Kimbara skrev:Du kan spare deg spydighetene, og hvis du legger bitterheten på hylla et lite øyeblikk forstår du sikkert klinkende klart hva jeg mente. Den filosofiske tankegangen du utviser dreier seg om noe vi aldri kan få svar på fordi den motsier alle svar. Hvis alt er mulig og ingen generell virkelighet eksisterer, vil det bety at ingen svar eksisterer. Det er derfor jeg kaller det for kvasifilosofisk synsing. Det er jo ikke noe mer, strengt tatt. Det er tankeleker - meninger om hva som er virkelig - tanker rundt vår eksistens og persepsjon. Men noen svar foreligger ikke.
Jeg er sikker på at du kan tilgi meg mitt lille sarkastiske sleivspark, som i mine øyne ikke var mere respektløst enn din noe hovne avvisning av de eldgamle filosofiske problematikkene jeg forsøkte å gi deg et lite innblikk i, f.eks at en vitenskapelig forklaringsmodell ikke er identisk med det fenomenet den forklarer, med andre ord at de svarene vitenskapen gir, ikke på noen måte uttaler seg om ytre absolutter.
Din påstand om at filosofene bedrev "tankeleker" er naturligvis riktig, hvis du med dette mener at seriøs tenkning omkring virkelighetens natur alltid har hatt et element av lek i seg, men deretter å kalle denne aktiviteten "kvasifilosofisk synsing" er ikke annet enn arroganse, så du kan betrakte mitt utfall som tit for tat.
Jeg har heller ikke noe problem med å forstå måten du tenker på; det synet på vitenskap du forfekter - at den forteller oss sannheter om en ytre virkelighet - er tross alt det som er lettest å forstå, og derfor også det mest utbredte.
Men vitenskapene uttaler seg ikke om en eventuell verden hinsides de målingene de utfører. De beskjeftiger seg ganske enkelt ikke med virkeligheten (forstått som en verden bak sansningene), kun med kvantitative måleravlesninger og korrelasjoner mellom disse. Forskeren kan naturligvis etter endt arbeidsdag, filosofere over hva disse måleresultatene evt. betyr for virkelighetens natur (jf. de ulike fortolkningene av kvanteteorien), slik f.eks. Bohr, Schrødinger, Heisenberg og Einstein gjør i sine filosofiske skrifter, men slike spekulasjoner faller inn under metafysikken, og er ikke en del av det vitenskapelige program, som strengt tatt ikke dreier seg om annet enn hypotesetesting og en korrelasjon av resultatene. Det finnes ingen måling som kan verifisere eller avkrefte om det finnes en "ytre verden", like lite som noen måling kan verifisere eller avkrefte om Gud er til og har skapt verden:
"In our description of nature the purpose is not to disclose the real essence of phenomena but only to track down as far as possible relations between the multifold aspects of our experience." - Niels Bohr
"The hope that new experiments will yet lead us back to objective events in time and space, or to absolute time, are about as well founded as the hope of discovering the end of the world somewhere in the unexplored regions of the Antarctic." - Werner Heisenberg
Når det gjelder neurologien, har jeg plukket ut et sitat fra Rita Carters
Mapping the Mind:
"Det fortelles en historie om kaptein Cook der det påstås at han traff på en gruppe øyboere som tilsynelatende ikke var i stand til å se det store skroget på skipet hans som lå oppankret bare noen meter fra stranden der de holdt til. En så enormt stor gjenstand hadde rett og slett aldri forekommet tidligere i deres tilværelse, og derfor hadde de ikke det begrepsmessige utstyret som skulle til for å oppfatte det. Historien er apokryf, men uttrykker en reell sannhet. Det finnes ikke noe definitivt bilde av "det der ute", bare en konstruksjon i hodene våre som blir utløst av de ytre elementene som vi er best utstyrt med for å registrere."
Et slikt "ytre element" som Carter her refererer til kan f.eks. være en strøm fotoner som treffer øyet. Bak retina transformeres disse til elektriske impulser, som så følger baner videre til ulike hjernesentre. Hjernen skjelner ikke mellom impulser fra øynene, ørene, nesen, tungen eller huden. Ut fra disse simple udifferensierte impulsene oppstår f.eks. sanseopplevelsen av en pære, som konstrueres når enkelte av impulsene når frem til spesifikke farve- og formneuroner i bakhodelappen. Et fysisk objekt har derfor nærmest ingenting å gjøre med den strømmen av fotoner som initierte sanseinntrykket, og om mulig enda mindre med noe hypotetisk "objekt" i den "ytre verden" som evt. skulle forårsake denne strømmen.
"Det vi nå har i bevisstheten, ble utsløst av stimuli fra omverdenen, men er ikke et sant uttrykk for denne verdenen. Vi kan snarere snakke om en unik konstruksjon."
Tar vi så videre med i betraktningen at fotoner ifølge fysikken ikke er annet enn rene matematiske abstraksjoner, blir bildet komplett.
Her er professor i kognitiv vitenskap Donald D. Hoffman i sin
Visual Intelligence:
"The sobering fact is that we cannot dispense with construction. To construct is the essence of vision. Dispense with construction and you dispense with vision. Everything you experience by sight is your construction. This is, as we shall see, more than a brute fact; it is a dictate of logic."
"I don't want to claim only that you construct what you see. I want to claim that, at a minimum, you also construct all that you hear, smell, taste, and feel. In short, I want to claim that all your sensations and perceptions are your constructions."
Ut i fra sitater og overveielser som de overstående, må man så konkludere med at både drøm og "virkelighet" skapes av hjernen, og at dette organet følgelig kan konstruere en rekke ulike realitetstunneler, eller "virkeligheter", både med og uten religiøse eller overnaturlige fenomener. Din påstand om kun een felles fysisk virkelighet for alle, er hermed så langt tilbakevist.
Do I contradict myself? Very well, then I contradict myself, I am large, I contain multitudes. - Walt Whitman
Det hele kommer an på hvor ens egen grense for erfaring går.
