Fakta, teori & skepsis ⇒ Satanismen

[misty-gutt]

Mennesket som sådan er en sjel, som har ånd, og da med hver sin personlighet i hver enkelts sjel, og som bor i et legeme, legemeer.

Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.

[Kimbara]

Jeg har nå gitt deg en nærmere forklaring.

En forklaring, Kimbara? Er DU fornøyd bare du får en forklaring kanskje??? Det var dokumentasjon jeg spurte etter... Hvis ikke du kan fremskaffe dokumentasjon vil det si at du er like fordummende som du påstår andre er ...og på langt nær så "vitenskapelig" som du fremstår som.

Dokumentasjon på at spredning av udokumenterte påstander som "fakta" er fordummende? Jeg tviler på at jeg kan finne noe, siden det er så opplagt.
Det sier seg selv, Jon, at når folk godtar en ting som "sjelen" uten å stille spørsmål ved om denne eksisterer, bare fordi det er en godtatt term i språket og kulturen, så er det fordummende.

Det er nøyaktig på samme måte med "orbs".

[jon blund]

Dokumentasjon på at spredning av udokumenterte påstander som "fakta" er fordummende? Jeg tviler på at jeg kan finne noe, siden det er så opplagt.
Det sier seg selv, Jon, at når folk godtar en ting som "sjelen" uten å stille spørsmål ved om denne eksisterer, bare fordi det er en godtatt term i språket og kulturen, så er det fordummende.

Det er nøyaktig på samme måte med "orbs".

Det er da ikke snakk om at folk ikke stiller spørsmål ved det. Det er snakk om at du mener vi ikke brude bruke ord som "sjelen" fordi det er fordummende og ikke bør får fotfeste i hverdagen før det er vitenskapelig dokumentert. Vel, du er litt seint ute Kimbara. Kanskje en 10000år for seint ute.

Jeg vil si at det du driver med her er fordummende. Du prøver å få frem en holdning om at vi ikke skal gjøre noe, ikke tro på noe, ikke snakke om noe, og ikke forholde oss til noe uten at det er vitenskapelig dokumentert først.


OK...ikke noe mer om dette fra meg. Har ødelagt nok diskusjoner. Back to satanismen - som er gjensidig avhengig av kristendommen for å overleve!

[Kimbara]

Det er da ikke snakk om at folk ikke stiller spørsmål ved det.

Jo, det er det snakk om. Hvorfor ellers bruke fraser som "bruk sjelen"? Hvordan kan man "bruke sjelen"? Hva er "sjelen"? Eksisterer i det hele tatt "sjelen"? Dette må besvares før man kan si "bruk sjelen".

Det er snakk om at du mener vi ikke brude bruke ord som "sjelen" fordi det er fordummende og ikke bør får fotfeste i hverdagen før det er vitenskapelig dokumentert. Vel, du er litt seint ute Kimbara. Kanskje en 10000år for seint ute.

Selvfølgelig - jeg burde jo bare la det gå siden det har fått fotfeste...Da kan vi kanskje akseptere alt regjeringen finner på også da, siden de allerede er valgt? Eller godta alle kriger, siden de allerede er satt i gang?

Jeg vil si at det du driver med her er fordummende. Du prøver å få frem en holdning om at vi ikke skal gjøre noe, ikke tro på noe, ikke snakke om noe, og ikke forholde oss til noe uten at det er vitenskapelig dokumentert først.

Langt ifra, nå legger du mange ord i munnen på meg. Jeg har overhodet ikke sagt noe om at dere ikke skal tro på, snakke om eller forholde dere til noe som ikke er dokumentert - jeg har sagt at man bør unngå å snakke om udokumenterte påstander som om det allerede var ubestridt fakta. Er dette så vanskelig å forstå da?

[ludoburgero]

Ser du ikke hvorfor jeg sier det er tull? Du kritiserer andres utsagn og kommer med et like tåpelig utsagn selv - med store bokstaver. "Brødre og søstre" er en naiv term som ikke henger på greip.

Jo, men fordi om jeg ser hvorfor, så er det ikke sikkert jeg er enig.
Kritiserer andres utsagn? Vel, hvor var det du siktet til at jeg gjorde det i denne sammenheng?
Jeg fraråder mennesker til å sette seg i bås bare for å følelsen av tilhørighet.

Og hva får deg til å tro at spesifike termer som det vil føre til mer respekt for hverandre? Tror du vi trenger slike "brødre og søstre"-greier for å ha respekt?

Hva som får meg til å tro det?
Alle må starte et sted for å utvikle seg selv. Det er greit at man setter seg i en bås, men det er svært begrensende dersom man får for seg at man ER "satanist" eller hva enn... man kan ikke bare kalle seg ting og så blir man noe. Vi er alle mennesker, og vi er alle likestilte. Vi kan tilegne oss egenskaper, vi kan oppsøke kunnskaper, lærdom, visdom og vi kan spesialisere oss. I utgangspunktet er det ikke så galt å organisere seg, hvis det gir en følelse av styrke. Men religiøse sekter fører som regel med seg flere begrensninger enn rom for utvikling. Spesielt med tanke på bud og . Så hvorfor sette seg i denne båsen?

Brødre og søstre er vi alle. Tanken om det kunne få oss til å behandle hverandre med mer respekt, på tross av at vi ikke er i nær biologiske familie. Men vi kunne oppført oss som om vi var det. Finnes det virkelig noe galt med å synes at dette er en fin tanke og idé?
Det er jo kun godt ment, alt i sin reneste gode mening.
Herregud, Kimbara...

Det syns jeg var særdeles lite gjennomtenkt. Det må da ikke noen pompøse og naive leveregler til for å bry seg om andre og ha det bra.

Nettopp. Men du bryr deg døyten om noen vinner i Lotto dersom du ikke kjenner dem.
Likegyldighet til andres lykke, fordi du ikke føler noe for dem.
Så trist. Men du har rett; man trenger ikke pompøse og naive regler for å fikse på dette.
Det burde egentlig kommet naturlig, helt av seg selv.

Så...? Hva er poenget ditt? Vold er en naturlig del av denne verden. Det er ikke mulig å avskaffe det. Folk har motstridende interesser og forskjellige krav til respekt o.l.

Hvem snakker om å avskaffe?
Regulere. Nedjustere. Dempe seg.
Tanken på det utopiske er aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Man får mål å strekke seg etter.

Hvorfor må vi det?

Fordi et liv der alle lever for seg selv og tenker på seg selv og ikke andre rundt seg vil ende med null glede, null kjærlighet og null respekt. Vi blir "alienated", skyver oss selv inn i apati og isolasjon. En fremmed og kald fremtid.

...sånn, ikke satt på spissen i det hele tatt. Egentlig.
Strengt tatt kan man si jeg underdriver.

Hvis du leser hva jeg sier: "bare for å få følelsen av tilhørighet".

Hva er galt med å få følelse av tilhørighet?

Jeg har ikke sagt noe om hva som er bedre enn hva - jeg stilte deg et spørsmål.

Du stilte meg et ledende spørsmål, som om du refererte til noe jeg mente.
La ord i munnen på meg. Men vi kan late som om du tror jeg mener det du på villedende vis spurte om da:

Det er ikke verre. Jeg er ikke til å dømme hva som er best eller verst.
Folk får bruke friheten sin til å gjøre nøyaktig hva de vil.
Det jeg legger frem er mine meninger, så får folk velge om de synes jeg har et bra poeng eller dårlig poeng, om de er enige eller uenige, og alt det der. Så fint det er å kunne tenke selv. Undervurderer du disse menneskene som har satt seg i en bås?
Eller prøver du bare å late som om JEG mener det?
Jeg er ikke den som sitter og stempler mennesker i øst og vest. Det er du det, Kimbara.

Fordi "sjelen" overhodet ikke er påvist. Vanskelig å bruke noe som ikke finnes i tilfelle.

Jasså, så du klarer ikke å bruke fantasien, og det er det som er problemet her?

Du trenger ikke å ta deg så fryktelig nær av ting.

Jeg skrev det jeg skrev fordi bruk av ordet "sjelen" ikke gir noen mening iom. at den aldri er blitt påvist. Du kunne like gjerne sagt "bruk plimogplomogplam", for det er heller ingen kjent funksjon ved vår personlighet som vi kan bruke.

Nei, jeg gjør ikke det heller. Jeg engasjerer meg.
Ser at du forsøker å kopiere stilen til DjLudo ved å være mer konkret eller noe her, men det du gjør er jo egentlig bare å stemple istedenfor å tenke mer reflektivt som du gjorde før. Kan hende jeg tar feil, men nå tok jeg meg jo så fryktelig nær av det etter din mening, at da kan jeg likegreit begynne å synse litt også. Bare sånn at du kan påvise, dokumentere og verifisere at du har rett. Men du har valget til å tro meg når jeg sier at jeg ikke tar meg så fryktelig nær heller.

Sikker på at sjelen ligger ved vår personlighet?
Det er kun du som har sagt dette, hvorvidt det er for meg kjent.

Fra nå av skal jeg snakke om plimogplomogplam. Ikke sjelen.

[ludoburgero]

Vet du? Jeg tror slettes ikke det er det det handler om for enkelte.
For dem er det viktigste å benekte eksistensen for noe de ikke har sett.
Så om du spør dem om det finnes en koalabjørn, så kanskje de tviler på det også, for det er bare noe de har sett på TV - ikke i virkeligheten. Og så er det ikke alt man kan se eller høre heller, men enkelte ting bare er der.

For noe ufattelig vås.

Det dreier seg om å ikke bygge oppunder videreføring av falsk kunnskap. Når ord og begreper som "sjelen" stadig får bedre rotfeste i dagligtalen, vil stadig flere ta det for gitt at sjelen, jo den finnes.
Det er fordummende.

Hvilket grunnlag har du til å bestemme at "sjelen bare er der"?

Ja, det er egentlig det. Du ordlegger deg veldig fint og korrekt her - i full konfirmasjon med de meningene du har, for det er du som ikke fatter noe. Ergo: ufattelig. Så mangler du respekt for at noen mener (eller for den saks skyld bare er åpen for) noe annet enn det du mener. Ergo: vås.

Har jeg sagt at plimogplomogplam (tidligere kjent som sjelen) bare er der?
Nei, det har jeg ikke. Dette handler om å ikke bygge oppunder videreføring av såkalte sitater som ikke engang er sagt. Skal man først være så pirkete som du er, så må man også sitere korrekt og ikke bare legge ord i munnen på folk bare fordi det passer deg å strukturere det slik etter dithen du vil at diskusjonen skal føre. Det er falskt og vitner nok en gang om lite respekt.

Dessuten; jeg BESTEMME at plimogplomogplam bare er der?
Ære! Jeg har blitt utnevnt til Gud av Kimbara.

Isåfall kan du fryktelig lite om vitenskapen.

Du snakker om vitenskapen som en muslimsk ekstremist skulle snakke om Mohammed-karikaturene...

[Kimbara]

Jo, men fordi om jeg ser hvorfor, så er det ikke sikkert jeg er enig.
Kritiserer andres utsagn? Vel, hvor var det du siktet til at jeg gjorde det i denne sammenheng?

Du skrev:

Hva slags tull er dette? Begge deler er jo helt idiotisk å leve etter.

og:

Denne verden dreier seg ikke om "DEG MOT ALLE ANDRE" - og heller ikke om "DEG FOR ALLE ANDRE".
Dere har misforstått.

Jeg fraråder mennesker til å sette seg i bås bare for å følelsen av tilhørighet.

Nei, du skrev;

Slutt å sette dere i bås bare for å få følelsen av tilhørighet.

Det er ikke et råd, det er en formaning.

Og hva får deg til å tro at spesifike termer som det vil føre til mer respekt for hverandre? Tror du vi trenger slike "brødre og søstre"-greier for å ha respekt?

Hva som får meg til å tro det?
Alle må starte et sted for å utvikle seg selv. Det er greit at man setter seg i en bås, men det er svært begrensende dersom man får for seg at man ER "satanist" eller hva enn... man kan ikke bare kalle seg ting og så blir man noe. Vi er alle mennesker, og vi er alle likestilte. Vi kan tilegne oss egenskaper, vi kan oppsøke kunnskaper, lærdom, visdom og vi kan spesialisere oss. I utgangspunktet er det ikke så galt å organisere seg, hvis det gir en følelse av styrke. Men religiøse sekter fører som regel med seg flere begrensninger enn rom for utvikling. Spesielt med tanke på bud og . Så hvorfor sette seg i denne båsen?

Vi er alle mennesker, og tilhører nogenlunde samme art. Der stopper likhetene.

Jeg er helt enig i at religiøse sekter og grupperinger er meget begrensende, men det har ikke nødvendigvis noe med "bås" å gjøre. Man kan fint kalle seg en "rocker" selv om man også hører på elektronica.

Brødre og søstre er vi alle.

Nei, det er vi overhodet ikke. Jeg er søsken med mine søskne, ikke resten av verdens befolkning. "Vi er brødre og søstre" er kun en utopisk metafor for at vi alle er like og må respektere hverandre - noe som er helt og holdent bullshit, for å si det på engelsk.

Tanken om det kunne få oss til å behandle hverandre med mer respekt, på tross av at vi ikke er i nær biologiske familie. Men vi kunne oppført oss som om vi var det. Finnes det virkelig noe galt med å synes at dette er en fin tanke og idé?

I seg selv høres det fint og flott ut dét, men siden det er totalt urealistisk blir det bare tåpelig å gå rundt og si det mener nå jeg. Dessuten skal man ikke respektere alt og alle, da kan man like gjerne gå og legge seg i en imaginær seng av hestehov og marshmellows.

Det er jo kun godt ment, alt i sin reneste gode mening.
Herregud, Kimbara...

Jada, jada. Jeg skjønner det, men jeg skjønner også at det er en håpløs og naiv drøm som aldri kunne fungert i praksis. Det er dette anarkister ofte mener vil bli utfallet av anarki, og det er derfor "vi" ler av dem.

Det syns jeg var særdeles lite gjennomtenkt. Det må da ikke noen pompøse og naive leveregler til for å bry seg om andre og ha det bra.

Nettopp. Men du bryr deg døyten om noen vinner i Lotto dersom du ikke kjenner dem.
Likegyldighet til andres lykke, fordi du ikke føler noe for dem.
Så trist. Men du har rett; man trenger ikke pompøse og naive regler for å fikse på dette.
Det burde egentlig kommet naturlig, helt av seg selv.

Hvorfor dette maset om å dele noens glede av en lottogevinst? Jeg ser ikke noe poeng i det, og jeg føler ikke noe glede i det. Slik er det bare.

Hvem snakker om å avskaffe?
Regulere. Nedjustere. Dempe seg.
Tanken på det utopiske er aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Man får mål å strekke seg etter.

Så får du strekke deg til du blir lang og tynn som spaghetti - i den virkelige verden går det fremdeles mennesker med totalt motsatt overbevisning rundt og gjør som de vil.

