Fakta, teori & skepsis ⇒ Rasjonelt å ikke tro på et liv etter døden?

[Shania]

Rhonersen
[/quote] I praksis så er det likevel rasjonelt å ikke tro på slike påstander

Påstanden er hentet fra tråden på Engle sia, som ble stengt. Men den var litt interessant. Det handlet om å tro på om det fantes noe etter døden.
Rasjonelt er et ord som bl.a. Max Weber har noe å si om.

Den kjente tyske sosiologen Max Weber skiller mellom 4 typer handling:

* Formålsrasjonell: Velger det mest effektive middelet for å realisere målet med handlingen.
* Verdirasjonell: Handler ut fra at oppfatningen om at en bestemt handlemåte har ubetinga egenverdi, som kan være etisk, estetisk eller religiøs
* Affektfull handling: Handlingen styrt av følelsene.
* Tradisjonell handling (inkl. normer): Handler av vanemessighet.

Han skiller altså mellom to typer rasjonalitet:

* Formålsrasjonalitet
* Verdirasjonalitet

Man kan også skille mellom subjektiv og objektiv rasjonalitet. En aktør er:

* Subjektiv rasjonell hvis aktøren handler ut fra det han tror er best.
* Objektiv rasjonell hvis handlingen faktisk er best.

Det blir i hovedsak brukt i forhold til en rasjonell handling. Er det da en rasjonell handling å ikke tro at det finnes et liv etter døden? At vi opphører å eksistere?
Vg skolenett skriver.

Rasjonell Fornuftig, hensiktsmessig

Hva er fornuftig med å ikke tro at det finnes noe liv etter døden?
Om fornuft sier ordboka dette.

evne til logisk tenkning; sunn sans, dømmekraft, vett

Om rasjonelt peker den tilbake til fornuften.
Spørsmålet blir de til slutt, er det fornuftig, rasjonelt og utelukke det som fornuften ofte blir satt i forhold til, nemlig følelsene. Og dertil også intuisjonen, når det gjelder noe fornuften aldri kan ha en mulighet til å begripe, fordi den ikke kan strekke seg utover det livet vi lever her og nå, fysisk?
Er det da en rasjonell handling, å utelukke muligheten for et liv etter døden, fordi den ikke kan forstås ut i fra fornuften?
Om man lever med fornuften, tanken og rasjonaliteten,(må se nærmere på det ordet høres ut som en temmelig liten rasjon) som det eneste redskap til å klare seg her i verden, og kanskje neste, så er det kanskje rasjonelt og utelukke et liv etter døden.
Men om man integrerer og bruker flere sider av det å være et menneske. Følelse sansene, erfaringer ved å se andre dø, eller sin egen intuisjon, når man har fått kontakt med den. Så blir det veldig lite rasjonelt å utelukke et liv etter døden.

[rhonersen]

(jeg siterer slik jeg tror du mente innlegget (quotes var rare))

I praksis så er det likevel rasjonelt å ikke tro på slike påstander

Påstanden er hentet fra tråden på Engle sia, som ble stengt. Men den var litt interessant. Det handlet om å tro på om det fantes noe etter døden.
Rasjonelt er et ord som bl.a. Max Weber har noe å si om.

Den kjente tyske sosiologen Max Weber skiller mellom 4 typer handling:
* Formålsrasjonell: Velger det mest effektive middelet for å realisere målet med handlingen.
* Verdirasjonell: Handler ut fra at oppfatningen om at en bestemt handlemåte har ubetinga egenverdi, som kan være etisk, estetisk eller religiøs
* Affektfull handling: Handlingen styrt av følelsene.
* Tradisjonell handling (inkl. normer): Handler av vanemessighet.

Han skiller altså mellom to typer rasjonalitet:

* Formålsrasjonalitet
* Verdirasjonalitet

Man kan også skille mellom subjektiv og objektiv rasjonalitet. En aktør er:

* Subjektiv rasjonell hvis aktøren handler ut fra det han tror er best.
* Objektiv rasjonell hvis handlingen faktisk er best.

