Kimbara skrev:Astarte skrev:
Jeg ser det ikke før jeg tror det.
Det jeg ikke tror på er overtro.
...
Jeg vil tro vedkommende som kom med dette mente at overtro bare er en personlig forestilling,
Ja... eventuelt at han forsøker å understreke at han selv tror nok, men erkjenner også at det fins mer det går an å tro på, men at han selv tror såpass mye at det å tro enda mer blir overtro
På samme måte vil troende mennesker lukke seg for andres tro, da ens egen tro alltid blir oppfattet som "korrekt". De vil da anse annen tro som overtro - i negativ forstand altså.
Nå vil jeg ikke akkurat betegne meg selv som eksepsjonell, men likevel appellerer ikke dette til meg, slik jeg selv tror det. Okay, jeg ser ironien i hele den setningen (ser du den?)...
Poenget mitt er at jeg er hva jeg selv ville kalt (om jeg måtte):
Åpent tvilende, åpent troende, sterkt kritisk, men ikke nødvendigvis høymælt og bastant,
og jeg tilstreber derfor også å alltid sette min egen tro på prøve og aldri ta den for gitt.
Forsøker å prioritere tanken om at alt dette jeg tror på kan være noe helt annet og at alle andre kan ha minst like mye rett, men at vi skal tenke at flertallet ofte KAN ha rett og at det vi har bevist faktisk er bevist med ganske solide og tillitsgavnede metoder.
...men likevel stiller jeg meg også (på lik linje som kritisk til min egen tro) kritisk til vitenskapen.
Jeg er en skikkelig vinglepetter egentlig, og jeg går konstant i en slags tvilende modus.
Spør folk som jeg kjenner om jeg kan svare "bra" eller "dårlig" på forespørsel, uten å måtte gå rundt grøten og være så "utfyllende" jeg tror jeg klarer å være. Og på den annen side;
still meg et ja-nei-spørsmål... hvis jeg mener det er av alvorlig karakter...
Folk lar nok heller være, om de ikke har god tid...
Dette har litt å gjøre med hvordan alle mennesker på en eller annen måte forsøker å rettferdiggjøre de valg de har tatt. Vi har en tendens til å overdrive de positive aspektene ved valget, og glemme eller overse de negative aspektene.
Absolutt! Helt enig.
Kan dette ha noe med å ville være sikker på sin plattform, og at det løper ut ifra egoet vårt, som har et ønske om anerkjennelse og ofte en trang til å utgjøre en forandring?
Vi burde ikke se negativt på at vi faktisk kan være litt selvrettferdigende.
Faktisk finner jeg det litt sjarmerende. Og som folk flest, så biter nok jeg også på det som vitner om god selvtillit. Disse folkene er jo de "verste" til å være selvrettferdigende noen ganger. Ikke alltid, men det hender. Og jeg kjenner mange av den typen. Noen av dem er mine beste venner. På den annen side kjenner jeg "de helt omvendte" også. Meget sjenerte mennesker. Det har klart også sin sjarm... men de rakker også (ikke overraskende?) ned på seg selv mer enn de med mer selvtillit.
Uansett, hva gjør vi ikke for å bli sett og hørt?
Jeg tror vi alle går med et ønske om å forene oss med noe og noen. Bli en del av noe større, få betydning og ikke være en dråpe i havet. Det viser seg på alle måter, gjennom blogging og reality-TV og don't even get me started. Saken er at vår tro er noe av det mest grunnleggende ved oss, fordi vi er observerende mennesker som liker å finne en grunn... vi liker å se at alt har en sammenheng og at ting har et svar. Hvordan A fører til B.