Fordi et liv der alle lever for seg selv og tenker på seg selv og ikke andre rundt seg vil ende med null glede, null kjærlighet og null respekt. Vi blir "alienated", skyver oss selv inn i apati og isolasjon. En fremmed og kald fremtid.

Men du skjønner sikkert like godt som meg at det aldri kommer til å skje? Du går hele tiden ut ifra ekstreme ytterpunkter som overhodet ikke er realistiske. Det er ikke noe vits i å "rette fokus på hverandre", det kommer, som du selv sier, av seg selv. Det -må- komme av seg selv.

...sånn, ikke satt på spissen i det hele tatt. Egentlig.
Strengt tatt kan man si jeg underdriver.

Jeg later som om det var en spøk.

Du stilte meg et ledende spørsmål, som om du refererte til noe jeg mente.
La ord i munnen på meg. Men vi kan late som om du tror jeg mener det du på villedende vis spurte om da:

Ja, jeg la ord i munnen på deg - akkurat som du la ord i munnen på andre med din "hvorfor sette seg selv i bås bare for å få følelsen av tilhørighet".

Det er ikke verre. Jeg er ikke til å dømme hva som er best eller verst.
Folk får bruke friheten sin til å gjøre nøyaktig hva de vil.
Det jeg legger frem er mine meninger, så får folk velge om de synes jeg har et bra poeng eller dårlig poeng, om de er enige eller uenige, og alt det der.

Så la meg igjen få lov til å minne deg på hva du skrev;

Slutt å sette dere i bås bare for å få følelsen av tilhørighet.

Så fint det er å kunne tenke selv. Undervurderer du disse menneskene som har satt seg i en bås?
Eller prøver du bare å late som om JEG mener det?

DU mener det ja. Hvorfor skulle du ellers komme med formaninger om at de skal slutte med det?

Jeg er ikke den som sitter og stempler mennesker i øst og vest. Det er du det, Kimbara.

Pass deg så du ikke ender opp som Misty-Gutt, Ludo.

Fordi "sjelen" overhodet ikke er påvist. Vanskelig å bruke noe som ikke finnes i tilfelle.

Jasså, så du klarer ikke å bruke fantasien, og det er det som er problemet her?

Dette har ingenting med at jeg "ikke klarer å bruke fantasien". Fantasien har det bra, takk, og jeg holder den for meg selv i motsetning til enkelte andre.

Du trenger ikke å ta deg så fryktelig nær av ting.

Nei, jeg gjør ikke det heller. Jeg engasjerer meg.

Ok, hvis du vil kalle det det.

Ser at du forsøker å kopiere stilen til DjLudo ved å være mer konkret eller noe her, men det du gjør er jo egentlig bare å stemple istedenfor å tenke mer reflektivt som du gjorde før.

Jeg tenker helt likt som jeg gjorde "før". Direkte og konkret har jeg alltid vært (eller hva tror du folk har klaget på og kalt "respektløst"?), så jeg ser ikke dette med kopieringen.

Hva mener du med å stemple? Fordi jeg skrev du tar deg nær av ting? Du gjorde jo det når du mente jeg "stemplet"...

Kan hende jeg tar feil, men nå tok jeg meg jo så fryktelig nær av det etter din mening, at da kan jeg likegreit begynne å synse litt også. Bare sånn at du kan påvise, dokumentere og verifisere at du har rett. Men du har valget til å tro meg når jeg sier at jeg ikke tar meg så fryktelig nær heller.

Ok. Jeg kan bare tolke skrivemåten.

Sikker på at sjelen ligger ved vår personlighet?
Det er kun du som har sagt dette, hvorvidt det er for meg kjent.

Jeg tror ikke på "sjelen". Jeg har sagt at det ikke er noe som tyder på at "sjelen", slik den omtales, er noe annet enn vår personlighet.

[Kimbara]

Ja, det er egentlig det. Du ordlegger deg veldig fint og korrekt her - i full konfirmasjon med de meningene du har, for det er du som ikke fatter noe. Ergo: ufattelig. Så mangler du respekt for at noen mener (eller for den saks skyld bare er åpen for) noe annet enn det du mener. Ergo: vås.

Tøys. Jeg forklarte deg hva jeg mente med at det var fordummende.

Har jeg sagt at plimogplomogplam (tidligere kjent som sjelen) bare er der?
Nei, det har jeg ikke.

Nei, men du har en typisk holdning som jeg er kritisk til; du bryr deg ikke om hvilke begreper du bruker. Du sier ikke direkte "sjelen finnes", men du bruker ordet "sjel" som om den finnes. Forstår du?

Dette handler om å ikke bygge oppunder videreføring av såkalte sitater som ikke engang er sagt. Skal man først være så pirkete som du er, så må man også sitere korrekt og ikke bare legge ord i munnen på folk bare fordi det passer deg å strukturere det slik etter dithen du vil at diskusjonen skal føre. Det er falskt og vitner nok en gang om lite respekt.

Hva er det du babler om? Du skrev; "Bruk hjernen. Bruk sjelen. Bruk fornuften og følelsene"
Hva står det inni der? "Bruk sjelen" står det. Hvor har jeg brukt "falskt sitat"?

Dessuten; jeg BESTEMME at plimogplomogplam bare er der?
Ære! Jeg har blitt utnevnt til Gud av Kimbara.

Ah, så DETTE er respekt?

Isåfall kan du fryktelig lite om vitenskapen.

Du snakker om vitenskapen som en muslimsk ekstremist skulle snakke om Mohammed-karikaturene...

Nei, jeg påpekte at du gir inntrykk av å kunne lite om vitenskapen.

[misty-gutt]

Pass deg så du ikke ender opp som Misty-Gutt, Ludo.

Det måtte da være langt bedre å foretrekke, og det mener jeg fra dypet av min SJEL, istedet for å kanskje måtte ende opp som Kimbara. Ikke for det at misty-gutt i seg selv er noe å hige etter, nei langt derifra, men den Ånd misty-gutt har fått del i og av, unner misty-gutt både til Ludo og alle med ham.

Forøvrig synes jeg at Ludoburgero har mange poenger, selv om jeg slett ikke er enig med ham i alt, naturligvis.

Kimbara glimter også til noen ganger, noe annet kan jeg ikke si. Men når det kommer til ord som - sjel - og det at verden er så uendelig mye mer enn det øye kan se, ja da er Kimbara helt fastlåst, ja blokkert, må en vel kunne si uten å overdrive.

[ludoburgero]

Jo, men fordi om jeg ser hvorfor, så er det ikke sikkert jeg er enig.
Kritiserer andres utsagn? Vel, hvor var det du siktet til at jeg gjorde det i denne sammenheng?

Du skrev:

Hva slags tull er dette? Begge deler er jo helt idiotisk å leve etter.

og:

Denne verden dreier seg ikke om "DEG MOT ALLE ANDRE" - og heller ikke om "DEG FOR ALLE ANDRE".
Dere har misforstått.

Jeg er uenig, og jeg SPØR hva slags tull dette er. Kritikk? Vel, jeg spør et spørsmål.
Kall det hva du vil du, Kimbara. Begge deler er helt idiotisk å leve etter, mener jeg.
Jeg mener ikke det er idiotisk å ha disse meningene, det får de ha i fred.

Og før du sier jeg ror nå, eller kverulerer. Hvordan kan du motsi meg i at jeg stiller et spørsmål?
Det startet med et spørreord, og det avsluttet med et spørsmål.
Hvordan kan du si at min mening er kritikk mot noen andres mening/utsagn?

At jeg sier de har misforstått, den kan jeg bøye meg i støvet for.
Det var et noe snartenkt utsagn fra min side, dårlig formulert.
Likevel, det var ikke kritikk mot deres utsagn. Det var igjen uenighet.

Jeg fraråder mennesker til å sette seg i bås bare for å følelsen av tilhørighet.

Nei, du skrev;

Slutt å sette dere i bås bare for å få følelsen av tilhørighet.

Det er ikke et råd, det er en formaning.

"Jeg formaner dere til å slutte å..."
Nei, Kimbara. Feil igjen. Oppfordring? Kanskje, det kan jeg gå med på.
Eller råd. Jeg burde formulert meg med "Dere burde slutte å...", eller "Jeg synes dere burde...",
men igjen kunne du sagt at dette var en formaning. For det hadde du nok villet stå på, uansett.

Hvis jeg mener dette var ment som et råd, så har du lite du skulle ha sagt.
Da har jeg klargjort min mening, så da er det ikke vits å krangle bare fordi du misforstår (med vilje).

Hvordan gir du råd, egentlig?

Vi er alle mennesker, og tilhører nogenlunde samme art. Der stopper likhetene.

Jeg er helt enig i at religiøse sekter og grupperinger er meget begrensende, men det har ikke nødvendigvis noe med "bås" å gjøre. Man kan fint kalle seg en "rocker" selv om man også hører på elektronica.

Jeg liker rock. Jeg elsker electronica. Jeg liker hip hop. Jeg liker black metal.
Jeg er meg.

Nei, det er vi overhodet ikke. Jeg er søsken med mine søskne, ikke resten av verdens befolkning. "Vi er brødre og søstre" er kun en utopisk metafor for at vi alle er like og må respektere hverandre - noe som er helt og holdent bullshit, for å si det på engelsk.

Når man tyr til engelske ord er det ofte fordi man ikke tenker så grundig gjennom det at man kommer frem til det norske ordet man kunne ha brukt heller. Noen ganger mangler de norske ordene imidlertid dekning/omfang for hva et engelsk ord kan beskrive, men akkurat når det gjelder å kalle noe for bullshit, vitner det mer om lavmål enn noe annet.

Og nei, det er ikke oksedrit. Ikke halvt og holdent engang.
En utopisk metafor, ja - men det er verdensfred også. Skal vi gi opp da?
La oss pakke sakene og dra til helvete. La oss se hvor mye faen vi kan gi.
Jeg tror vi har hatt for lite problemer, hatt det for fritt, og har for lite utfordringer i Vesten...

I seg selv høres det fint og flott ut dét, men siden det er totalt urealistisk blir det bare tåpelig å gå rundt og si det mener nå jeg. Dessuten skal man ikke respektere alt og alle, da kan man like gjerne gå og legge seg i en imaginær seng av hestehov og marshmellows.

Trenger ikke respektere alt og alle med det første, men dersom man respekterer mennesker man ikke nødvendigvis ville vist respekt med det første, så kan det smitte. Positivitet smitter. Et smil smitter. Glede sprer seg som ild i tørt gress. Dessverre er det likt med pessimisme og dysterhet, og menneskene holdes nede ved hjelp av maktorganer som media som manipulerer vår hverdag med sine fryktinngytende overskrifter, sensasjonsjag og flørter med skandaler. Det ender opp med at vi finner det underholdende å se andre hånes, henges ut, og legger oss i en "imaginær seng av hestehov og marshmallows" mens vi tenker på hvor godt vi har det i forhold til alle de andre som er tapere. Er dette sunt for vår mentalitet?

Jada, jada. Jeg skjønner det, men jeg skjønner også at det er en håpløs og naiv drøm som aldri kunne fungert i praksis. Det er dette anarkister ofte mener vil bli utfallet av anarki, og det er derfor "vi" ler av dem.

Jeg ler ikke av noen, jeg. Anarkister har et like godt poeng som marxister, satanister, fascister og alle andre som hengir seg til en eller annen ideologisk retning. Felles for dem alle er at de er deler av store grupperinger som har et ønske om å endre holdninger og sette idéer ut i praksis i samfunnet. Selv om jeg kan være totalt uenig med den ene grupperingen i forhold til den andre, så er de alle sammen med på å eksponere seg selv som eksempler på hva man kan være enig i eller uenig i, og deres holdninger kan føre til at vi ser ting mer nyansert selv.

Håpløst er det kun for den som er håpløs.
Om du skjønner å tolke ordet håpløs slik som jeg mener det.
(den som ikke ser noe håp)

Tro og håp kan flytte fjell.
Her er det snakk om å se muligheter, ikke se umuligheter.
Umuligheter; Ødeleggende... destruktivt, det stopper bare ved tanken.
Tanken i seg selv er det som gjør det umulig. Og viljen, ikke minst.

Så får du strekke deg til du blir lang og tynn som spaghetti - i den virkelige verden går det fremdeles mennesker med totalt motsatt overbevisning rundt og gjør som de vil.

Ja, når det gjelder å aldri slippe taket på håpet, så strekker jeg meg langt altså.
Håper på å ikke ende opp håpløs som deg. Forhåpentligvis gjør jeg ikke det.

Den virkelige verden er fin. Både med spaghetti og mennesker med totalt motsatt overbevisning som meg. Verden blir spennende når folk er uenige, og for ikke å snakke om alt de har å lære av hverandre. Hvis de vil da...

Men du skjønner sikkert like godt som meg at det aldri kommer til å skje? Du går hele tiden ut ifra ekstreme ytterpunkter som overhodet ikke er realistiske. Det er ikke noe vits i å "rette fokus på hverandre", det kommer, som du selv sier, av seg selv. Det -må- komme av seg selv.

Jeg gjør ikke det hele tiden, Kimbara.
Nå skal jeg stemple litt, siden jeg føler jeg kan ta meg den rett til å gjøre det jeg også noen ganger, og nå føler jeg at det kommer godt med: Det er bare en så typisk jenteting å si at noen "alltid" gjør noe eller at de gjør det "hele tiden", eller for den saks skyld "aldri" heller...
Kvinner har noe å jobbe med når det gjelder overdrivelse.
Som du ser er det du som overdriver her - ironisk nok - ved å si at jeg hele tiden gjør noe.
De ekstreme ytterpunktene er strengt tatt kun fiktive, for her snakker vi rent hypotetisk og "tenk hvis" (noe også kvinner er flinke til) - så hva er det jeg overdriver med da? Setter på spissen? Ja, men jeg beskriver ikke akkurat noe helt håndfast her - nå snakket jeg om at det blir en kald fremtid. Fremtiden har ikke skjedd. Da må det være lov å synse, siden jeg ikke har noe konkret å vise til når det gjelder fremtiden. Jeg har ikke vært der enda.

Fokus ovenfor hverandre kommer ikke like automatisk som det å tenke på seg selv.
Man er alltid seg selv, man kan ikke løpe fra sin egen skygge, men man kan trekke seg unna andre.

Jeg later som om det var en spøk.

Da kan vi le sammen. Ahahahahaha. Haha. Ahahahaha.

Ja, jeg la ord i munnen på deg - akkurat som du la ord i munnen på andre med din "hvorfor sette seg selv i bås bare for å få følelsen av tilhørighet".

Jeg snakket ikke om deg, jeg snakket heller ikke som om du skulle ha sagt det.
Det er rent og holdent et spørsmål basert på hva jeg mener er grunnen til at mange setter seg selv i bås.
Her tar du feil.

DU mener det ja. Hvorfor skulle du ellers komme med formaninger om at de skal slutte med det?

Hvorfor jeg råder dem til det?
Fordi jeg mener de ikke burde sette seg selv i en bås bare for å føle tilhørighet.
De skal vite at de ikke er alene uansett, at vi alle er brødre og søstre.
Uansett hvilken vei de vil gå, så trenger de ikke føle seg alene. De skal ikke måtte velge å verve seg i en nynazistisk gjeng for at de blir mobbet på skolen eller fordi de har hatt en dårlig erfaring med en mørkhudet. Bare for å ta et eksempel.

