Kimbara skrev:Jeg anser at verdighet i dette tilfellet gjelder for om det er verdig som forklaring. Og kontra forklaringer med gode begrunnelser, så er de ikke det.
Det spørs hva en selv foretrekker som gode begrunnelser, gjør det ikke det til syvende og sist? Eller kan et menneske være ytterst nøytralt og kunne vurdere 100% objektivt? Jeg mener det vil være noe påvirkning fra "smak og behag" uansett hvordan en vender og vrir på det. Dessverre - kanskje - men slik er det, slik
jeg ser det (vel og merke).
Skolen er der for å gi et grunnlag å bygge videre på. Om man skulle ha med alle perspektiver i alt, ville det bli for forvirrende. Er man litt reflekterende vil man kunne gjøre seg opp egne meninger gjennom interaksjon med andre.
Når det gjelder historie lærer skolen oss om det som har skjedd. Det er sjelden noen spesiell vinkling på det. 2. verdenskrig er jo et betent tema, og grunnen til at det er vinklet slik det er, er på grunn av det forebyggende arbeidet som utøves.
Ja, det er sant. Skolen skal stimulere til interesse for egen læring.
En ekte lærer lærer elevene sine å tenke selv, fremfor et tradisjonelt pensum.
Jeg sa selv at man ikke kan ha med for mange perspektiv.
Når det gjelder tema som er infiltrert av for mye subjektive meninger og folk som motarbeider og kjøper og betaler for historier med finjusteringer er det for meg helt usmakelig. Men det skjer.
Hadde det ikke være bedre da med førstehåndsberetninger i massevis frem EN offisiell historie å forholde seg til? Da kunne man også dele historier med hverandre.
Hva mener du er
den offisielle historiens oppgave i utdanningssystemet vårt?
Det vet jeg ikke helt om stemmer. Vi blir i dag bombardert av alle mulige forskjellige inntrykk, og de fleste klarer å gjøre seg opp en egen mening uansett.
Vel, jeg er helt enig med deg i det. Men hva mener du blir mest hørt?
Pengene styrer mye, og man kan betale seg frem til å få sin historie med størst publikasjon. Da hjelper det ikke like mye med alle disse andre inntrykkene.
Men det ble vel egentlig diskutert om sjelen, og mulige forklaringer på den? Må skille litt, så ikke diskusjonen kommer helt på villstrå
Kan liksom ikke ta med absolutt alle faktorer i verden når det er snakk om forklaringsmodeller for spesielle fenomener.
Sorry. Det var vel dette med å holde seg på den rødaktige tråden...
Okay: Sjelen eksisterer. Sjelen eksisterer ikke. Hvis den eksisterer, men ikke er så viktig, kan vi da si at den eksisterer til tross for dens manglende signifikans eller funksjon?
La oss da si at sjelen eksisterer, men ikke slik vi "kjenner" den.
Kanskje vi tillegger sjelen mer mening enn den har.
Da er spørsmålet om HVA sjelen er, og ikke om den eksisterer.
Å diskutere om noe eksisterer eller ikke er som å diskutere hvordan noe smaker. Den ene synes noe smaker godt, den andre dårlig, eventuelt søtt eller salt.
Noen opplever at sjelen eksisterer. Andre opplever også at det er noe der, men kaller det bevissthet. Andre kaller det ikke for noe, og noen av disse påstår at sjelen ikke eksisterer (på lik linje som noen av de førstnevnte påstår at den eksisterer, bare fordi de opplever det slik). Dette ble litt kronglete. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde noe bestemt poeng heller, for jeg vet jo ikke om sjelen eksisterer, selv om jeg godt kan finne meg i å kalle "DET" sjelen (det jeg opplever som noe "mer").
Det var vel ihvertfall ærlig, om ikke jeg hadde noe bedre å komme med.
Jeg vil ikke kalle allsidig for "perfekt". Å ikke ha ankeret et sted blir å være rotløs, og da er man på en måte låst.
Greit, så bøyer jeg meg i støvet. Ingenting er perfekt.
Skjønner poenget ditt, men er ikke helt enig... tror jeg...
Er man rotløs, som du kaller det, vil man bedre ha evnen til å se på noe fra et mer nøytralt/objektivt perspektiv. Upartisk er kanskje det mest riktige ordet.
Selv om jeg ikke tror på det objektive hos mennesket.
Det er for meg et utopisk uttrykk.
Nå er jeg nesten litt ambivalent, men ser ikke helt det motstridende med det jeg sier for det. For jeg tror likevel det er mulig å være MER ELLER MINDRE objektiv.
Men "rotløs" er igjen bare ETT...... ståsted.
(ja, litt uheldig ord der... men...)
Det finnes gode argumenter, og det finnes dårlige argumenter. Vil du si at begge er likeverdige?
Jeg vil si at det faller til gagn for enten den ene eller den andre.
I en slik situasjon hvor det finnes gode og dårlige argumenter finnes det en grunn til at nettopp de gode argumentene er gode og de dårlige er dårlige.
Til hvilket formål er de gode eller dårlige, og til hvilken løsning på problemet?
2+2 --- her vil jeg si at det er godt å argumentere med at det svaret må bli 4, fordi 4 er dobbelt så mye som 2, og man har 2 to ganger. Igjen hadde det uten plusstegnet også kunne blitt tolket som tallet 22 med god grunn. Det gjør likevel ikke to epler ved siden av to epler til to-og-tyve bare fordi man ikke har et plusstegn mellom eplene.
Så igjen, det hele avhenger av hvilke metoder/argumenter man bruker i hvilken sammenheng. Her brukte jeg å illustrere med epler, og da hadde samme løsning blitt helt absurd (22). Antallet var likevel det samme (2 og 2).
Så - spørsmålet mitt (igjen) - i hvilken sammenheng og til hvilket formål?
Gode og dårlige argumenter trenger ikke bare være så enkelt som "smak og behag", men kan være en ytterst komplisert sak. Men det er alltid et motiv bak!