Det blir i hovedsak brukt i forhold til en rasjonell handling. Er det da en rasjonell handling å ikke tro at det finnes et liv etter døden? At vi opphører å eksistere?
Vg skolenett skriver.

Rasjonell Fornuftig, hensiktsmessig

Hva er fornuftig med å ikke tro at det finnes noe liv etter døden?
Om fornuft sier ordboka dette.

evne til logisk tenkning; sunn sans, dømmekraft, vett

Om rasjonelt peker den tilbake til fornuften.
Spørsmålet blir de til slutt, er det fornuftig, rasjonelt og utelukke det som fornuften ofte blir satt i forhold til, nemlig følelsene. Og dertil også intuisjonen, når det gjelder noe fornuften aldri kan ha en mulighet til å begripe, fordi den ikke kan strekke seg utover det livet vi lever her og nå, fysisk?
Er det da en rasjonell handling, å utelukke muligheten for et liv etter døden, fordi den ikke kan forstås ut i fra fornuften?
Om man lever med fornuften, tanken og rasjonaliteten,(må se nærmere på det ordet høres ut som en temmelig liten rasjon) som det eneste redskap til å klare seg her i verden, og kanskje neste, så er det kanskje rasjonelt og utelukke et liv etter døden.
Men om man integrerer og bruker flere sider av det å være et menneske. Følelse sansene, erfaringer ved å se andre dø, eller sin egen intuisjon, når man har fått kontakt med den. Så blir det veldig lite rasjonelt å utelukke et liv etter døden.

Jeg har ikke bruk ordet 'rasjonell' etter en streng definisjon, bare slik det brukes i dagligtale. Det jeg mener er at troen ikke er begrunnet ('justified') logisk.

Jeg repeterer fra ditt innlegg;

Spørsmålet blir de til slutt, er det fornuftig, rasjonelt og utelukke det som fornuften ofte blir satt i forhold til, nemlig følelsene. Og dertil også intuisjonen, når det gjelder noe fornuften aldri kan ha en mulighet til å begripe, fordi den ikke kan strekke seg utover det livet vi lever her og nå, fysisk?
Er det da en rasjonell handling, å utelukke muligheten for et liv etter døden, fordi den ikke kan forstås ut i fra fornuften?

1) Nei, det er ikke logisk å utelukke muligheten (fullstendig).
2) Det er heller ikke logisk å påstå det er et etterliv, fordi påstanden om sjel eller etterliv ikke er støttet av bevis.
At et liv etter døden er umulig å forstå er en ubegrunnet antakelse.

Men om man integrerer og bruker flere sider av det å være et menneske. Følelse sansene, erfaringer ved å se andre dø, eller sin egen intuisjon, når man har fått kontakt med den. Så blir det veldig lite rasjonelt å utelukke et liv etter døden.

Vi vet alle at følelser/sanser ikke er pålitelige i mange tilfeller. Folk har følelser om virkeligheten som er beviselig gale. Intuisjon kan være å underbevisst ressonnere (logisk), men det egner seg ikke som et grunnlag å tro noe på med mindre du undersøker 'delene' som gjør ideen intuitiv, og så vurderer dem. Igjen, det handler ikke om å utelukke, men at man ikke har grunn til å tro.

[Shania]

Logikken ja. Den ser nesten ut til å leve sitt eget liv. Men du kastet ballen, så jeg får se hva jeg finner. Hva som er logisk, henger jo mest på et utsagn. Du rører deg altså inn på filosofien.

troen ikke er begrunnet
Med hvilken slags begunnelse, skulle man noensinne begrunne troen, for en som ikke tror på grunnpåstanden.
Det finnes mange erfaringer, man kan argumentere med. Mange opplevelser både om å dø, og ble født igjen. Og langs den veien er det temmelig logisk å tro at vi er noe mer enn noe som forsvinner når vi dør.
Et argument er at vi i det hele tatt tenker på det. Bare bevisstheten om spørsmålet er et stort argument for at det er noe. Hva er det i oss som tenker på det? Hvorfor har folk angst, lengsel eller fornektelse av det, om det ikke var noe?
Hva er det som har fortalt en masse ting som ingen andre visste om, om deg ikke var døde som snakket. Hvorfor skjer så mange beviselige uforklarlige ting, til og med sett på tv.
Det krever en masse mer argumenter, motbevis og logikk for å ikke tro at det finnes noe mer, enn det kreves argumenter for. Kanskje rett og slett fordi vi innerst inne vet, selv når man menalt ikke har funnet de ugjennomtrengelige bevisene, som kan overbevise enhver som ikke vil tro det er noe mer. Fordi det er noe de ikke kan måle, veie eller matematisk beskrive, og dermed ikke har noe kontroll over.