Pass deg så du ikke ender opp som Misty-Gutt, Ludo.

Jeg er ikke kristen. Ellers vet jeg ikke hva du mener med å ende opp som.
Finnes det ikke håp for Misty-gutt heller, er det det du prøver å si?
"Ende opp som"...

Gjør du noe annet enn å dømme mennesker og kritisere dem og utsagnene deres, egentlig?

Dette har ingenting med at jeg "ikke klarer å bruke fantasien". Fantasien har det bra, takk, og jeg holder den for meg selv i motsetning til enkelte andre.

Hvis du mener det er et problem å beskrive noe som ikke eksisterer, så er det jo ikke bare snakk om at du "vil holde det for deg selv". Da er det også et problem for deg.

Dessuten: du kom opp med et nytt ord kalt "plimogplomogplam", istedenfor sjelen.
Regner med du holdt fantasien for deg selv da også.

Jeg tenker helt likt som jeg gjorde "før". Direkte og konkret har jeg alltid vært (eller hva tror du folk har klaget på og kalt "respektløst"?), så jeg ser ikke dette med kopieringen.

Det kommer en tid hvor alle får det de gjør i retur.
Ikke pga. noen "magiske lover", men fordi det rent logisk er slik at desto mer blind man gjør seg på en ting og slavisk følger sin nesetipptankegang, desto større sannsynlighet er det... og sannsynlighetene eskalerer... for at du kommer til å møte din nemesis. Alt går i sykluser. Du vil oppleve å få gjennomslag, men det vil gå til hodet på deg, og så vil det treffe deg som lyn fra klar himmelen. Alle går i denne fellen. Du, jeg, alle sammen.

En gang vil du miste troen på det du en gang trodde.
Spør du meg er du allerede på vei dit nå.
Derfor kopierer du, prøver hardere å provosere nå, i håp om at du skal bringe fram klarhet hos deg selv. Det vil ta seg opp igjen, men jeg synes du oppfører deg mer eller mindre respektløs og svært fordømmende. Jeg tror det vil snu, for ellers synes jeg du har mye bra å komme med.

Selvsagt er alt dette bare min mening. Kan være helt fjernt fra sannheten for din egen del.
Jeg tar forbehold om det, men jeg tror kanskje det er viktig å understreke her at dette bare er min egen mening.

Hva mener du med å stemple? Fordi jeg skrev du tar deg nær av ting? Du gjorde jo det når du mente jeg "stemplet"...

Okay, hva er å ta seg nær av ting da?
Er det ikke bare å engasjere seg, egentlig?
Mener du jeg virker å ta på vei for noe du har sagt, sånn rent følelsesmessig, irrasjonelt?
Hva er det du mente med det du sa da? Så får vi klarhet i dette nå.

Og nei - jeg mente ikke at du stempler av den grunn.
Du kan egentlig kalle meg nesten hva du vil, og jeg vil tenke "Kimbara synes dette".
Det er greit, liksom. Det at du stempler er at du må sette fingeren på alt her,
og at du gjør det med anstrengte øyenbryn, mens du må kreve bevis eller stemple noe for å være tull og bullshit.
Det er det der med å vifte med pekefingeren rundtomkring "hele tiden".
Skjønner?

Ok. Jeg kan bare tolke skrivemåten.

Det er kanskje fordi du er så opptatt av kun det materielle, det vi har dokumentert?
Holdningen din vil ikke akkurat føre deg gratis inn i åpenhet og dypere tolkning av hva noen mener med det de sier heller, på lik linje som du nok aldri vil se et spøkelse i livet ditt.

Jeg tror faktisk det henger litt sammen. Alt henger litt sammen.

Jeg tror ikke på "sjelen". Jeg har sagt at det ikke er noe som tyder på at "sjelen", slik den omtales, er noe annet enn vår personlighet.

Det er greit. Jeg tror ikke på nissen.
Likevel, det finnes unger der ute som gleder seg over tanken på hans eksistens.
På lik linje som at "kjærligheten aldri vil forsvinne", så er det nok også slik at det ikke er så farlig om noen går rundt og tror på fantasifigurer eller fenomener som ingen har påvist at eksisterer. Det at du virker som å tro at dette er farlig, synes jeg faktisk er litt underlig. Det finnes alvorligere ting å bekymre seg over i verden enn tro og håp og glede...

[ludoburgero]

Jo, men fordi om jeg ser hvorfor, så er det ikke sikkert jeg er enig.
Kritiserer andres utsagn? Vel, hvor var det du siktet til at jeg gjorde det i denne sammenheng?

Du skrev:

Hva slags tull er dette? Begge deler er jo helt idiotisk å leve etter.

og:

Denne verden dreier seg ikke om "DEG MOT ALLE ANDRE" - og heller ikke om "DEG FOR ALLE ANDRE".
Dere har misforstått.

Jeg er uenig, og jeg SPØR hva slags tull dette er. Kritikk? Vel, jeg spør et spørsmål.
Kall det hva du vil du, Kimbara. Begge deler er helt idiotisk å leve etter, mener jeg.
Jeg mener ikke det er idiotisk å ha disse meningene, det får de ha i fred.

Og før du sier jeg ror nå, eller kverulerer. Hvordan kan du motsi meg i at jeg stiller et spørsmål?
Det startet med et spørreord, og det avsluttet med et spørsmål.
Hvordan kan du si at min mening er kritikk mot noen andres mening/utsagn?

At jeg sier de har misforstått, den kan jeg bøye meg i støvet for.
Det var et noe snartenkt utsagn fra min side, dårlig formulert.
Likevel, det var ikke kritikk mot deres utsagn. Det var igjen uenighet.

Jeg fraråder mennesker til å sette seg i bås bare for å følelsen av tilhørighet.

Nei, du skrev;

Slutt å sette dere i bås bare for å få følelsen av tilhørighet.

Det er ikke et råd, det er en formaning.

"Jeg formaner dere til å slutte å..."
Nei, Kimbara. Feil igjen. Oppfordring? Kanskje, det kan jeg gå med på.
Eller råd. Jeg burde formulert meg med "Dere burde slutte å...", eller "Jeg synes dere burde...",
men igjen kunne du sagt at dette var en formaning. For det hadde du nok villet stå på, uansett.

Hvis jeg mener dette var ment som et råd, så har du lite du skulle ha sagt.
Da har jeg klargjort min mening, så da er det ikke vits å krangle bare fordi du misforstår (med vilje).

Hvordan gir du råd, egentlig?

Vi er alle mennesker, og tilhører nogenlunde samme art. Der stopper likhetene.

Jeg er helt enig i at religiøse sekter og grupperinger er meget begrensende, men det har ikke nødvendigvis noe med "bås" å gjøre. Man kan fint kalle seg en "rocker" selv om man også hører på elektronica.

Jeg liker rock. Jeg elsker electronica. Jeg liker hip hop. Jeg liker black metal.
Jeg er meg.

Nei, det er vi overhodet ikke. Jeg er søsken med mine søskne, ikke resten av verdens befolkning. "Vi er brødre og søstre" er kun en utopisk metafor for at vi alle er like og må respektere hverandre - noe som er helt og holdent bullshit, for å si det på engelsk.

Når man tyr til engelske ord er det ofte fordi man ikke tenker så grundig gjennom det at man kommer frem til det norske ordet man kunne ha brukt heller. Noen ganger mangler de norske ordene imidlertid dekning/omfang for hva et engelsk ord kan beskrive, men akkurat når det gjelder å kalle noe for bullshit, vitner det mer om lavmål enn noe annet.

Og nei, det er ikke oksedrit. Ikke halvt og holdent engang.
En utopisk metafor, ja - men det er verdensfred også. Skal vi gi opp da?
La oss pakke sakene og dra til helvete. La oss se hvor mye faen vi kan gi.
Jeg tror vi har hatt for lite problemer, hatt det for fritt, og har for lite utfordringer i Vesten...

I seg selv høres det fint og flott ut dét, men siden det er totalt urealistisk blir det bare tåpelig å gå rundt og si det mener nå jeg. Dessuten skal man ikke respektere alt og alle, da kan man like gjerne gå og legge seg i en imaginær seng av hestehov og marshmellows.

Trenger ikke respektere alt og alle med det første, men dersom man respekterer mennesker man ikke nødvendigvis ville vist respekt med det første, så kan det smitte. Positivitet smitter. Et smil smitter. Glede sprer seg som ild i tørt gress. Dessverre er det likt med pessimisme og dysterhet, og menneskene holdes nede ved hjelp av maktorganer som media som manipulerer vår hverdag med sine fryktinngytende overskrifter, sensasjonsjag og flørter med skandaler. Det ender opp med at vi finner det underholdende å se andre hånes, henges ut, og legger oss i en "imaginær seng av hestehov og marshmallows" mens vi tenker på hvor godt vi har det i forhold til alle de andre som er tapere. Er dette sunt for vår mentalitet?

Jada, jada. Jeg skjønner det, men jeg skjønner også at det er en håpløs og naiv drøm som aldri kunne fungert i praksis. Det er dette anarkister ofte mener vil bli utfallet av anarki, og det er derfor "vi" ler av dem.

Jeg ler ikke av noen, jeg. Anarkister har et like godt poeng som marxister, satanister, fascister og alle andre som hengir seg til en eller annen ideologisk retning. Felles for dem alle er at de er deler av store grupperinger som har et ønske om å endre holdninger og sette idéer ut i praksis i samfunnet. Selv om jeg kan være totalt uenig med den ene grupperingen i forhold til den andre, så er de alle sammen med på å eksponere seg selv som eksempler på hva man kan være enig i eller uenig i, og deres holdninger kan føre til at vi ser ting mer nyansert selv.

Håpløst er det kun for den som er håpløs.
Om du skjønner å tolke ordet håpløs slik som jeg mener det.
(den som ikke ser noe håp)

Tro og håp kan flytte fjell.
Her er det snakk om å se muligheter, ikke se umuligheter.
Umuligheter; Ødeleggende... destruktivt, det stopper bare ved tanken.
Tanken i seg selv er det som gjør det umulig. Og viljen, ikke minst.

Så får du strekke deg til du blir lang og tynn som spaghetti - i den virkelige verden går det fremdeles mennesker med totalt motsatt overbevisning rundt og gjør som de vil.

Ja, når det gjelder å aldri slippe taket på håpet, så strekker jeg meg langt altså.
Håper på å ikke ende opp håpløs som deg. Forhåpentligvis gjør jeg ikke det.

Den virkelige verden er fin. Både med spaghetti og mennesker med totalt motsatt overbevisning som meg. Verden blir spennende når folk er uenige, og for ikke å snakke om alt de har å lære av hverandre. Hvis de vil da...

Men du skjønner sikkert like godt som meg at det aldri kommer til å skje? Du går hele tiden ut ifra ekstreme ytterpunkter som overhodet ikke er realistiske. Det er ikke noe vits i å "rette fokus på hverandre", det kommer, som du selv sier, av seg selv. Det -må- komme av seg selv.

Jeg gjør ikke det hele tiden, Kimbara.
Nå skal jeg stemple litt, siden jeg føler jeg kan ta meg den rett til å gjøre det jeg også noen ganger, og nå føler jeg at det kommer godt med: Det er bare en så typisk jenteting å si at noen "alltid" gjør noe eller at de gjør det "hele tiden", eller for den saks skyld "aldri" heller...
Kvinner har noe å jobbe med når det gjelder overdrivelse.
Som du ser er det du som overdriver her - ironisk nok - ved å si at jeg hele tiden gjør noe.
De ekstreme ytterpunktene er strengt tatt kun fiktive, for her snakker vi rent hypotetisk og "tenk hvis" (noe også kvinner er flinke til) - så hva er det jeg overdriver med da? Setter på spissen? Ja, men jeg beskriver ikke akkurat noe helt håndfast her - nå snakket jeg om at det blir en kald fremtid. Fremtiden har ikke skjedd. Da må det være lov å synse, siden jeg ikke har noe konkret å vise til når det gjelder fremtiden. Jeg har ikke vært der enda.

Fokus ovenfor hverandre kommer ikke like automatisk som det å tenke på seg selv.
Man er alltid seg selv, man kan ikke løpe fra sin egen skygge, men man kan trekke seg unna andre.

Jeg later som om det var en spøk.

Da kan vi le sammen. Ahahahahaha. Haha. Ahahahaha.

Ja, jeg la ord i munnen på deg - akkurat som du la ord i munnen på andre med din "hvorfor sette seg selv i bås bare for å få følelsen av tilhørighet".

Jeg snakket ikke om deg, jeg snakket heller ikke som om du skulle ha sagt det.
Det er rent og holdent et spørsmål basert på hva jeg mener er grunnen til at mange setter seg selv i bås.
Her tar du feil.

DU mener det ja. Hvorfor skulle du ellers komme med formaninger om at de skal slutte med det?

Hvorfor jeg råder dem til det?
Fordi jeg mener de ikke burde sette seg selv i en bås bare for å føle tilhørighet.
De skal vite at de ikke er alene uansett, at vi alle er brødre og søstre.
Uansett hvilken vei de vil gå, så trenger de ikke føle seg alene. De skal ikke måtte velge å verve seg i en nynazistisk gjeng for at de blir mobbet på skolen eller fordi de har hatt en dårlig erfaring med en mørkhudet. Bare for å ta et eksempel.

Pass deg så du ikke ender opp som Misty-Gutt, Ludo.

Jeg er ikke kristen. Ellers vet jeg ikke hva du mener med å ende opp som.
Finnes det ikke håp for Misty-gutt heller, er det det du prøver å si?
"Ende opp som"...

Gjør du noe annet enn å dømme mennesker og kritisere dem og utsagnene deres, egentlig?

Dette har ingenting med at jeg "ikke klarer å bruke fantasien". Fantasien har det bra, takk, og jeg holder den for meg selv i motsetning til enkelte andre.

Hvis du mener det er et problem å beskrive noe som ikke eksisterer, så er det jo ikke bare snakk om at du "vil holde det for deg selv". Da er det også et problem for deg.

Dessuten: du kom opp med et nytt ord kalt "plimogplomogplam", istedenfor sjelen.
Regner med du holdt fantasien for deg selv da også.

Jeg tenker helt likt som jeg gjorde "før". Direkte og konkret har jeg alltid vært (eller hva tror du folk har klaget på og kalt "respektløst"?), så jeg ser ikke dette med kopieringen.

Det kommer en tid hvor alle får det de gjør i retur.
Ikke pga. noen "magiske lover", men fordi det rent logisk er slik at desto mer blind man gjør seg på en ting og slavisk følger sin nesetipptankegang, desto større sannsynlighet er det... og sannsynlighetene eskalerer... for at du kommer til å møte din nemesis. Alt går i sykluser. Du vil oppleve å få gjennomslag, men det vil gå til hodet på deg, og så vil det treffe deg som lyn fra klar himmelen. Alle går i denne fellen. Du, jeg, alle sammen.

