Så du mener at en undersøkelse av om hvorvidt det eksisterer en uoverstigelig avgrunn mellom det det psykiske og det fysiske, ikke er ny viten og en verdifull erkjennelse? I så fall er jeg dypt uenig med deg i dette. Om vi oppdager at en slik avgrunn ikke eksisterer, betyr dette naturligvis ikke, at vi ikke fremdeles kan opprettholde den gamle dualismen i hverdagen når vi trenger den; den er jo tross alt temmelig praktisk å ha, men det betyr også en revolusjon i vårt syn på kosmos og menneskets plass i det.Kimbara skrev:Du har rett i at vi ikke kan vite ting for sikkert, men skal vi fortsette en slik tankegang kan vi rett og slett bare glemme å konkludere med noe som helst, og bare gi blanke i å ta noen standpunkt eller forsøke å tilegne oss ny viten.
Du kan være sikker på at det du kaller virkelighet, ville blitt oppfattet som fullstendig vanvittig av f.eks. en egypter 1000 år før Kristus. Menneskene på den tiden levde i en verden full av guder, åndemakter og magi, og hadde noen forsøkt å overbevise dem om atomisme og nytten av psykoanalyse, hadde de sannsynligvis bare rystet lattermilde på hodet.Kimbara skrev:For å ta et standpunkt; den generelle virkelighet som alle kan beskrive nogenlunde likt er den virkelighet vi til alle tider har kalt virkelighet.
Det finnes ingen "generell virkelighet" i betydningen en ytre felles og absolutt verden, uavhengig av oss. Årsaken til at vi har en tendens til å tro det, er fordi vi har vokset opp i en gjennomsekularisert sivilisasjon med de tilhørende moderne begreper om en "ytre" og en "indre" verden. Vi er barn av den Cartesianske dualismen, men denne er grunnleggende ikke annet enn en språklig anskuelsesform. Språket skaper virkelighet, det reflekterer den ikke.
Oppdelingen av virkelighet og oppfatning i to adskilte regioner, skaper en hel legion av paradokser, som vi fint kan unngå om vi heller sier at oppfatningen er virkeligheten. Et slikt syn fører ikke nødvendigvis til subjektivisme. Det er feil å tro at hjernen "speiler", "reflekterer" eller skaper indre psykologiske representasjoner av ytre absolutte realiteter. Tvert imot er den en virkelighetsgenerator, den skaper virkelighet; også det vi sedvanligvis kaller fysiske ting. Det er stort sett de samme områdene i hjernen som er aktive når vi ser på et eple, som når vi forestiller oss et. Ennvidere kan hjernen, gjennom elektrisk stimuli av ulike sansesentre, kreere fullstendig virkelige verdener (i betydningen synlige og fysisk tangible) som andre omkringsittende mennesker ikke ser.Kimbara skrev:Den psykologiske oppfatningen av denne virkeligheten stammer fra denne virkeligheten i seg selv. Drømmer er en rent psykisk refleksjon av den fysiske virkeligheten som stammer fra hukommelsen vår. En refleksjon blandet sammen med følelser og forskjellige tanker.
Ja, men som jeg nå har påpekt flere ganger, er ikke hverdagsvirkelighetens høyere grad av stabilitet og "common sense", noe argument for at den er mere "virkelig" enn drømmen.Kimbara skrev:Og hva er tegnet på at fra dag-til-dag-virkeligheten er den "korrekte" virkelighet? Vi våkner hver dag til den samme virkeligheten, mens når vi drømmer trer vi hver gang inn i en ny "virkelighet".
Vi har heller ingen evidens for at noe fysisk (i betydningen absolutt uavhengig av oss) påvirker den verdenen vi befinner oss i akkurat i dette øyeblikk, ergo er det like riktig også å kalle den psykologisk. Ting vi foretar oss i drømmen, vil også ofte ha reelle konsekvenser i den, men under en annen logikk.Kimbara skrev:Vi har ingen evidens for at noe fysisk påvirker den "verdenen" vi befinner oss i når vi drømmer, ergo er den (mest sannsynlig) rent psykisk. Den "verdenen" vi entrer når vi drømmer kan vi også til dels entre når vi er våkne - da ved å tenke og forestille oss. Ting vi foretar oss i virkeligheten vil også ha reelle konsekvenser fysisk, noe som ikke forekommer i drømme.
Disse "tankelekene" som du her så snarlig og temmelig arrogant avfeier, har beskjeftiget de fleste av de store vitenskapsmennene og andre tenkere opp gjennom hele historien. Platon, Kant, Newton, Decartes, Bohr, Einstein, listen er lang, men vi kan jo være takknemlige for at verden nå har avlet en langt mere dypsindig tenker - Kimbara - til å avklare situasjonen. Din dannelse og ditt intellekt overgår helt klart disse tenkernes, og alt vi nå trenger å gjøre, er å lene oss tilbake i trygg forvissning om at spørsmålene som genier brukte et helt liv på å overveie, i ett stort sveip kan forkastes som "kvasifilosofisk synsing".Kimbara skrev:Igjen er vi inne på spørsmål som umulig kan besvares med annet enn kvasifilosofisk synsing. Vi har ingen garantier for at vi ikke er tanker i hodet på selvstendige magiske celler i kroppen på The Flying Spaghettimonster, men jeg ser ikke vitsen ved å forestille seg slike ting. Personlig forholder jeg meg til den (oppfattelsen av) virkeligheten vi alle lever i fysisk sett. Tankeleker som vi er inne på nå kan være spennende, men har null verdi eller mening utover dette.
Det sier seg selv at det er mye vi i vitenskapen ikke har svar på, og mange teorier er mangelfulle - men skal dette stoppe oss fra å forholde oss til det fysiske til fordel for svevende tankespill?
Evolusjonsteorien forteller oss at mennesket er (det foreløpige ende)produktet av en utvikling, der arter har utviklet seg fra, og selektivt avløst andre arter gjennom hundrevis av millioner år. I følge denne teorien har det altså utspillet seg en hel verden av farver, former og fysiske objekter i et virkelig ytre rom i en absolutt newtoniansk tid, millioner av år før menneskehjerner kom i spill.Kimbara skrev:Hvordan mener du evolusjonen ikke stemmer med neurologien?
Problemet blir da at neurologien viser, at det vi kaller den "ytre" fysiske verden, inklusive dens egenskaper, ikke har sete andre steder enn i den menneskelige hjerne, så hvordan forener man da disse to påstandene? Det er det man kaller en sirkelslutning; Ouroboros biter seg selv i halen.
Ikke dermed sagt at jeg er kreasjonist. Evolusjonsteorien er en meget vellykket teori som naturforklaring. Den er bare ikke absolutt sann, og forholder seg komplementært til de mytologiske skapelsesmytene, på samme måte som f.eks. partikkel/bølgedualiteten i kvantefysikken.