Det er lett å bruke sånne rasjonelle ord som logikk og fornuft, men i bunn og grunn så handler ord om makt og slike ord spesielt, setter mange ut, fordi det høres ut som om vedkkommende som bruker dem, har så mye mer peil.
Jeg kan tildels være enig at kanskje ikke livet etter døden i all evighet vil være umulig og forstå. Men når de å forstå handler om å kunne bevise i form av dagens forståelse av livet og universet. Eller kanskje heller det noen påstår er dagens forståelse. Så er vi ikke der, men det betyr jo ikke at sjansene er mindre, for at det eksisterer. Og om bevisene skal presenterer i den smale forståelse av hva som er virkelig, som mange fortsatt har, så blir det en umulighet i seg selv. Forståelsen om virkeligheten har utelukket alle ikke målbare energier, livsformer og eksistens. Da kan du heller ikke finne bevis på noe utenfor, innenfor den forståelsen. Virkligheten da mange har, vil da bryte sammen. Og det er det en viss motsand mot.
Du sier at følelse og sanser ikke er pålitelige. Men hvor pålitelig er fornuften. Fungerer den utelukkende de andre aspekten av oss som mennesker. Og om de skal baserer på målbare bevis som da omhandler denne snevre virkligheten vi kan ta og måle, så er vi jo tilbake igjen. Den vil jo ikke finnes bevis som vi kan ta og måle utenfor det vi kan ta å måle på. Selv matamatikken strekker seg jo lengre. Og selv de har uløselige problem. Og hele tiden nye matematiske ideer å prøve ut.
Spørsmålet er om den tenkende hjernen er vårt eneste utgangspunkt. Og om vi noensinne kan skille den tenkende hjerne fra følelsene, intuisjon og den kroppen som bærer den. Og tilslutt, hvem er det som stiller spørsmålet. Hvem er det som forsker på hjernen, som vurderer tankene?
For meg blir det temmlig ulogisk, ufornuftig og urasjonelt og ikke skjønne at det finnes noe mer etter døden.

[rhonersen]

troen ikke er begrunnet
Med hvilken slags begunnelse, skulle man noensinne begrunne troen, for en som ikke tror på grunnpåstanden.

Hva er grunnpåstanden? At sjeler eksisterer?

Det finnes mange erfaringer, man kan argumentere med. Mange opplevelser både om å dø, og ble født igjen. Og langs den veien er det temmelig logisk å tro at vi er noe mer enn noe som forsvinner når vi dør.

Å vær gjenfødt er ikke et fenomen som bygger på noe som er kjent (fysikk), og det er etter min mening for diffust og vanskelig å skille fra fantasi. Hadde dette skjedd gjentatt og mer forutsigbart og nøyaktig kunne vi virkelig undersøkt det, sev om vi ikke kunne forklart det med fysikk. Har en en opplevelse, og man ønsker å tro det er fra et tidligere liv, er det sannsynlig at noen andre har levd slik. Tenker du på et liv etter døden i form av reinkarnasjon eller et evig liv i en annen verden?

Et argument er at vi i det hele tatt tenker på det. Bare bevisstheten om spørsmålet er et stort argument for at det er noe. Hva er det i oss som tenker på det? Hvorfor har folk angst, lengsel eller fornektelse av det, om det ikke var noe?

Nei, at man tenker på noe er ikke argument for at det 'noe' eksisterer. At vi er bevisste er et argument for at vi er bevisste. Evnen til bevissthet ligger i hjernen.