En gang vil du miste troen på det du en gang trodde.
Spør du meg er du allerede på vei dit nå.
Derfor kopierer du, prøver hardere å provosere nå, i håp om at du skal bringe fram klarhet hos deg selv. Det vil ta seg opp igjen, men jeg synes du oppfører deg mer eller mindre respektløs og svært fordømmende. Jeg tror det vil snu, for ellers synes jeg du har mye bra å komme med.

Selvsagt er alt dette bare min mening. Kan være helt fjernt fra sannheten for din egen del.
Jeg tar forbehold om det, men jeg tror kanskje det er viktig å understreke her at dette bare er min egen mening.

Hva mener du med å stemple? Fordi jeg skrev du tar deg nær av ting? Du gjorde jo det når du mente jeg "stemplet"...

Okay, hva er å ta seg nær av ting da?
Er det ikke bare å engasjere seg, egentlig?
Mener du jeg virker å ta på vei for noe du har sagt, sånn rent følelsesmessig, irrasjonelt?
Hva er det du mente med det du sa da? Så får vi klarhet i dette nå.

Og nei - jeg mente ikke at du stempler av den grunn.
Du kan egentlig kalle meg nesten hva du vil, og jeg vil tenke "Kimbara synes dette".
Det er greit, liksom. Det at du stempler er at du må sette fingeren på alt her,
og at du gjør det med anstrengte øyenbryn, mens du må kreve bevis eller stemple noe for å være tull og bullshit.
Det er det der med å vifte med pekefingeren rundtomkring "hele tiden".
Skjønner?

Ok. Jeg kan bare tolke skrivemåten.

Det er kanskje fordi du er så opptatt av kun det materielle, det vi har dokumentert?
Holdningen din vil ikke akkurat føre deg gratis inn i åpenhet og dypere tolkning av hva noen mener med det de sier heller, på lik linje som du nok aldri vil se et spøkelse i livet ditt.

Jeg tror faktisk det henger litt sammen. Alt henger litt sammen.

Jeg tror ikke på "sjelen". Jeg har sagt at det ikke er noe som tyder på at "sjelen", slik den omtales, er noe annet enn vår personlighet.

Det er greit. Jeg tror ikke på nissen.
Likevel, det finnes unger der ute som gleder seg over tanken på hans eksistens.
På lik linje som at "kjærligheten aldri vil forsvinne", så er det nok også slik at det ikke er så farlig om noen går rundt og tror på fantasifigurer eller fenomener som ingen har påvist at eksisterer. Det at du virker som å tro at dette er farlig, synes jeg faktisk er litt underlig. Det finnes alvorligere ting å bekymre seg over i verden enn tro og håp og glede...[/quote]

[ludoburgero]

Nei, men du har en typisk holdning som jeg er kritisk til; du bryr deg ikke om hvilke begreper du bruker. Du sier ikke direkte "sjelen finnes", men du bruker ordet "sjel" som om den finnes. Forstår du?

Jovisst bryr jeg meg om begreper. Jeg diskuterer jo stadig vekk med hva jeg mente.
Dette er noe jeg ofte må forklare til deg, fordi du er krevende.
Samtidig stiller jeg spørsmål selv om hva folk mener med det de sier.
Da går det ofte på begrepene de bruker. Hvis jeg føler jeg forstår dem, har jeg ikke så mye å spørre om.

Jeg bruker ordet sjel som om den finnes, ja for her snakket vi om sjelen.
Gidder ikke å si "hvis den eksisterer, da..." etter hver gang jeg sier det ordet.
Du burde skjønne det. Og du skjønner det også. Du vil bare misforstå litt med vilje.

Hva er det du babler om? Du skrev; "Bruk hjernen. Bruk sjelen. Bruk fornuften og følelsene"
Hva står det inni der? "Bruk sjelen" står det. Hvor har jeg brukt "falskt sitat"?

Så det var det du mente? At jeg skreiv "bruk sjelen".
Okay, da var det nok det jeg skreiv, og ikke det mellom linjene som du går utifra.
Da fikk vi oppklart det også.

Dessuten; jeg BESTEMME at plimogplomogplam bare er der?
Ære! Jeg har blitt utnevnt til Gud av Kimbara.

Ah, så DETTE er respekt?

Nei, det er rett og slett fjollete.
Jeg burde finne meg en hobby.
Du ser det når andre ikke viser respekt? Ett steg i riktig retning, i det minste.

Du snakker om vitenskapen som en muslimsk ekstremist skulle snakke om Mohammed-karikaturene...

Nei, jeg påpekte at du gir inntrykk av å kunne lite om vitenskapen.

Ja, det gjorde du. Men du snakker om vitenskapen som en muslimsk ekstremist skulle snakke om Mohammed-karikaturene.

[Kimbara]

Jeg er uenig, og jeg SPØR hva slags tull dette er.
Kritikk? Vel, jeg spør et spørsmål.

Nå får du gi deg. Har du virkelig så lite selvinnsikt at du nekter for at du kom med kritikk? Du stilte et ledende spørsmål, og det kan jeg se på at spørsmålet ble etterfulgt av "begge deler er jo helt idiotisk å leve etter", og "dere har misforstått".

Kall det hva du vil du, Kimbara. Begge deler er helt idiotisk å leve etter, mener jeg.
Jeg mener ikke det er idiotisk å ha disse meningene, det får de ha i fred.

Så får du tenke bedre etter hvordan du ordlegger deg.

Og før du sier jeg ror nå, eller kverulerer. Hvordan kan du motsi meg i at jeg stiller et spørsmål?
Det startet med et spørreord, og det avsluttet med et spørsmål.
Hvordan kan du si at min mening er kritikk mot noen andres mening/utsagn?

Du ror. Du ror deg rett inn på skjærene. Alle og enhver kan se den kritiske undertonen og ledende måten å stille spørsmål på. Det er ikke noe galt i det i seg selv, Ludo, saken var at du selv kommer med -dine- forslag til like idiotiske leveregler like i etterkant. Jeg syns det ble i overkant dobbeltmoralistisk.

At jeg sier de har misforstått, den kan jeg bøye meg i støvet for.
Det var et noe snartenkt utsagn fra min side, dårlig formulert.
Likevel, det var ikke kritikk mot deres utsagn. Det var igjen uenighet.

Jeg får vel si som du sier; kall det hva du vil.

"Jeg formaner dere til å slutte å..."
Nei, Kimbara. Feil igjen. Oppfordring? Kanskje, det kan jeg gå med på.

Ærlig talt, Ludo. Du skriver "slutt med å...", det -er- en formaning. Det nytter ikke å ro her.

Eller råd. Jeg burde formulert meg med "Dere burde slutte å...", eller "Jeg synes dere burde...",
men igjen kunne du sagt at dette var en formaning. For det hadde du nok villet stå på, uansett.

Ikke gjem deg bak dine spekulasjoner om hva jeg ville og ikke ville sagt. Du formulerte det som en formaning. Punktum.

Hvis jeg mener dette var ment som et råd, så har du lite du skulle ha sagt.
Da har jeg klargjort min mening, så da er det ikke vits å krangle bare fordi du misforstår (med vilje).

Det går ikke an å misforstå "slutt med å..." som noe annet enn en formaning. Det er en direkte ordre, og kan ikke oppfattes som råd. Hvis du er i det minste noe moden burde du ta til deg kritikken på din måte å ordlegge deg på fremfor å forsøke å ro og gjemme deg vekk bak meg.

Hvordan gir du råd, egentlig?

Ikke ved å si "dere skal" eller "slutt med det der" ihvertfall. Skal jeg gi råd pleier jeg å skrive f.eks. "et lite tips er å..." eller "kanskje det heller hadde vært en idé å...".

Jeg liker rock. Jeg elsker electronica. Jeg liker hip hop. Jeg liker black metal.
Jeg er meg.

Fint for deg. Du speiler ikke alle andre, gjør du vel? Noen foretrekker båser. Slik er det bare, og du som er så opptatt av respekt burde respektere det.

Når man tyr til engelske ord er det ofte fordi man ikke tenker så grundig gjennom det at man kommer frem til det norske ordet man kunne ha brukt heller. Noen ganger mangler de norske ordene imidlertid dekning/omfang for hva et engelsk ord kan beskrive, men akkurat når det gjelder å kalle noe for bullshit, vitner det mer om lavmål enn noe annet.

Om forlatelse...Det er regelrett tøys og tull da. Så hvis du er ferdig med din psykologiske karakteristika kan vi kanskje fortsette...?

Og nei, det er ikke oksedrit. Ikke halvt og holdent engang.
En utopisk metafor, ja - men det er verdensfred også. Skal vi gi opp da?
La oss pakke sakene og dra til helvete. La oss se hvor mye faen vi kan gi.
Jeg tror vi har hatt for lite problemer, hatt det for fritt, og har for lite utfordringer i Vesten...

Og jeg tror det finnes fryktelig mange naive mennesker som tror at "alt skal bli fint og flott bare alle bestemmer seg for det". Våkn opp!
Det er ikke noe vits i å ha "verdensfreden" som formål. Det kommer aldri til å skje. Vi må fokusere på de problemer vi vet vi -kan- ordne opp i fremfor å gå rundt og sikle og tenke i utopiske baner.

Tankene går til hippie-kulturen på 60- og 70-tallet. De fikk ikke utrettet stort her i verden...

Trenger ikke respektere alt og alle med det første, men dersom man respekterer mennesker man ikke nødvendigvis ville vist respekt med det første, så kan det smitte. Positivitet smitter. Et smil smitter. Glede sprer seg som ild i tørt gress. Dessverre er det likt med pessimisme og dysterhet, og menneskene holdes nede ved hjelp av maktorganer som media som manipulerer vår hverdag med sine fryktinngytende overskrifter, sensasjonsjag og flørter med skandaler. Det ender opp med at vi finner det underholdende å se andre hånes, henges ut, og legger oss i en "imaginær seng av hestehov og marshmallows" mens vi tenker på hvor godt vi har det i forhold til alle de andre som er tapere. Er dette sunt for vår mentalitet?

Er en slik mentalitet som du viser her "sunn"? Slik jeg ser det oppstår mange problemer når noen kommer og proklamerer "den riktige veien", slik du gjør nå. Du har en ganske nedlatende holdning overfor folk flest, samtidig som du snakker varmt om holdninger og respekt.

Så får du begynne du da. Respekter de du vanligvis ikke ville respektert. Sitt ned og hold kjeft. Smil og vær glad.

Anarkister har et like godt poeng som marxister, satanister, fascister og alle andre som hengir seg til en eller annen ideologisk retning. Felles for dem alle er at de er deler av store grupperinger som har et ønske om å endre holdninger og sette idéer ut i praksis i samfunnet. Selv om jeg kan være totalt uenig med den ene grupperingen i forhold til den andre, så er de alle sammen med på å eksponere seg selv som eksempler på hva man kan være enig i eller uenig i, og deres holdninger kan føre til at vi ser ting mer nyansert selv.

Det er sant, men det hindrer oss ikke i å le av håpløse argumenter og formaninger fordét.

Håpløst er det kun for den som er håpløs.
Om du skjønner å tolke ordet håpløs slik som jeg mener det.
(den som ikke ser noe håp)

Det er også håpløst for de som tror det finnes håp der alt tilsier at det er helt og holdent urealistisk. Anarki er et meget godt eksempel på dette.

Tro og håp kan flytte fjell.

Men anarki kan man ikke få til.

Her er det snakk om å se muligheter, ikke se umuligheter.
Umuligheter; Ødeleggende... destruktivt, det stopper bare ved tanken.
Tanken i seg selv er det som gjør det umulig. Og viljen, ikke minst.

Nei, det er ikke bare tanken i seg selv som gjør det umulig. Her er det snakk om episke omveltninger over hele verden. Det er snakk om å få med alle, for hvis ikke alle blir med funker det ikke. Her hjelper det ikke hvor mange muligheter man danner seg bilder av, det -er- umulig.

Ja, når det gjelder å aldri slippe taket på håpet, så strekker jeg meg langt altså.
Håper på å ikke ende opp håpløs som deg. Forhåpentligvis gjør jeg ikke det.

Hvor har jeg sagt eller vist at jeg er håpløs? Jeg gidder ikke gå rundt og håpe på det umulige, så jeg forsøker å håpe på det realistiske. Det har vel litt med graden av naivitet å gjøre.

Den virkelige verden er fin. Både med spaghetti og mennesker med totalt motsatt overbevisning som meg. Verden blir spennende når folk er uenige, og for ikke å snakke om alt de har å lære av hverandre. Hvis de vil da...

Visst er det spennende, og det er også grunnen til at tanker om verdensfred og liknende er urealistiske.

Jeg gjør ikke det hele tiden, Kimbara.

Greit, men du gjør det fryktelig ofte.

Nå skal jeg stemple litt, siden jeg føler jeg kan ta meg den rett til å gjøre det jeg også noen ganger, og nå føler jeg at det kommer godt med: Det er bare en så typisk jenteting å si at noen "alltid" gjør noe eller at de gjør det "hele tiden", eller for den saks skyld "aldri" heller...
Kvinner har noe å jobbe med når det gjelder overdrivelse.

Det er også en måte å forenkle på så man slipper å gå i detalj på alt absolutt hele tiden.
Det er også morsomt å se deg angripe kvinner for å overdrive, når det er det du baserer deg på selv i dine tallrike metaforer blant annet.

Som du ser er det du som overdriver her - ironisk nok - ved å si at jeg hele tiden gjør noe.

Javisst, det var en liten overdrivelse. Syns du at du kom med masse gode poenger nå, all den tid du omfavner overdrivelser til det ekstreme selv, og ved en rekke anledninger har erkjent dette?

De ekstreme ytterpunktene er strengt tatt kun fiktive, for her snakker vi rent hypotetisk og "tenk hvis" (noe også kvinner er flinke til) - så hva er det jeg overdriver med da? Setter på spissen? Ja, men jeg beskriver ikke akkurat noe helt håndfast her - nå snakket jeg om at det blir en kald fremtid. Fremtiden har ikke skjedd. Da må det være lov å synse, siden jeg ikke har noe konkret å vise til når det gjelder fremtiden. Jeg har ikke vært der enda.

Hadde du skrevet som om det dreide seg om "tenk hvis" så, men det har du jo ikke gjort.

Fokus ovenfor hverandre kommer ikke like automatisk som det å tenke på seg selv.
Man er alltid seg selv, man kan ikke løpe fra sin egen skygge, men man kan trekke seg unna andre.

Det kan heller ikke tvinges frem med formaninger - uansett hvor godt ment det er.

Ja, jeg la ord i munnen på deg - akkurat som du la ord i munnen på andre med din "hvorfor sette seg selv i bås bare for å få følelsen av tilhørighet".

Jeg snakket ikke om deg, jeg snakket heller ikke som om du skulle ha sagt det.
Det er rent og holdent et spørsmål basert på hva jeg mener er grunnen til at mange setter seg selv i bås.
Her tar du feil.

