Hei Folkens,
Ser en del skriver om ting som har skjedd i et mørkt rom da de var små. Selv har jeg hatt
mange mystiske opplevelser på barnerommet, gjerne etter jeg har vært våken en stund.
Dørhåndtak som vipper ned sakte, dukker som smiler eller er sinte og lign.
Bilder som beveger seg osv. Jeg har i senere tid fått mistanke om at slike opplevelser kan ofte kobles opp med at hjernen lager fantasier og hallunsinasjoner, ettersom det er så mørkt i rommet at synet vårt gir begrenset informasjon for hjernen å jobbe med. (Det gjør selfølgelig ikke opplevelsen mindre virkelig)
Det er veldig vanlig blant mennesker som feks har blitt kidnappet og som holdes i mørke rom. (De hører stemmer, musikk, ser slanger og annet rart) Så en veldig interessant dokumentar om akkurat dette for en stund siden.
Vilma skrev:Jeg husker en episode som virkelig satte en støkk i meg da jeg var liten.
Jeg var vel 3-4 år gammel.
Vi bodde i en liten leilighet, og jeg hadde sengen min på mamma og pappa sitt soverom. Jeg, som de fleste andre barn, gikk aldri på do alene om natten, det måtte jeg ha selskap for å gjøre. Ikke fordi jeg var redd eller noe, bare fordi jeg sikkert måtte tørkes og sånn hehe
En natt jeg ligger i sengen, og må på do, roper jeg som vanlig på pappa. Og rett etter jeg har gjort det, hører jeg en stemme, som hermer etter meg. Den sier "pappa" på et slikt ondskapsfullt vis at stemmen sitter i meg den dag i dag. Foreldrene mine ville aldri funnet på å "tulle" med meg på den måten, så dem var det ikke. Det er vanskelig å beskrive, men den skapningen stemmen kom fra ville meg intet godt. Jeg ble liggende musestille, og turte ikke si noe mer den natten.
Dette kan selvsagt ha sin naturlige forklaring, men, jeg tror ikke det kom fra noe menneske. Så kan man selvsagt si at en 3-4 åring har livlig fantasi, og at minner blir forstyrret, men jeg vet med meg selv at det er ikke tilfellet. Noe var det, og hva det var aner jeg ikke.