Hva er det som har fortalt en masse ting som ingen andre visste om, om deg ikke var døde som snakket. Hvorfor skjer så mange beviselige uforklarlige ting, til og med sett på tv.

Her må du gjerne vær mer spesifik. Hvilken hendelse har undergått nøye forskning og fortsatt er uforklarlig? Hvordan 'støtter' disse ukjente tingene hypotesen om et etterliv?
Fordi en illusjonist viser et triks du ikke kan forklare, betyr ikke at det er magi. på samme måte er mange TV-programmer klippet kun for å forsterke mystikken - for underholdningsverdi. Er det seanser du snakker om?

Det krever en masse mer argumenter, motbevis og logikk for å ikke tro at det finnes noe mer, enn det kreves argumenter for. Kanskje rett og slett fordi vi innerst inne vet, selv når man menalt ikke har funnet de ugjennomtrengelige bevisene, som kan overbevise enhver som ikke vil tro det er noe mer. Fordi det er noe de ikke kan måle, veie eller matematisk beskrive, og dermed ikke har noe kontroll over.

Skal vi bruke følelsene til å finne ut hva som er sant eller ikke, vil vi komme opp med ganske mange sannheter, og trolig flere av dem kan ikke være sanne samtidig. 'Noe mer' (enn vi kjenner til) finnes, men det vil ikke være logisk å tro på det før det er testet seriøst. Fordi slikt som et liv etter døden ikke bygger på noe viten, er det gjerne umulig å motbevise eller teste. Jeg tror jeg kan finne på ganske mye som ikke kan motbevises og som ikke kan testes/måles, og så sette det i sammenheng med ting vi ikke vet noe om (gjøre det mystisk). Det gjør det ikke sant selv om noen uforklarlig føler det er rett (via intuisjon).

Jeg kan tildels være enig at kanskje ikke livet etter døden i all evighet vil være umulig og forstå. Men når de å forstå handler om å kunne bevise i form av dagens forståelse av livet og universet. Eller kanskje heller det noen påstår er dagens forståelse. Så er vi ikke der, men det betyr jo ikke at sjansene er mindre, for at det eksisterer.

Avhengig av din 'liv etter døden'-idè (reinkarnasjon/åndeverden eller andre), kan det være umulig å bevise, men ideene lever fortsatt fordi de er mystiske.

Og om bevisene skal presenterer i den smale forståelse av hva som er virkelig, som mange fortsatt har, så blir det en umulighet i seg selv. Forståelsen om virkeligheten har utelukket alle ikke målbare energier, livsformer og eksistens. Da kan du heller ikke finne bevis på noe utenfor, innenfor den forståelsen. Virkligheten da mange har, vil da bryte sammen. Og det er det en viss motsand mot.

Effekten/fenomenet må ikke kunne forklares for å undersøkes (i første omgang), men hittil er det ikke noe å undersøke.

Du sier at følelse og sanser ikke er pålitelige. Men hvor pålitelig er fornuften. Fungerer den utelukkende de andre aspekten av oss som mennesker.

Logikk tror jeg vi alle kan være enige om. Det å være menneske er ikke nødvendigvis det samme som å være rett. Det ligger i menneskets natur å helle mot mystiske forklaringer på noe ukjent.

Spørsmålet er om den tenkende hjernen er vårt eneste utgangspunkt. Og om vi noensinne kan skille den tenkende hjerne fra følelsene, intuisjon og den kroppen som bærer den. Og tilslutt, hvem er det som stiller spørsmålet. Hvem er det som forsker på hjernen, som vurderer tankene?
For meg blir det temmlig ulogisk, ufornuftig og urasjonelt og ikke skjønne at det finnes noe mer etter døden.

De opplevelsene som er felles, er vår 'laveste' utgangspunkt.