Jeg må beklage min feilsitering der. Jeg mente selvsagt å skrive "slutt å sett dere selv i bås for å få følelsen av tilhørighet". Det var ikke noe spørsmål, det var å ilegge andre en agenda.

DU mener det ja. Hvorfor skulle du ellers komme med formaninger om at de skal slutte med det?

Hvorfor jeg råder dem til det?

Du rådet ikke.

Fordi jeg mener de ikke burde sette seg selv i en bås bare for å føle tilhørighet.
De skal vite at de ikke er alene uansett, at vi alle er brødre og søstre.
Uansett hvilken vei de vil gå, så trenger de ikke føle seg alene. De skal ikke måtte velge å verve seg i en nynazistisk gjeng for at de blir mobbet på skolen eller fordi de har hatt en dårlig erfaring med en mørkhudet. Bare for å ta et eksempel.

Og jeg spør igjen; hva er galt med å føle tilhørighet? Selv om ikke du ønsker å føle tilhørighet finnes det andre som gjør det. Du mener at "alle er brødre og søstre", mens mange andre mener at dette ikke er tilfelle, og at man bør søke likesinnede for å føle tilhørighet.

Pass deg så du ikke ender opp som Misty-Gutt, Ludo.

Jeg er ikke kristen. Ellers vet jeg ikke hva du mener med å ende opp som.
Finnes det ikke håp for Misty-gutt heller, er det det du prøver å si?
"Ende opp som"...

Jeg siktet til Misty-Gutts retorikk - ikke religion.

Gjør du noe annet enn å dømme mennesker og kritisere dem og utsagnene deres, egentlig?

Ja.

Dette har ingenting med at jeg "ikke klarer å bruke fantasien". Fantasien har det bra, takk, og jeg holder den for meg selv i motsetning til enkelte andre.

Hvis du mener det er et problem å beskrive noe som ikke eksisterer, så er det jo ikke bare snakk om at du "vil holde det for deg selv". Da er det også et problem for deg.

Hva mener du her?

Dessuten: du kom opp med et nytt ord kalt "plimogplomogplam", istedenfor sjelen.
Regner med du holdt fantasien for deg selv da også.

For noe pirk! Ja, Ludo, jeg tok i bruk fantasien for å finne på det ordet slik at jeg kunne komme med et poeng. Jeg brukte ikke fantasien til å koke opp episke leveregler og si at "dette er riktig".

Det kommer en tid hvor alle får det de gjør i retur.
Ikke pga. noen "magiske lover", men fordi det rent logisk er slik at desto mer blind man gjør seg på en ting og slavisk følger sin nesetipptankegang, desto større sannsynlighet er det... og sannsynlighetene eskalerer... for at du kommer til å møte din nemesis. Alt går i sykluser. Du vil oppleve å få gjennomslag, men det vil gå til hodet på deg, og så vil det treffe deg som lyn fra klar himmelen. Alle går i denne fellen. Du, jeg, alle sammen.

Dette høres mer ut som klassisk retorikk som tas i bruk når man forsøker å "vinne" men har gått tom for argumenter.

En gang vil du miste troen på det du en gang trodde.

Det kan du ikke vite, Ludo.

Spør du meg er du allerede på vei dit nå.
Derfor kopierer du, prøver hardere å provosere nå, i håp om at du skal bringe fram klarhet hos deg selv. Det vil ta seg opp igjen, men jeg synes du oppfører deg mer eller mindre respektløs og svært fordømmende. Jeg tror det vil snu, for ellers synes jeg du har mye bra å komme med.

Selvsagt er alt dette bare min mening. Kan være helt fjernt fra sannheten for din egen del.
Jeg tar forbehold om det, men jeg tror kanskje det er viktig å understreke her at dette bare er min egen mening.

Fint du understreket det, for du tar feil.

Om du syns jeg er respektløs og fordømmende er det fordi jeg er uenig med deg. Du ser ikke at du oppfører deg like respektløst og fordømmende selv.

Sannheten er at jeg begynner å bli lei av å leke "snill gutt" for å skåne andre hele tiden. Jeg er lei alt maset om "respekt", og jeg er lei av den lave tåleevnen folk utviser. Så får jeg heller more meg med et litt saftigere språk og litt mer provoserende holdning. Det er bare underholdning dette her - tross alt.

Før du reagerer på dette bør du ta en titt på deg selv.

Okay, hva er å ta seg nær av ting da?
Er det ikke bare å engasjere seg, egentlig?

Det er å bli snurt når noen påpeker noe en ikke liker, eller som strider imot noe man har sagt.
Man engasjerer seg selvsagt i sin egen sak, men det er ikke det samme som å ta seg nær av, det er noe man kan gjøre samtidig.

Mener du jeg virker å ta på vei for noe du har sagt, sånn rent følelsesmessig, irrasjonelt?
Hva er det du mente med det du sa da? Så får vi klarhet i dette nå.

Du viser det jo hele tiden. Du tente f.eks. fryktelig på at jeg skrev "bortsett fra det med sjelen".

Du kan egentlig kalle meg nesten hva du vil, og jeg vil tenke "Kimbara synes dette".
Det er greit, liksom. Det at du stempler er at du må sette fingeren på alt her,
og at du gjør det med anstrengte øyenbryn, mens du må kreve bevis eller stemple noe for å være tull og bullshit.

Du drar sammenlikninger som ikke gir noe mening. Det å stemple er ikke det samme som å sette fingeren på ting.
Jeg stempler fra tid til annen ting som tull og bullshit, men dette kommer i tillegg til å sette fingeren på det.

Det er det der med å vifte med pekefingeren rundtomkring "hele tiden".
Skjønner?

Nei.

Ok. Jeg kan bare tolke skrivemåten.

Det er kanskje fordi du er så opptatt av kun det materielle, det vi har dokumentert?
Holdningen din vil ikke akkurat føre deg gratis inn i åpenhet og dypere tolkning av hva noen mener med det de sier heller, på lik linje som du nok aldri vil se et spøkelse i livet ditt.

Ja, ikke sant? Så du kan igrunn bare skrive akkurat så mye piss du vil, for så å gjemme deg bak utsagnet "du leser meg feil og misforstår"?

Jeg tror ikke på "sjelen". Jeg har sagt at det ikke er noe som tyder på at "sjelen", slik den omtales, er noe annet enn vår personlighet.

Det er greit. Jeg tror ikke på nissen.
Likevel, det finnes unger der ute som gleder seg over tanken på hans eksistens.

Hva så? Betyr det at nissen finnes da, mener du? Skal vi da i dagligtalen si "Jeg har ikke tatt pengene dine - det var nok nissen", også skal folk godta dette og anse pengene som tapt?

På lik linje som at "kjærligheten aldri vil forsvinne", så er det nok også slik at det ikke er så farlig om noen går rundt og tror på fantasifigurer eller fenomener som ingen har påvist at eksisterer. Det at du virker som å tro at dette er farlig, synes jeg faktisk er litt underlig. Det finnes alvorligere ting å bekymre seg over i verden enn tro og håp og glede...

Det er den ufattelige ignoransen og samtidige viljen til å sluke ting rått som bekymrer meg. Det gjelder ikke bare bruken av ordet "sjelen", det gjelder mye her i samfunnet. Religion, som henger sammen med "sjelen", f.eks.
Det er en altfor stor vilje til å overse kritisk tenking til fordel for å kunne gå rundt med stjerner i øya og "vite" at sjelen er ditt og gjør datt. Slikt er med på å bremse utvikling og kunnskap.

Jeg må igjen trekke frem "orbs" som eksempel. Der vises denne viljen til å overse enkle fakta for å kunne overbevise seg selv om at verden er et magisk og spennende sted. Fordummende.

[ludoburgero]

Jeg er uenig, og jeg SPØR hva slags tull dette er.
Kritikk? Vel, jeg spør et spørsmål.

Nå får du gi deg. Har du virkelig så lite selvinnsikt at du nekter for at du kom med kritikk? Du stilte et ledende spørsmål, og det kan jeg se på at spørsmålet ble etterfulgt av "begge deler er jo helt idiotisk å leve etter", og "dere har misforstått".

Igjen..? Nå må du gi deg. Hvor har jeg nektet for at jeg kom med kritikk?
Du leser mer mellom linjene enn selve teksten, det er sikkert og visst.
Og når du først lurer: Joda, jeg var nok litt kritisk.

Det er likevel ikke hovedpoenget her.

Så får du tenke bedre etter hvordan du ordlegger deg.

Ja, det gjør jeg som regel. Nå kan jeg tenke bedre etter mens jeg svarer deg nå.
(egentlig er de nøye utvalgt fra før av, men ikke alltid... du ser jeg stiller spørsmål og ikke konkluderer?)

Og før du sier jeg ror nå, eller kverulerer. Hvordan kan du motsi meg i at jeg stiller et spørsmål?
Det startet med et spørreord, og det avsluttet med et spørsmål.
Hvordan kan du si at min mening er kritikk mot noen andres mening/utsagn?

Du ror. Du ror deg rett inn på skjærene. Alle og enhver kan se den kritiske undertonen og ledende måten å stille spørsmål på. Det er ikke noe galt i det i seg selv, Ludo, saken var at du selv kommer med -dine- forslag til like idiotiske leveregler like i etterkant. Jeg syns det ble i overkant dobbeltmoralistisk.

Jeg ror ikke.
Om det er noe jeg gjør, så kan jeg være ærlig om at jeg legger til rette en åpen tone. Det er det jeg vil kalle det, og det er det min intensjon er. Jeg ser hvordan du tolker mitt utsagn som er noe generelt, og din respons sier mye på hvilke meninger du har, også om dine forutinntatte inntrykk om hva jeg mener. Du tolker og fortolker i hytt og pinevær, og når jeg først prøver å være klar i talen, så peker du med en moralsk finger på det jeg sier. Sånn er det som regel. Eller så er du ute etter å stille tvil om det jeg sier.

Dobbeltmoralsk er jeg faktisk ikke. Hvor mange påstander og konklusjoner kommer jeg egentlig med? Jeg prøver å operere uten en annen moral enn den som betyr noe for meg: Likeverd.
Alt annet er prinsipper satt i system for å undertrykke menneskene, for å få dem til å justere seg. Til fordel for whatever "større sak enn livet selv". Sånt som f.eks. religion.
Kjenner jeg deg riktig, er du nok ikke totalt uenig i denne påstanden min..?
(som du jo ser at den faktisk er denne gang)

Ærlig talt, Ludo. Du skriver "slutt med å...", det -er- en formaning. Det nytter ikke å ro her.

Ikke når jeg forklarer hva jeg mener og hvor jeg står i den saken.
Det forandrer alt, enten du liker det eller ikke.

...men kall det hva du vil.

Ikke gjem deg bak dine spekulasjoner om hva jeg ville og ikke ville sagt. Du formulerte det som en formaning. Punktum.

Det var det minst vesentlige med det jeg sa der, og likevel hang du deg opp i det.
Nå synes jeg at det er du som er ute etter å "ro" her og score billige poeng.

Greit, jeg formulerte meg dårlig. Det har jeg jo innrømmet allerede.
Hva er problemet? Jeg har forklart hva jeg mente, likevel. Punktum. Eller utropstegn!

Hvis jeg mener dette var ment som et råd, så har du lite du skulle ha sagt.
Da har jeg klargjort min mening, så da er det ikke vits å krangle bare fordi du misforstår (med vilje).

Det går ikke an å misforstå "slutt med å..." som noe annet enn en formaning. Det er en direkte ordre, og kan ikke oppfattes som råd. Hvis du er i det minste noe moden burde du ta til deg kritikken på din måte å ordlegge deg på fremfor å forsøke å ro og gjemme deg vekk bak meg.

Les en gang til hva jeg skreiv ovenfor. Nå looper du her. Hakk i plata.
Hvis jeg skal forklare mer nå, så vil du fremdeles kalle det for å ro
(det er vesentlig at jeg forutsier hvordan du vil reagere nå - ja - for du har allerede gjentatt deg om dette)

Hvordan gir du råd, egentlig?

Ikke ved å si "dere skal" eller "slutt med det der" ihvertfall. Skal jeg gi råd pleier jeg å skrive f.eks. "et lite tips er å..." eller "kanskje det heller hadde vært en idé å...".

Flott. Jeg takker pent for maten jeg også, men det hender at jeg forhaster meg hvis jeg er på farten, og noen ganger blir det bare et "takk for maten!", andre ganger blir det mer "Tusen takk for gjestfriheten Deres! Måltidet var eksepsjonelt bra, og for en pikant forrett! Jeg er deg evig takknemlig for dette og står deg i gjengjeld for all tid.".

Hør nå her... det er greit. Jeg formulerte meg slurvete.
Jeg har sagt det nå. Hvor mye poeng skal du lage utav akkurat dette?
Kjenner du ikke at det blir ei hengemyr..?

Fint for deg. Du speiler ikke alle andre, gjør du vel? Noen foretrekker båser. Slik er det bare, og du som er så opptatt av respekt burde respektere det.

Det gjør jeg. Se bare det jeg har skrevet om båser.
Og ikke fortolk det så inni granskauen mye, værsåsnill.
Klartekst, kort oppsummert:

Folk kan finne styrke i å sette seg selv i bås. Noen finner det nødvendig for å finne en slags identitet. Men det er begrensende. Fint om de starter i denne grupperingen sin, men de må videre. De må vite at de tilslutt er helt alene her i verden, man kan ikke gi seg selv helt til noe eller noen andre. Livet leves, og det må leves på alle måter livet byr seg på. Man kan ikke være oss og dem, man er alle seg selv og vi er alle sammen ett (brødre/søstre... fremdeles).

De som derimot bare setter seg i bås for å få følelsen av tilhørighet, er allerede lost. De burde heller kjempe frykten, konfrontere tomheten, meningsløsheten eller ensomheten sin. De må vite at de er ikke helt alene, for alle er alene. Sunn mentalitet, spør du meg, men det er ikke sikkert det funker slik for alle. Det er derfor jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt om hvilke meninger og valg andre foretar seg - for det respekterer jeg faktisk. Men jeg har fremdeles min mening om det hele. Du ser jeg redegjør for dette nå? Da kan du ikke bare henge deg opp i den ene eller andre tingen, bare fordi du har det behovet for å stemple meg som noe (dobbeltmoralsk, etc). Da blir du for meg "en av dem" (ironisk nok, for jeg mener ikke at det finnes noen "dem") som setter meg eller deg selv i bås. Hvorfor dette behovet for å definere? Konkludere? Stagnere...

Om forlatelse...Det er regelrett tøys og tull da. Så hvis du er ferdig med din psykologiske karakteristika kan vi kanskje fortsette...?

Når du er ferdig med å sette opp et skuespill i hodet ditt over hvordan vi konverserer her (utifra formuleringen din om at "vi kanskje kan fortsette"), så kan jeg slutte med min psykologiske karakteristikk. Oi, det gjorde jeg det jo igjen! Spiller det noen rolle? Det var ikke ment som det heller, forresten. Det var kun min kritikk av denne tendensiøse engelske ordbruken som erstatning fra vårt rike norske språk. Et samfunnsproblem, faktisk. Jeg har nemlig en forkjærlighet for ord.

