jeg aldri har ansett meg som spesielt kristen, så har nok Jesus vært et forbilde hva angår medmenneskelighet og ubetinget kjærlighet. Og buddha/siddharta, men også kanaliseringer og mer new-age rettet litteratur. Jeg har aldri vært opptatt av at hele boka må stemme for at jeg skal kunne ta til meg noe, jeg plukker innsikter og sannheter både her og der. Prøver å la sjelen huske og fortelle meg når jeg kommer over større sannheter. Håra reiser seg gjerne på hele kroppen og noe i meg sier gjerne "hey, veeent litt nå, stopp opp her litt". Og det er vel sånn jeg pusler alt sammen til et større bilde...

[Moonstone]

Det er jo ikke nødvendigvis snakk om å forgude folk/legender selvom de har gitt oss mye, og følge de blindt, eller putte de på en pidestall.
Jeg gir mine helter anerkjennelse og respekt, og takk for alt de har gitt meg av håp, glede, inspirasjon.
Jeg takker de for at jeg har fått lov til å la de bli en del av meg, enten om det er en tekst de har skrevet, gitarsolo i en sang, en filosofisk læresetning, whatever...ting jeg ikke vil være forruten.

Jeg er enig med dere, at man må være fri uten å lenke seg til ETT spesielt livssyn eller ETT spesielt idol...det blir på samme prinsipp som religion, som jeg er sterkt imot.

[Bearchild]

Mine største forbilder er et knippe mennesker jeg kjenner godt. Jeg har en stygg uvane med å ikke stole på "noen". De "store" tenkerne, skribentene, oppfinnerene kan for alt jeg vet ha stjålet sine idèer.. eller ha blitt tillagt evner og egenskaper de ikke har. Selv om jeg både liker og tar til meg det noen har skrevet, sagt eller synger, får de ingen idolstaus i mitt hode.

Jeg har selvsagt forbilder som jeg ikke kjenner veldig godt også, men som jeg føler jeg kjenner såpass godt at jeg vet hva de står for. For min del må det altså være folk som ikke finnes i historiebøkene enda, mennesker jeg kan forholde meg til på noe vis..

Min største helt er bestefar faktisk. Han har satt så mange spor etter seg som han kan være fryktelig stolt av. Han er familiens samlepunkt og en uttømmelig kilde for kunnskap, verdiene og interessene hans har fulgt og veiledet meg gjennom hele livet. *klemmepåbestefar*