[Shania]

hehe
vi kan vel egentlig holde på i all evighet. Når var det jeg som startet det. Og egentlig kan det vel ikke ta noen slutt.
I din virkelighet er det bare en sannhet. I min er det kanskje flere.
I din må det være en grunnpåstand, at kanskje sjeler eksisterer i min er det kanskje flere grunnpåstander.
Det er spennende av og til å forske litt på det.
Det ligger litt i ordene også. Du snakker om at det ikke er fysisk og derfor ikke kan bevises, men hva er egentlig så fysisk, når du går ned på atomenes liv, så består de av en masse tomrom og energi. De kan observeres, men da er du tilbake til sansene. Det kan utregnes, men er da matamatikken det eneste beviset. Mye kan regnes ut, men skal den definere sannheten?
Og fantasien. Den vi mennesker alltid har brukt, for å skape noe nytt.
Ønske om å tro, kan også bli en stahet om å ikke ville tro, samme hvor mange som erfarer og forteller noe.
Du spør om jeg mener et liv etter døden, som i reinkarnasjon eller et liv i en annen verden. Jeg svarer bare ja. For hva er egentlig forskjellen.
Mange mennesker har et så stort behov for å få kontroll, måle, veie og forholde alt til en lett forståelig begripelig verden og univers. Men kanskje er det ikke plass til den virkelige verden i vår hjerne, underlagt sinnets og tankens kontroll. Kanskje er det behovet for kontroll, som gjør at vi aldri kan finne disse bevisene om det som ligger bortenfor. Fordi det ikke lar seg kontrollere med den hjernen vi hittils har klart å utviklte.

Du sier, at evnen til bevisstheten ligger i hjernen. Et utsagn, en påstand jeg absolutt ikke kan si meg enig i. Og der er vi vel litt ved kjernen. Jeg bruker bevisstheten evnen til å være bevisst død og beyond, som et argument for at det finnes noe forbi døden. Men om du tror at bevisstheten kun er et produkt av noen nevroner i hjernen, koblingene der og signalene, så skjønner jeg i det minste logikken din som følger.
Den grunnpåstanden i min logikk, er at bevisstheten verken få plass i hjernen eller er et produkt av hjernen. Men den påvirker og kan også observere hjernen. At vi er bevissthet langt bortenfor hjernens evne, men at vi bruker den når vi lever her på jorden. Som et redskap til å klare oss i en 3D verden.
Om alle programmer som viser noe om spøkelser, tidligere liv, opplevelser og vitnesbyrd, er illusjoner klipning osv. Så nytter jo ikke dette i det hele tatt.
Da skal du få lov til å beholde din Tro på at det ikke er noe. For det blir tro, både og. Enten man letet etter bevis for å tro, eller fornekter alle bevis som juks.
Selv gjør jeg verken eller. Jeg behøver ikke noen bevis, synes det er spennende å se på eller interessant å se andre lette på topplokket. Men selv har jeg en bevissthet om at det er virkelig. Ikke bare at jeg kommer til å finnes etter døden. Må kanskje legge av meg alle roller, masker og den identiteten jeg hadde her på jorden. Men jeg, bevissthet, essens, sjel eller kall det hva som helst, har eksistert og kommer til å eksistere.
Og det er verken seanser eller tv program som har gitt meg denne vissheten. Jeg har alltid visst det. Og i møte med min egen død, gjennom sykdom, næres død hvor jeg har vært der til det siste, så bare vet jeg at det er en tom kropp, de har flyttet ut.
Følelsene er en sans som kunne ha gitt oss veldig mye kunnskap og viten. Men den har i vår kultur blitt så misbrukt og ødelagt at den ender bare opp i de gamle mønstrene. Men det gjør også tankene våre. Vi har lært så mange "Sannheter" og fått så mange overbevisninger opp igjennom, at vi ikke ser skogen, for bare trær. Derfor tror jeg vi må slippe begge disse redskapene i vår hjerne, og så må vi tillate oss å finne et dypere ståsted, og en større bevissthet dypt i oss selv.
Du har litt overtro på at bare fordi ting er underholdende og mystisk, så overlever de. Folk flest er ikke så veldig interessert i mystikk. Og underholdning er jo bare underholdning. Men når de som minst interesserer seg i sånt, og er mest skeptiske opplever ting de ikke kan forklare, så kan jo ikke det være fordi de gjerne vil tro.

Effekten/fenomenet må ikke kunne forklares for å undersøkes (i første omgang), men hittil er det ikke noe å undersøke.