Og jeg tror det finnes fryktelig mange naive mennesker som tror at "alt skal bli fint og flott bare alle bestemmer seg for det". Våkn opp!
Det er ikke noe vits i å ha "verdensfreden" som formål. Det kommer aldri til å skje. Vi må fokusere på de problemer vi vet vi -kan- ordne opp i fremfor å gå rundt og sikle og tenke i utopiske baner.

Tankene går til hippie-kulturen på 60- og 70-tallet. De fikk ikke utrettet stort her i verden...

Shut up! (engelsk - og dermed dobbeltmoralsk av meg, to fluer i en smekk)
For hippiene fikk utrettet jævlig mye de, skal jeg si deg.
Holdningene ble endret drastisk. Vær glad for at vi ikke går rundt og ser ut som Stompa, du.

Nei, seriøst. Det er faktisk bare til å våkne opp. Faktisk kan det å lene seg tilbake i apati bidra til verdensfred det også. Bare det å røyke en joint er mer fredelig enn å verve seg i Forsvaret. Men passitivitet fører ikke med seg noe ytterst konstruktivt, selv om det likevel har en nøytraliserende effekt. Man kan bry seg om de tingene som betyr noe: kjærlighet og primære behov. Og slutte å tyne og fore på overfloden. For det er det vi gjør. Vi vraker jorda og vraker følelsene og vraker hverandre.

Hvis vi bare skal tenke på de problemene vi vet at vi kan gjøre noe med her og nå, så kommer vi aldri videre. Men det er fint at noen tenker på disse konkrete tiltakene også. For man må starte et sted. Men noen trenger å tenke videre. Og det å tenke videre betyr ikke at det er utopisk eller umulig.

Og det tror jeg du vet, Kimbara...

Trenger ikke respektere alt og alle med det første, men dersom man respekterer mennesker man ikke nødvendigvis ville vist respekt med det første, så kan det smitte. Positivitet smitter. Et smil smitter. Glede sprer seg som ild i tørt gress. Dessverre er det likt med pessimisme og dysterhet, og menneskene holdes nede ved hjelp av maktorganer som media som manipulerer vår hverdag med sine fryktinngytende overskrifter, sensasjonsjag og flørter med skandaler. Det ender opp med at vi finner det underholdende å se andre hånes, henges ut, og legger oss i en "imaginær seng av hestehov og marshmallows" mens vi tenker på hvor godt vi har det i forhold til alle de andre som er tapere. Er dette sunt for vår mentalitet?

Er en slik mentalitet som du viser her "sunn"? Slik jeg ser det oppstår mange problemer når noen kommer og proklamerer "den riktige veien", slik du gjør nå. Du har en ganske nedlatende holdning overfor folk flest, samtidig som du snakker varmt om holdninger og respekt.

Jeg proklamerer ikke noe, for siste gang Kimbara.
Bare fordi det ligger i DIN natur å forholde seg til konkrete fakta, håndfaste bevis, påstander og vedtatte sannheter - og at du derfor er slik at du stempler, konkluderer og peker rundt deg, så betyr det ikke nødvendigvis at JEG er slik. For aller siste gang. Jeg snakker åpent om idéer og tanker, og dette du sier om at jeg har en nedlatende holdning overfor folk flest er så fjernt fra sannheten som det går an å bli. Jeg ser noe godt i alle! Tro meg eller ei, ditt valg. Jeg elsker menneskene, jeg elsker forskjellene, jeg er glad i livet. Jeg liker bare ikke tingene de gjør, for i flertall blir de folk - og folk er dumme. Det er tingene de gjør. Derfor kan jeg samtidig snakke varmt om holdninger og respekt. Jeg kan også kalle folk dumme, men jeg vet at de alle - en etter en - har sine unike preg og er kjære, gode og varme mennesker. De KAN ihvertfall være det.

Ett menneske betyr like mye som et annet. Og det gjør alle.
Likevel er det mange som overlater ansvaret for sitt liv til andre, eller nekter å ta ansvar for andres liv dersom de trenger hjelp. De har nok med seg selv. Dette er ikke sunn mentalitet. Men mange tenker likevel slik. Hvor mange går ikke forbi noen som lider i storbyen?
Massesuggesjon. Folk gjør de rareste ting. Vi er satt i system. Eller bås, om du vil.
Jeg er sterk motstander av det der. Søppelmentalitet. Og den råder.

Kan jeg gjøre meg klarere, egentlig?
Kort oppsummert:
Jeg mener ikke noe vondt mot mennesker, jeg ser ikke ned på dem,
men jeg ser ned på felles dumskap. Og der er jeg også godt integrert.
Og jeg vil ut, mange ganger. Sjelen i meg skriker (okay, den inkluderte jeg bare for å nevne sjelen, sorry)

Så får du begynne du da. Respekter de du vanligvis ikke ville respektert. Sitt ned og hold kjeft. Smil og vær glad.

Respekt er ikke å smile og holde kjeft.
Respekt er å forstå hvorfor menneskene gjør som de gjør. Ikke nødvendigvis å tillate det.
Det er aksept det.

Det er sant, men det hindrer oss ikke i å le av håpløse argumenter og formaninger fordét.

Menneskesinnet operer grovt sett på basis av frykt eller kjærlighet.
Fornektelse eller aksept. Dette er grovt sett, og en passiv måte å se det på.
Ler man av tåpeligheter er det ofte fordi man er redd. Man blir sjokkert.
Eller man ler fordi man synes det er søtt. Kjærlighet.

Det er også håpløst for de som tror det finnes håp der alt tilsier at det er helt og holdent urealistisk. Anarki er et meget godt eksempel på dette.

La oss diskutere anarki. Gi meg din mening om prinsippene dette bygger på.

Nei, det er ikke bare tanken i seg selv som gjør det umulig. Her er det snakk om episke omveltninger over hele verden. Det er snakk om å få med alle, for hvis ikke alle blir med funker det ikke. Her hjelper det ikke hvor mange muligheter man danner seg bilder av, det -er- umulig.

Alt startet med en tanke. Klærne du går med, huset du bor i, knekkebrødet du spiser til lunsj.
Noe er mulig fordi noen tenkte på mulighetene. Det er det første skrittet.

Hvor har jeg sagt eller vist at jeg er håpløs? Jeg gidder ikke gå rundt og håpe på det umulige, så jeg forsøker å håpe på det realistiske. Det har vel litt med graden av naivitet å gjøre.

Du har ikke sagt det direkte, men jeg oppfatter deg slik utifra alt du sier om håp og håpløshet selv. Hvordan vet du at det realistiske du håper på gir resultater? Det ser du først når resultatene eventuelt kommer. Hvis jeg håper på å se en klovn som lager ballongfigurer når jeg kommer på jobb imorgen, så er jeg nok lite realistisk, men det er jo bare et håp fremdeles. Det er jo noe jeg vil skal skje, tydeligvis. Håpet er et ønske. Hvorfor er håp betinget? Det er jo kun et ønske om noe som mangler, et ønske om noe som skal skje. Jeg kan ikke skjønne greia med å velge hva man vil håpe... det virker søkt... behov er ikke viljestyrt, ihvertfall?

Visst er det spennende, og det er også grunnen til at tanker om verdensfred og liknende er urealistiske.

Hvorfor hopper du tilbake på poeng i diskusjonen? Jeg sa ingenting om verdensfred der.
Synes dette er tafatte poeng på å score billige poeng jeg.
(ja, nå gjentok jeg meg selv)

Det er også en måte å forenkle på så man slipper å gå i detalj på alt absolutt hele tiden.
Det er også morsomt å se deg angripe kvinner for å overdrive, når det er det du baserer deg på selv i dine tallrike metaforer blant annet.

Det er en grunn til at definisjonen "å sette på spissen" eksisterer ved siden av "overdrivelse".
Du vet det?

Angripe kvinner... Ring Ottar! Eller Krisesenteret.

Javisst, det var en liten overdrivelse. Syns du at du kom med masse gode poenger nå, all den tid du omfavner overdrivelser til det ekstreme selv, og ved en rekke anledninger har erkjent dette?

Ikke ferdig enda? Synes du gjentar deg selv mye, kjører deg fast i en loop, tar for deg et poeng og gjentar det til det evindelige... Var det en grunn til at du delte opp siteringa på meg her, og enda en gang måtte poengtere dette med overdrivelse?

Jeg har sagt mitt om dette. Jeg overdriver til et formål.
Jeg anklager ikke folk for å "alltid" eller "aldri" gjøre noe.
Synes jeg de gjør det ofte, kaller jeg det ofte. Spade heter spade.
Og noen ganger setter jeg bare på spissen.

Hadde du skrevet som om det dreide seg om "tenk hvis" så, men det har du jo ikke gjort.

Det er det jeg størsteparten av tiden faktisk gjør, takk.
Men jeg vet ikke om den hypotetiske virkeligheten jeg beskriver appellerer til hvordan din virkelighet faktisk er. Uansett, fint at du kjenner deg igjen i det jeg skriver isåfall.

Det kan heller ikke tvinges frem med formaninger - uansett hvor godt ment det er.

Gi meg en G.
Gi meg en J.
Gi meg en E.
Gi meg en N.
Gi meg en T.
Gi meg en A.
Gi meg en K.
Gi meg en E.
Gi meg en L.
Gi meg en S.
Gi meg en E.

Formaninger? Åja. Det jeg trodde vi var ferdig med for lenge siden?
Nei, jeg får vel legge inn årene da... denne båten går av seg selv, uansett...

Jeg må beklage min feilsitering der. Jeg mente selvsagt å skrive "slutt å sett dere selv i bås for å få følelsen av tilhørighet". Det var ikke noe spørsmål, det var å ilegge andre en agenda.

Gi meg en... break! Du likte dette med at jeg ro ifra det faktum at jeg formante noe?
Hvorfor kaster du tusen par med årer til meg, isåfall?

Og jeg spør igjen; hva er galt med å føle tilhørighet? Selv om ikke du ønsker å føle tilhørighet finnes det andre som gjør det. Du mener at "alle er brødre og søstre", mens mange andre mener at dette ikke er tilfelle, og at man bør søke likesinnede for å føle tilhørighet.

De om det. Jeg om mitt. Sånn er det. Respekt.
Ingenting galt med å føle tilhørighet. Hvis de BARE gjør det for å føle tilhørighet, så bør de spørre seg hvorfor.
Det har vært poenget mitt fra starten av, uansett hvor mange poeng du har prøvd å snike inn om det.

Jeg siktet til Misty-Gutts retorikk - ikke religion.

Jeg bruker litt retorikk av og til. Det er ikke alltid så farlig. Det burde være gjennomskuelig.
Synes du at jeg har brukt det helt unødvendig og bortkastet?
Jeg har da poeng jeg vil få frem jeg også.
Synes du det er dårlig moral? Jeg synes det selv, så jeg forsøker å styre unna, og faktisk får jeg litt dårlig samvittighet når jeg ser at jeg har gjort det selv noen ganger.

For noe pirk! Ja, Ludo, jeg tok i bruk fantasien for å finne på det ordet slik at jeg kunne komme med et poeng. Jeg brukte ikke fantasien til å koke opp episke leveregler og si at "dette er riktig".

Riktig. Når vi først snakker om pirk... stikkord: ro... formaninger...
Håper vi er ferdig med pirking begge to.

Det kommer en tid hvor alle får det de gjør i retur.
Ikke pga. noen "magiske lover", men fordi det rent logisk er slik at desto mer blind man gjør seg på en ting og slavisk følger sin nesetipptankegang, desto større sannsynlighet er det... og sannsynlighetene eskalerer... for at du kommer til å møte din nemesis. Alt går i sykluser. Du vil oppleve å få gjennomslag, men det vil gå til hodet på deg, og så vil det treffe deg som lyn fra klar himmelen. Alle går i denne fellen. Du, jeg, alle sammen.

Dette høres mer ut som klassisk retorikk som tas i bruk når man forsøker å "vinne" men har gått tom for argumenter.

Det mener ikke jeg at det er.
Retorisk ville vært om jeg nå hadde sagt at du selv har gått tom for argumenter, og derfor anklager meg for å nettopp gjøre det ved å stemple mitt utsagn som retorikk

Nei. Det var ikke retorikk. Det er slik jeg tror det fungerer. Ikke noe mer komplisert enn som så.

En gang vil du miste troen på det du en gang trodde.

Det kan du ikke vite, Ludo.

Jeg snakker av egen erfaring. Det trenger ikke være slik for alle.
Men jeg har diskutert det med mange gjennom livet, og mange sier det samme.
Det kommer en tid hvor du tviler på alt du har trodd på. Hvor alt stilles opp til veggen.
Hvor det skal settes på prøve, testes og tåles.

Alt til sin tid. Alt er i forandring - konstant.

Fint du understreket det, for du tar feil.

Om du syns jeg er respektløs og fordømmende er det fordi jeg er uenig med deg. Du ser ikke at du oppfører deg like respektløst og fordømmende selv.

Beklager, jeg tok feil.
Jeg oppfatter deg slik, fordi det virker som du ganske bevisst kjører mot strømmen og at det er det essensielle - ikke det du egentlig står for. Synes du har gått ganske personlig til verks, og det er derfor jeg ikke klarer å unngå å svare tilbake med samme mynt. Det blir en ond sirkel utav det, men jeg sier ikke at det initielt var din feil - for det kan ha vært noe jeg sa også.
Likevel: jeg synes ikke at jeg oppfører meg respektløst og fordømmende.
Men du har kanskje rett i at jeg ikke ser det selv. Det kommer an på øyet som ser.

Sannheten er at jeg begynner å bli lei av å leke "snill gutt" for å skåne andre hele tiden. Jeg er lei alt maset om "respekt", og jeg er lei av den lave tåleevnen folk utviser. Så får jeg heller more meg med et litt saftigere språk og litt mer provoserende holdning. Det er bare underholdning dette her - tross alt.

Før du reagerer på dette bør du ta en titt på deg selv.

Jeg har dyp selvinnsikt, bare så det er sagt. Man kan dog aldri få nok.

Når du redegjør det slik, så forstår jeg deg bedre.
Dette "maset om respekt" synes jeg likevel er viktig. Du er lei av det, det er ikke jeg.
Du har nok gjerne hørt maset i andre sammenhenger som du oppfattet som tåpelige, og jeg vet ikke om du oppriktig synes at mitt "mas" om det faktisk er like tåpelig, men jeg har en intensjon og mening bak min atferd og mine utsagn her inne. Jeg ønsker selvfølgelig som alle andre å bli hørt, men det er ikke for å bli hørt, det er for at de skal høre hva jeg sier... og det du sier om å finne likesinnede (i sammenheng med å sette seg i bås), det er jo selvfølgelig noe jeg også ønsker å finne - samtidig som det er minst like givende å snakke med annerledestenkende. Jeg liker generelt idéer og forskjeller. Man kan vel si at jeg er ute etter å skape splid mellom det som faktisk betyr noe og det som jeg mener ikke betyr noe. For jeg synes mange lever på illusjoner og i fantasiverdener (og der er vi nok enige), men forskjellen er at jeg ønsker at de skal bli klar over at virkeligheten kan være farligere fordi de har dratt med seg illusjonene inn i virkeligheten, og tatt det virkelige med seg inn i illusjonene. Kall meg gjerne paranoid, men når jeg ser hvordan TV blir "interaktivt" med å strekke ut hånden til seerne med sine reality-program, så synes jeg det er skremmende. Alle har det forbanna hjernevaskningsapparatet på til alle døgnets tider.
Jeg er møkklei av apati, passitivitet og Barbiedukke-illusjoner som blir plantet i hodet på folk.
Jeg mener fullt, helt og ærlig at det viktigste er å våkne opp - og fokusere på den mentale helsa si - og at det likevel ikke er så skadelig å være åpen for å tro på noe. Jeg mener jeg setter grensene et annet sted enn du gjør det.

Det er å bli snurt når noen påpeker noe en ikke liker, eller som strider imot noe man har sagt.
Man engasjerer seg selvsagt i sin egen sak, men det er ikke det samme som å ta seg nær av, det er noe man kan gjøre samtidig.

Men det blir jeg ikke. Om jeg blir noe her, så blir jeg ikke annet enn engasjert.
Klart jeg kan bli glad eller sint, men trist nok for meg så er jeg aller helst likegyldig.

Du viser det jo hele tiden. Du tente f.eks. fryktelig på at jeg skrev "bortsett fra det med sjelen".

Jeg gjorde ikke det. Jeg forsvarer hva jeg mener, føler og sier.
Du kan ikke lese følelsene mine utifra det jeg skriver.
Egentlig er jeg nokså konstant en melankolsk fyr, jeg blir svært sjeldent lei meg, sint eller kjempeglad for ting jeg leser. For meg blir det en kald måte å kommunisere på. Derfor.
Ingenting galt med det, egentlig? Men kanskje derfor du føler jeg ikke tar deg på alvor noen ganger, og kanskje derfor jeg tyr til fjollete utsagn. Det gjør det litt mer morsomt.

Der har du min bunnærlighet. Jeg kan ikke gi deg mer enn det.
Håper du forstår at jeg IKKE tente på det du sa der i det hele tatt.

Du drar sammenlikninger som ikke gir noe mening. Det å stemple er ikke det samme som å sette fingeren på ting.

Jeg stempler fra tid til annen ting som tull og bullshit, men dette kommer i tillegg til å sette fingeren på det.

Ja, enig. Derfor jeg tok sammenligningen:
I noen tilfeller kan det være det jo. Å peke og/eller si "dette er.....".

Ja, ikke sant? Så du kan igrunn bare skrive akkurat så mye piss du vil, for så å gjemme deg bak utsagnet "du leser meg feil og misforstår"?

Nei. Eller jo, i bunn og grunn. Men det har jeg ingen interesse av.
Greit, jeg kan nok tulle mye også. Jeg kan forsøke å forholde meg klarere og mer saksorientert.
Det kommer nok dersom begge parter er interessert i å diskutere med respekt for hverandre og heller tenker på sakens kjerne, fremfor å (for)tolke hverandre og synse i hauger og lass.

Hva så? Betyr det at nissen finnes da, mener du? Skal vi da i dagligtalen si "Jeg har ikke tatt pengene dine - det var nok nissen", også skal folk godta dette og anse pengene som tapt?

Nei, poenget er at folk må få tro hva de vil.
På lik linje som at de må få sette seg i bås om de virkelig vil.
Man trenger ikke godta det, for man trenger ikke tro på det samme selv. Enkelt og greit!

Du snakker som om alle må være enige om alt.

Det er den ufattelige ignoransen og samtidige viljen til å sluke ting rått som bekymrer meg. Det gjelder ikke bare bruken av ordet "sjelen", det gjelder mye her i samfunnet. Religion, som henger sammen med "sjelen", f.eks.
Det er en altfor stor vilje til å overse kritisk tenking til fordel for å kunne gå rundt med stjerner i øya og "vite" at sjelen er ditt og gjør datt. Slikt er med på å bremse utvikling og kunnskap.

Javel, men vi er mer enige enn du tror om enkelte ting.
Du overreagerer bare i mine øyne. Når jeg bruker ordet sjelen er det ikke fordi jeg har tatt det for gitt at den eksisterer. Men det er fint å kunne gå utifra det, tenke hypotetisk. "Tenk hvis", som jeg var inne på tidligere. Nå som du VET det (håper jeg) at jeg stort sett snakker "TENK HVIS" her på et forum hvor vi snakker om noe så lite håndfast som det paranormale, så kanskje du kan se litt mer forbi akkurat min bruk av ord - fordi jeg IKKE mener at det nødvendigvis ER sånn, men mer "TENK HVIS". OK?

Jeg liker kritisk tenkning, like mye som åpenhet.
Det er flere ting som er begrensende. Ikke bare en naiv og ukritisk innstilling.

Jeg må igjen trekke frem "orbs" som eksempel. Der vises denne viljen til å overse enkle fakta for å kunne overbevise seg selv om at verden er et magisk og spennende sted. Fordummende.

Nå synes jeg du er litt unødvendig krass, men det er greit.
Jeg tror ikke på fenomenet "orbs" selv. Men det betyr ikke at de som tror på det tror de lever i en magisk og spennende verden. Hvorfor ser du ikke litt forbi motivene og heller bare er kritisk mot selve fenomenet? Det burde da saktens gå fint an...

[Kimbara]

Igjen..? Nå må du gi deg. Hvor har jeg nektet for at jeg kom med kritikk?

Igjen må jeg altså sitere deg? Ok;

Jeg er uenig, og jeg SPØR hva slags tull dette er. Kritikk? Vel, jeg spør et spørsmål.
Kall det hva du vil du, Kimbara.

Dette svarte du når jeg viste deg at du faktisk kom med kritikk. Man trenger ikke lese mellom linjene for å se at du her nekter for mitt poeng.

Du leser mer mellom linjene enn selve teksten, det er sikkert og visst.
Og når du først lurer: Joda, jeg var nok litt kritisk.

Det måtte noen meter med innlegg til får å få frem -den-.

Det er likevel ikke hovedpoenget her.

Jo, det var et av hovedpoengene mine. Rart du ennå ikke har tatt det til deg. Jeg poengterte den dobbeltmoralistiske holdningen hvor du kritiserte andre for leveregler og levemåter som ikke var verre enn de du selv kom med.

Jeg ror ikke.
Om det er noe jeg gjør, så kan jeg være ærlig om at jeg legger til rette en åpen tone. Det er det jeg vil kalle det, og det er det min intensjon er. Jeg ser hvordan du tolker mitt utsagn som er noe generelt, og din respons sier mye på hvilke meninger du har, også om dine forutinntatte inntrykk om hva jeg mener. Du tolker og fortolker i hytt og pinevær, og når jeg først prøver å være klar i talen, så peker du med en moralsk finger på det jeg sier. Sånn er det som regel. Eller så er du ute etter å stille tvil om det jeg sier.

Ja, det stemmer, og det kommer av din måte å føre pennen på her. Jeg har pekt på det før - hvordan du åpenbart forsøker å fremstå som "moralen" selv uten å ha vilje til å gjøre det du forventer av andre. Du klager over arroganse, men er arrogant selv. Du klager over respektløshet, men ser ikke ut til å vite hva respekt er selv. Osv.

Dobbeltmoralsk er jeg faktisk ikke. Hvor mange påstander og konklusjoner kommer jeg egentlig med? Jeg prøver å operere uten en annen moral enn den som betyr noe for meg: Likeverd.

Alle er dobbeltmoralistiske fra tid til annen, og selv om du ikke ser det selv så er du det ganske ofte. Jeg har vist deg noen eksempler.

Alt annet er prinsipper satt i system for å undertrykke menneskene, for å få dem til å justere seg. Til fordel for whatever "større sak enn livet selv". Sånt som f.eks. religion.
Kjenner jeg deg riktig, er du nok ikke totalt uenig i denne påstanden min..?
(som du jo ser at den faktisk er denne gang)

Jeg er enig i at religion er undertrykkende, men ser ikke hva det har med saken å gjøre.
Du er opptatt av likeverd, men kan du forsvare likeverd? Gjelder det for absolutt alle, eller i forskjellige grupperinger? Skal grupperingene ha likeverd ved siden av innbyrdes likeverd?

Ærlig talt, Ludo. Du skriver "slutt med å...", det -er- en formaning. Det nytter ikke å ro her.

Ikke når jeg forklarer hva jeg mener og hvor jeg står i den saken.
Det forandrer alt, enten du liker det eller ikke.

...men kall det hva du vil.

Greit nok dét, men du ville ikke innrømme det jeg påpekte. Da tar jeg det selvfølgelig som et tegn på dårlig selvinnsikt eller for mye stolthet.

Ikke gjem deg bak dine spekulasjoner om hva jeg ville og ikke ville sagt. Du formulerte det som en formaning. Punktum.

Det var det minst vesentlige med det jeg sa der, og likevel hang du deg opp i det.
Nå synes jeg at det er du som er ute etter å "ro" her og score billige poeng.

Det var overhodet ikke det minst vesentlige. En feil formulering der, og hele meningsytringen din stiller seg i et helt annet lys.

Greit, jeg formulerte meg dårlig. Det har jeg jo innrømmet allerede.
Hva er problemet? Jeg har forklart hva jeg mente, likevel. Punktum. Eller utropstegn!

Så sier vi oss ferdig med det.

Les en gang til hva jeg skreiv ovenfor. Nå looper du her. Hakk i plata.
Hvis jeg skal forklare mer nå, så vil du fremdeles kalle det for å ro

Dette var ganske unødvendig, siden begge forklaringene dine er i samme innlegg - det jeg svarer på nå.

Flott. Jeg takker pent for maten jeg også, men det hender at jeg forhaster meg hvis jeg er på farten, og noen ganger blir det bare et "takk for maten!", andre ganger blir det mer "Tusen takk for gjestfriheten Deres! Måltidet var eksepsjonelt bra, og for en pikant forrett! Jeg er deg evig takknemlig for dette og står deg i gjengjeld for all tid.".

Hør nå her... det er greit. Jeg formulerte meg slurvete.
Jeg har sagt det nå. Hvor mye poeng skal du lage utav akkurat dette?
Kjenner du ikke at det blir ei hengemyr..?

Jeg kjenner kun fast grunn

Fint for deg. Du speiler ikke alle andre, gjør du vel? Noen foretrekker båser. Slik er det bare, og du som er så opptatt av respekt burde respektere det.

Det gjør jeg. Se bare det jeg har skrevet om båser.
Og ikke fortolk det så inni granskauen mye, værsåsnill.
Klartekst, kort oppsummert:

Det er greit at du innrømmer å ha vært slurvete med hvordan du uttrykket deg, men jeg fant i grunn hele innlegget ditt forholdsvis respektløst. Jeg tviler på at den holdningen du utviser, hvor du forsøker å forklare hva som er "riktig" for ikke å være "begrensende" kun var et resultat av slurv.

Jeg har sagt det til deg tidligere; hvis du ikke ønsker fortolkninger får du passe bedre på hva og hvordan du skriver. Dette er ikke den første gangen du først har gitt uttrykk for noe, for senere å si "det var ikke det jeg mente, jeg ordla meg bare feil" (eller liknende).

Folk kan finne styrke i å sette seg selv i bås. Noen finner det nødvendig for å finne en slags identitet. Men det er begrensende.

Igjen; hvorfor? La oss si at en kaller seg "rocker" eller "emo" eller hva det nå skal være - hvorfor er dette ordet og formeningen om at man tilhører en slik gruppering begrensende?
Det vil ikke dermed si at det er forbudt å høre på annen musikk eller kle seg i andre klær. Det rett og slett så enkelt at man -foretrekker- å tilhøre en slik klikk.
Du er nordmann. Syns du det er begrensende? Skal du kvitte deg med passet ditt og proklamere for verden "jeg har ingen nasjonalitet og intet navn!" for å bli maksimal fri? Hindrer det faktum at du er nordmann deg i å reise utenlands eller lære deg språk og kultur?

Fint om de starter i denne grupperingen sin, men de må videre. De må vite at de tilslutt er helt alene her i verden, man kan ikke gi seg selv helt til noe eller noen andre. Livet leves, og det må leves på alle måter livet byr seg på. Man kan ikke være oss og dem, man er alle seg selv og vi er alle sammen ett (brødre/søstre... fremdeles).

Du har et ganske begrenset syn på hva "bås" er skjønner jeg. Det kan være slik du beskriver det, men det er kun én del av det.

De som derimot bare setter seg i bås for å få følelsen av tilhørighet, er allerede lost.

Se, der kom respektløsheten igjen. Hvem er du til å proklamere noe slikt?

De burde heller kjempe frykten, konfrontere tomheten, meningsløsheten eller ensomheten sin.

Og hvem sier at man må ha problemer med frykt, tomhet, meningsløshet og ensomhet for å foretrekke et visst type felleskap? Ligger det en viss bitterhet til grunn for dette?

De må vite at de er ikke helt alene, for alle er alene.

Den setningen gir ingen mening.

Sunn mentalitet, spør du meg, men det er ikke sikkert det funker slik for alle. Det er derfor jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt om hvilke meninger og valg andre foretar seg - for det respekterer jeg faktisk.

Fint og flott, men det oppfattes som motsatt. Se på det som et tips til forbedring hvis du virkelig ønsker å få frem poenger uten å fortolkes.

Men jeg har fremdeles min mening om det hele. Du ser jeg redegjør for dette nå? Da kan du ikke bare henge deg opp i den ene eller andre tingen, bare fordi du har det behovet for å stemple meg som noe (dobbeltmoralsk, etc). Da blir du for meg "en av dem" (ironisk nok, for jeg mener ikke at det finnes noen "dem") som setter meg eller deg selv i bås. Hvorfor dette behovet for å definere? Konkludere? Stagnere...

Det får du nesten spørre deg selv om. Personlig ser jeg ikke på konklusjon og definisjon som stagnering alltid. Alt til sin tid til sitt formål. Definisjon er dessuten bare en beskrivelse.

Shut up! (engelsk - og dermed dobbeltmoralsk av meg, to fluer i en smekk)
For hippiene fikk utrettet jævlig mye de, skal jeg si deg.

Ja, vi kan jo alle se at verden er blitt langt mer "peace and love"...

Holdningene ble endret drastisk.

Jeg vet nå ikke dét...

Nei, seriøst. Det er faktisk bare til å våkne opp. Faktisk kan det å lene seg tilbake i apati bidra til verdensfred det også. Bare det å røyke en joint er mer fredelig enn å verve seg i Forsvaret. Men passitivitet fører ikke med seg noe ytterst konstruktivt, selv om det likevel har en nøytraliserende effekt. Man kan bry seg om de tingene som betyr noe: kjærlighet og primære behov. Og slutte å tyne og fore på overfloden. For det er det vi gjør. Vi vraker jorda og vraker følelsene og vraker hverandre.