Om du ville selv se, søke så ville du nok funnet mye. Men når enhver undersøkning bare i dine øyne er basert på filmklipping og triks, så har du jo allerede bestemt deg.
Derfor, du skal få lov til å tro på din rasjonalitet, din logikk og din forståelse av verden. Men for mange andre blir det for urasjonelt, ulogisk og benektelse av virkeligheten.

Derfor var jeg jeg hang meg oppi bruken av ordet rasjonell. Det er rasjonelt for deg, men ikke for mange andre. Jeg vet ikke om det ligger i menneskets natur å helle opp i mot det mystiske. Det ligger derimot i menneskets natur å ville ha rett, bruke maktspråk mot andre, og ville han kontroll over tilværelsen.
Hva du mener med det "laveste" utgangspunkt skjønner jeg ikke helt. Lavt som i dårlig, Lavt som i lavtstående eller lavt som i lavest fellesnevner vi kan være enig om.

[rhonersen]

Det er spennende av og til å forske litt på det.
Det ligger litt i ordene også. Du snakker om at det ikke er fysisk og derfor ikke kan bevises, men hva er egentlig så fysisk, når du går ned på atomenes liv, så består de av en masse tomrom og energi. De kan observeres, men da er du tilbake til sansene. Det kan utregnes, men er da matamatikken det eneste beviset. Mye kan regnes ut, men skal den definere sannheten?

Jeg mener nå at tilliten vi legger til sansene og evnen til å produsere/bruke måleutstyr for vitenskaplig forskning, ikke er urimelig. Det som oppdages via vitenskap kan testes, og falsifiseres. Uansett hva du tror og hvordan du føler om det. Min mening er at det som observeres og gjennomgår slik prøving og feiling, bør danne viten, og at det som ikke kan eller har gjort det bør regnes som 'subjektiv sannhet'. Fordi så mange 'subjektive sannheter' finnes, mange som ikke kan være sanne samtidig, appellerer ingen av ideene til meg. Også på grunn av umuligheten til å bevise/motbevise/observere/teste. Matematikk blir ikke brukt til å bestemme virkeligheten, men observasjoner og målinger kan beskrives matematisk. Fordi matematiske modeller kan brukes til å forutsi måleresultater, er det verdifult. Matematikk er ikke subjektivt.

Og fantasien. Den vi mennesker alltid har brukt, for å skape noe nytt.
Ønske om å tro, kan også bli en stahet om å ikke ville tro, samme hvor mange som erfarer og forteller noe.

Er vi enige om at fantasi og ønske om å tro, ikke på noen måte bestemmer virkeligheten?

Du spør om jeg mener et liv etter døden, som i reinkarnasjon eller et liv i en annen verden. Jeg svarer bare ja. For hva er egentlig forskjellen.

Den ene (reinkarnasjon på jorda) vil jo, etter min oppfatning, ha mulighet til å testes i dybden hvis spøkelser eller gjenferd er en del av det. Men greit nok at du tror på begge/ikke vet.

Mange mennesker har et så stort behov for å få kontroll, måle, veie og forholde alt til en lett forståelig begripelig verden og univers. Men kanskje er det ikke plass til den virkelige verden i vår hjerne, underlagt sinnets og tankens kontroll.

Subjektiv tro er langt mer usikker og varierende enn vitenskaplig forskning. Jeg har min tvil om vi kommer til å løse universets gåter, men vi kommer ikke unna at det må gjøres systematisk gjennom teorier og utprøvning. Om vi er enige i at det er en felles virkelighet da(?).

Kanskje er det behovet for kontroll, som gjør at vi aldri kan finne disse bevisene om det som ligger bortenfor. Fordi det ikke lar seg kontrollere med den hjernen vi hittils har klart å utviklte.

Det er ikke vanskelig å komme med påstander om noe som 'ligger bortenfor' vår evne til forståelse. http://en.wikipedia.org/wiki/Special_pleading

Du sier, at evnen til bevisstheten ligger i hjernen. Et utsagn, en påstand jeg absolutt ikke kan si meg enig i. Og der er vi vel litt ved kjernen. Jeg bruker bevisstheten evnen til å være bevisst død og beyond, som et argument for at det finnes noe forbi døden. Men om du tror at bevisstheten kun er et produkt av noen nevroner i hjernen, koblingene der og signalene, så skjønner jeg i det minste logikken din som følger.

Jepp, jeg ville kalt det du tror på som en 'sjel'.

Den grunnpåstanden i min logikk, er at bevisstheten verken få plass i hjernen eller er et produkt av hjernen. Men den påvirker og kan også observere hjernen. At vi er bevissthet langt bortenfor hjernens evne, men at vi bruker den når vi lever her på jorden. Som et redskap til å klare oss i en 3D verden.

Dette er også ubegrunnet, så de samme spørsmålene som jeg stile ang. et etterliv gjelder her og. F.eks hvordan kan en bevise/motbevise dette?

Om alle programmer som viser noe om spøkelser, tidligere liv, opplevelser og vitnesbyrd, er illusjoner klipning osv. Så nytter jo ikke dette i det hele tatt.
Da skal du få lov til å beholde din Tro på at det ikke er noe. For det blir tro, både og. Enten man letet etter bevis for å tro, eller fornekter alle bevis som juks.

TV-programmene jeg skriver om er skapt for underholdningens skyld, og er ofte uærlige og/eller overdrivende. De feiler i å komme med forklaringer, og bygger kun på mystikk. Dette beviser altså ingenting (objektivt), så det har ikke noe med å fornekte bevis å gjøre.

Vi har lært så mange "Sannheter" og fått så mange overbevisninger opp igjennom, at vi ikke ser skogen, for bare trær. Derfor tror jeg vi må slippe begge disse redskapene i vår hjerne, og så må vi tillate oss å finne et dypere ståsted, og en større bevissthet dypt i oss selv.

Dette er jo fint så lenge ideene kan testes, hvis ikke forblir det jo kun personlig overbevisninger. Det synes jeg er greit bare folk innrømmer det.

Du har litt overtro på at bare fordi ting er underholdende og mystisk, så overlever de. Folk flest er ikke så veldig interessert i mystikk. Og underholdning er jo bare underholdning. Men når de som minst interesserer seg i sånt, og er mest skeptiske opplever ting de ikke kan forklare, så kan jo ikke det være fordi de gjerne vil tro.

Jeg regner det som sannsynlig at uforklarlige ting skjer av og til, også med skeptikere. Det er konklusjonene som trekkes som er ubegrunnede eller basert på følelser som bestemmer om en kan regnes for å være ikke-skeptisk.

Om du ville selv se, søke så ville du nok funnet mye. Men når enhver undersøkning bare i dine øyne er basert på filmklipping og triks, så har du jo allerede bestemt deg. Derfor, du skal få lov til å tro på din rasjonalitet, din logikk og din forståelse av verden. Men for mange andre blir det for urasjonelt, ulogisk og benektelse av virkeligheten.

Du skal få lov til å linke til en troverdig test av noe paranormalt (uforklarlig) som støtter hypotesen om at sjelen eksisterer.
http://en.wikipedia.org/wiki/Argumentum_ad_populum

Derfor var jeg jeg hang meg oppi bruken av ordet rasjonell. Det er rasjonelt for deg, men ikke for mange andre. Jeg vet ikke om det ligger i menneskets natur å helle opp i mot det mystiske. Det ligger derimot i menneskets natur å ville ha rett, bruke maktspråk mot andre, og ville han kontroll over tilværelsen.

Greit nok. Å begrunne uforklarlige ting med ideer som ikke kan/er testet, eller som er umulige å forstå, ser jeg på som et ønske om kontroll.

Hva du mener med det "laveste" utgangspunkt skjønner jeg ikke helt. Lavt som i dårlig, Lavt som i lavtstående eller lavt som i lavest fellesnevner vi kan være enig om.

Lavt, som i det mest grunnleggende å basere viten på. Om du er enig i at virkeligheten er objektiv og f.eks. ikke bare en illusjon eller et produkt av din fantasi.