Nei, det er ikke det "vi" gjør. Mange gjør det, eller ser ut til å gjøre det, men ikke snakk så generelt (bare for å pirke på din kritikk av min bruk av slike overdrivelser).

Hvis vi bare skal tenke på de problemene vi vet at vi kan gjøre noe med her og nå, så kommer vi aldri videre.

Det er da vi kommer videre (og jeg må poengtere at jeg snakket om -realistisk- problemløsing). Hvis vi skal henge oss opp i umulige problemstillinger blir vi stående og stange huet i veggen med jointen i kjeften. Det er en besnærende tanke selvfølgelig, all denne utopien, men det er en typisk urealistisk "bigger than life"-holdning.

Men det er fint at noen tenker på disse konkrete tiltakene også. For man må starte et sted. Men noen trenger å tenke videre. Og det å tenke videre betyr ikke at det er utopisk eller umulig.

Men "alle er brødre og søstre" er utopisk og umulig. Det sier seg selv.

Jeg proklamerer ikke noe, for siste gang Kimbara.

Jo, Ludo, det gjør du. Du proklamerer og proklamerer, også kommer du etterpå og sier "Jeg proklamerer ikke". Du skriver én ting i klartekst, og forsøker å motsi deg selv i avsnittet under.

Bare fordi det ligger i DIN natur å forholde seg til konkrete fakta, håndfaste bevis, påstander og vedtatte sannheter - og at du derfor er slik at du stempler, konkluderer og peker rundt deg, så betyr det ikke nødvendigvis at JEG er slik. For aller siste gang. Jeg snakker åpent om idéer og tanker, og dette du sier om at jeg har en nedlatende holdning overfor folk flest er så fjernt fra sannheten som det går an å bli. Jeg ser noe godt i alle! Tro meg eller ei, ditt valg. Jeg elsker menneskene, jeg elsker forskjellene, jeg er glad i livet. Jeg liker bare ikke tingene de gjør, for i flertall blir de folk - og folk er dumme. Det er tingene de gjør. Derfor kan jeg samtidig snakke varmt om holdninger og respekt. Jeg kan også kalle folk dumme, men jeg vet at de alle - en etter en - har sine unike preg og er kjære, gode og varme mennesker. De KAN ihvertfall være det.

Dette avsnittet oppsummerer vel ganske greit det jeg skrev over.

Ett menneske betyr like mye som et annet. Og det gjør alle.

Nei, så definitivt ikke - med mindre du vil ha meg til å tro at en totalt fremmed herremann ved navn Stephen Washington eller liknende betyr like mye som din mor?

Verdi og betydning er helt og holdent subjektivt, og derfor er det bare et moralsk korrekt gimmick å si "alle er likeverdige".

Likevel er det mange som overlater ansvaret for sitt liv til andre, eller nekter å ta ansvar for andres liv dersom de trenger hjelp. De har nok med seg selv. Dette er ikke sunn mentalitet.

For deg er det kanskje ikke det, men for en del andre mennesker så er det det. Igjen; subjektivt.

Men mange tenker likevel slik. Hvor mange går ikke forbi noen som lider i storbyen?
Massesuggesjon. Folk gjør de rareste ting. Vi er satt i system. Eller bås, om du vil.
Jeg er sterk motstander av det der. Søppelmentalitet. Og den råder.

Tull og tøys fra ende til annen. Du viser her en holdning som er like dårlig som det du beskriver; trangsynthet. Du drar alle under en fintannet kam ved å snakke om "massesuggesjon", "system" og "bås". Tror du ikke andre mennesker er i stand til å tenke selv? Er de en flokk sauer fordi de ikke ønsker å befatte seg med narkomane og andre tiggere i storbyene?

Tror du alle som tilsynelatende ser ut til å være dårlig stilt virkelig -er- det?

Kan jeg gjøre meg klarere, egentlig?
Kort oppsummert:
Jeg mener ikke noe vondt mot mennesker, jeg ser ikke ned på dem,
men jeg ser ned på felles dumskap. Og der er jeg også godt integrert.
Og jeg vil ut, mange ganger. Sjelen i meg skriker (okay, den inkluderte jeg bare for å nevne sjelen, sorry)

Jeg forstår at du ikke mener noe vondt mot andre mennesker. De aller færreste av oss mener noe vondt. Men jeg prøver å få frem at alle de refleksjonene du kommer med kanskje ikke er så godt gjennomtenkt som du tror.

Respekt er ikke å smile og holde kjeft.
Respekt er å forstå hvorfor menneskene gjør som de gjør. Ikke nødvendigvis å tillate det.
Det er aksept det.

Definisjonen av "respekt" i ordboka er som følger:

respek't -en (fra lat. 'det å ta hensyn', av respicere 'se tilbake') aktelse, ærbødighet, lydighet ha stor r- for en / sette seg i r-

"Ta hensyn" altså. Det å ta hensyn kan forstås og utføres på mange måter.

Menneskesinnet operer grovt sett på basis av frykt eller kjærlighet.
Fornektelse eller aksept. Dette er grovt sett, og en passiv måte å se det på.
Ler man av tåpeligheter er det ofte fordi man er redd. Man blir sjokkert.
Eller man ler fordi man synes det er søtt. Kjærlighet.

Eller det kan rett og slett være fordi det er så dumt at man bare må le.

La oss diskutere anarki. Gi meg din mening om prinsippene dette bygger på.

Nei, disse innleggene våre trenger ikke å bli lengre nå.

Alt startet med en tanke. Klærne du går med, huset du bor i, knekkebrødet du spiser til lunsj.
Noe er mulig fordi noen tenkte på mulighetene. Det er det første skrittet.

Men så er ikke klær og knekkebrød episke forestillinger...

Du har ikke sagt det direkte, men jeg oppfatter deg slik utifra alt du sier om håp og håpløshet selv. Hvordan vet du at det realistiske du håper på gir resultater? Det ser du først når resultatene eventuelt kommer.

Jeg vet ikke utfallet, det er jo derfor man kaller det "håp" - men man kan bedre klare å forutse at det kan skje. Det er -mulig-.

Hvis jeg håper på å se en klovn som lager ballongfigurer når jeg kommer på jobb imorgen, så er jeg nok lite realistisk, men det er jo bare et håp fremdeles. Det er jo noe jeg vil skal skje, tydeligvis. Håpet er et ønske. Hvorfor er håp betinget? Det er jo kun et ønske om noe som mangler, et ønske om noe som skal skje. Jeg kan ikke skjønne greia med å velge hva man vil håpe... det virker søkt... behov er ikke viljestyrt, ihvertfall?

Det har med å være realistisk å gjøre. Hvis man ønsker å gå rundt og håpe at alle mennesker blir snille mot hverandre må man så gjerne gjøre det, men det er ikke realistisk. Det blir en naiv tankegang som bare lurer en selv. Jo større håp, jo større skuffelse vet du...

Jeg har sagt mitt om dette. Jeg overdriver til et formål.
Jeg anklager ikke folk for å "alltid" eller "aldri" gjøre noe.
Synes jeg de gjør det ofte, kaller jeg det ofte. Spade heter spade.
Og noen ganger setter jeg bare på spissen.

Hvem overdriver ikke til et formål?

Det er mulig du ikke benytter deg av "alltid" eller "aldri", men du er flink til å snakke om "de" og "vi".

De om det. Jeg om mitt. Sånn er det. Respekt.
Ingenting galt med å føle tilhørighet. Hvis de BARE gjør det for å føle tilhørighet, så bør de spørre seg hvorfor.
Det har vært poenget mitt fra starten av, uansett hvor mange poeng du har prøvd å snike inn om det.

Du befinner deg i tåkeheimen. Du uttrykker deg sterkt om dette med tilhørighet og hvor dårlig det er, men har ennå ikke klart å forklare hvorfor det er dårlig.

En gang vil du miste troen på det du en gang trodde.

Det kan du ikke vite, Ludo.

Jeg snakker av egen erfaring. Det trenger ikke være slik for alle.

Nok en gang ser vi inkonsistens i hva du skriver. Er det rart folk fortolker deg?

Men jeg har diskutert det med mange gjennom livet, og mange sier det samme.
Det kommer en tid hvor du tviler på alt du har trodd på. Hvor alt stilles opp til veggen.
Hvor det skal settes på prøve, testes og tåles.

Jeg syns det heller virker som noe folk sier fordi det er en typisk ting å si. Det som kanskje er mer riktig å si er at vi forandrer oss gjennom hele livet. Noen holdninger og tanker beholder man stort sett hele veien, mens andre utvikler seg eller erstattes.

Alt til sin tid. Alt er i forandring - konstant.

Nettopp.

Jeg oppfatter deg slik, fordi det virker som du ganske bevisst kjører mot strømmen og at det er det essensielle - ikke det du egentlig står for. Synes du har gått ganske personlig til verks, og det er derfor jeg ikke klarer å unngå å svare tilbake med samme mynt.
Det blir en ond sirkel utav det, men jeg sier ikke at det initielt var din feil - for det kan ha vært noe jeg sa også.
Likevel: jeg synes ikke at jeg oppfører meg respektløst og fordømmende.
Men du har kanskje rett i at jeg ikke ser det selv. Det kommer an på øyet som ser.

Alle er vi vel flinke til å rettferdiggjøre våre egne handlinger og ord, selv om det går på tvers av hva vi liker å gi uttrykk for...

Jeg har dyp selvinnsikt, bare så det er sagt. Man kan dog aldri få nok.

Vel...jeg kunne sagt det samme. Men det er vel gjerne slik at man har dyp og god selvinnsikt helt til noen påpeker noe man ikke liker...

Når du redegjør det slik, så forstår jeg deg bedre.
Dette "maset om respekt" synes jeg likevel er viktig. Du er lei av det, det er ikke jeg.
Du har nok gjerne hørt maset i andre sammenhenger som du oppfattet som tåpelige, og jeg vet ikke om du oppriktig synes at mitt "mas" om det faktisk er like tåpelig, men jeg har en intensjon og mening bak min atferd og mine utsagn her inne. Jeg ønsker selvfølgelig som alle andre å bli hørt, men det er ikke for å bli hørt, det er for at de skal høre hva jeg sier... og det du sier om å finne likesinnede (i sammenheng med å sette seg i bås), det er jo selvfølgelig noe jeg også ønsker å finne - samtidig som det er minst like givende å snakke med annerledestenkende. Jeg liker generelt idéer og forskjeller. Man kan vel si at jeg er ute etter å skape splid mellom det som faktisk betyr noe og det som jeg mener ikke betyr noe. For jeg synes mange lever på illusjoner og i fantasiverdener (og der er vi nok enige), men forskjellen er at jeg ønsker at de skal bli klar over at virkeligheten kan være farligere fordi de har dratt med seg illusjonene inn i virkeligheten, og tatt det virkelige med seg inn i illusjonene. Kall meg gjerne paranoid, men når jeg ser hvordan TV blir "interaktivt" med å strekke ut hånden til seerne med sine reality-program, så synes jeg det er skremmende. Alle har det forbanna hjernevaskningsapparatet på til alle døgnets tider.
Jeg er møkklei av apati, passitivitet og Barbiedukke-illusjoner som blir plantet i hodet på folk.
Jeg mener fullt, helt og ærlig at det viktigste er å våkne opp - og fokusere på den mentale helsa si - og at det likevel ikke er så skadelig å være åpen for å tro på noe. Jeg mener jeg setter grensene et annet sted enn du gjør det.

Vi er enige i en del grunnprinsipper, men vektlegger forskjellig og ser forskjellige nyanser.

Håper du forstår at jeg IKKE tente på det du sa der i det hele tatt.

Ja, det var greit forklart (klippet vekk en del for å forkorte innlegget).

Ja, ikke sant? Så du kan igrunn bare skrive akkurat så mye piss du vil, for så å gjemme deg bak utsagnet "du leser meg feil og misforstår"?

Nei. Eller jo, i bunn og grunn. Men det har jeg ingen interesse av.
Greit, jeg kan nok tulle mye også. Jeg kan forsøke å forholde meg klarere og mer saksorientert.
Det kommer nok dersom begge parter er interessert i å diskutere med respekt for hverandre og heller tenker på sakens kjerne, fremfor å (for)tolke hverandre og synse i hauger og lass.

Bah, hvem sier vel at respekten er fraværende selv om det ryker av diskusjonen? Oppspiltheten og det fargerike språket til side så utvikler vi oss samme hvem som har gode argumenter og ikke - så lenge vi selv tillater det selvfølgelig.

Hva så? Betyr det at nissen finnes da, mener du? Skal vi da i dagligtalen si "Jeg har ikke tatt pengene dine - det var nok nissen", også skal folk godta dette og anse pengene som tapt?

Nei, poenget er at folk må få tro hva de vil.
På lik linje som at de må få sette seg i bås om de virkelig vil.
Man trenger ikke godta det, for man trenger ikke tro på det samme selv. Enkelt og greit!

Jeg har heller ikke angrepet det faktum at folk tror, jeg har angrepet den aksepten som finnes generelt for elementer av tro i blant annet fraser.

Du snakker som om alle må være enige om alt.

Det har ikke vært intensjonen. Intensjonen har vært og er å rette fokuset på den nevnte aksepten og diverse underforståtte "fakta".

Javel, men vi er mer enige enn du tror om enkelte ting.
Du overreagerer bare i mine øyne. Når jeg bruker ordet sjelen er det ikke fordi jeg har tatt det for gitt at den eksisterer. Men det er fint å kunne gå utifra det, tenke hypotetisk. "Tenk hvis", som jeg var inne på tidligere. Nå som du VET det (håper jeg) at jeg stort sett snakker "TENK HVIS" her på et forum hvor vi snakker om noe så lite håndfast som det paranormale, så kanskje du kan se litt mer forbi akkurat min bruk av ord - fordi jeg IKKE mener at det nødvendigvis ER sånn, men mer "TENK HVIS". OK?

Det var igrunn ganske tilfeldig at det var ditt innlegg jeg rettet denne kritikken til. Mulig det kan oppfattes som overreagering, men jeg mener det er riktig å overreagere litt i slike saker, siden ingen andre reagerer i det hele tatt.
Klart - bruken av ordet "sjelen" er uskyldig nok i seg selv, men det er nettopp denne uskylden som tegner omrisset av en ganske "mørk" side av samfunn og kultur; nemlig ignorans.

Nå synes jeg du er litt unødvendig krass, men det er greit.
Jeg tror ikke på fenomenet "orbs" selv. Men det betyr ikke at de som tror på det tror de lever i en magisk og spennende verden. Hvorfor ser du ikke litt forbi motivene og heller bare er kritisk mot selve fenomenet? Det burde da saktens gå fint an...

Jeg er kritisk mot fenomenet hele tiden, men det hjelper lite iom. at det har fått en så kraftig aksept. Det er jo nettopp dette jeg snakker om - denne aksepten uten å stille spørsmål.

Forestillingen om at "orber" er "ånder og energier" impliserer at verden er "noe mer" - noe spennende. Derfor skrev jeg dette om magi og spenning.