Universet & dets hemmeligheter ⇒ Nibiru 2012

[Gaute]

Jeg tror jamen at hesten din er mye hyggeligere enn det du er, Gaute, så det hadde jeg også gjort.

Jeg har aldri noensinne forsøkt å være ufin mot deg, slik du gjør nå og i innleggene lenger bak her. Men det er ikke rart, du har jo ikke respekt for meg, som du sier.

Igjen, årsaken er at du ikke aksepterer og respekter hele deg. Jeg er bare ærlig, og det er det du ikke aksepterer ved meg.

[snuppedilla]

Det er JUL... jeg kanaliserer at det er tiden for julefreden rett fra Julenissen

[Dr. Doktor]

Jeg tror jamen at hesten din er mye hyggeligere enn det du er, Gaute, så det hadde jeg også gjort.

Jeg har aldri noensinne forsøkt å være ufin mot deg, slik du gjør nå og i innleggene lenger bak her.

Her skjønner jeg ikke argumentasjonen, Gaute. Prøver du å si at du ikke fortjener det? Ikke glem at universet alltid er rettferdig.

Igjen, årsaken er at du ikke aksepterer og respekter hele deg. Jeg er bare ærlig, og det er det du ikke aksepterer ved meg.

Hecate er vel bare ærlig hun også. Jeg skjønner ikke problemt her.

[Hecate]

Jeg tror jamen at hesten din er mye hyggeligere enn det du er, Gaute, så det hadde jeg også gjort.

Jeg har aldri noensinne forsøkt å være ufin mot deg, slik du gjør nå og i innleggene lenger bak her. Men det er ikke rart, du har jo ikke respekt for meg, som du sier.

Igjen, årsaken er at du ikke aksepterer og respekter hele deg. Jeg er bare ærlig, og det er det du ikke aksepterer ved meg.

Vel, det kommer an på øynene som ser, det Gaute. Og at jeg tar igjen med deg, skulle vel vitne om at jeg har litt selvrespekt og kjærlighet for meg selv jeg også. Det er nok heller at du ikke respekterer meg som jeg har vanskelig for å akseptere hos deg. Og det går helt tilbake til den gangen diskusjonen om kanaliseringene dine startet.

Jeg beklager hvis du ble såret, men det burde du kanskje tenkt på før du psykolanalyserer meg, og andre, og tillegger oss egenskaper du egentlig ikke har noe grunnlag for. Det er jo litt underlig at du stadig ser det du synes er "feil" ved meg og evt. andre. Kan det være at du speiler deg like mye i oss der? Du vet, en kan ikke si noe uten å røpe holdninger.
Jeg har jattet med deg et års tid nå og sagt "jaja, whatever, jeg er sikkert redd og stakkarslig, det er ikke det som er poenget etc....".

Du vet at det er feil i denne saken, men du fortsetter å hevde dette fordi jeg truer din virkelighet. Fordi jeg stiller kritiske spørsmål og fordi du vet like godt som jeg at det er den kollektive bevisstheten som styrer skuta. At ingenting av det du mener du vet, behøver å skje nettopp fordi vi skaper virkeligheten hele tiden. Den er ikke spikret. Ingen kommer ned hit med en spikret plan om at "sånn skal jeg leve og sånn skal jeg dø". Mennesker som du sier har valgt å ofre seg for Gaia har også et valg, fri vilje til å snu sin "skjebne". Det eneste jeg har sagt, er at jeg ønsker å gi disse mennesker en mulighet til å våkne og innse det. Det er her vi som har resurssene, kommer inn. Og det vet du og det vet alle som har fulgt diskusjonen. Det har ingenting med frykt å gjøre, det har heller ingenting med jordendringer eller klima å gjøre. Det har med å ta ansvar for hverandre og planeten å gjøre.
Og når jeg nevner at en ikke skal tåle så inderlig vel den "urett" som ikke rammer en selv, så får jeg høre at jeg ikke respekterer meg selv o.s.v. Har det noen gang falt deg inn at det finnes mennesker som ikke forventer noe tilbake?
Du sier at du var døden nær, hvorfor valgte du å leve? Synes du ikke at andre skal få mulighet til å kunne velge livet? Skal vi slutte å bry oss om andre fordi vi tror det ikke nytter? Hvor er troen på ens egen kapasitet da? Og så skal en ikke sette andre foran seg selv, nei, det er en balansegang her, men noen ganger kan en gi og få, istedet for å gi og ta. For å være en som tror du har forstått så mye mer enn oss andre dødelige, så er du veldig dualistisk. Nyanser i alt. Selv svart og hvitt kan ha nyanser.
Jeg synes du har vært ganske frekk, til tider klysete og selvhøytidelig overfor meg og har derfor tatt igjen med deg.
Jeg har også sagt at jeg ikke gidder å diskutere, men du kverulerer på alt jeg sier og vrir det til at feilen ligger utelukkende hos meg. Du har sikkert rett i mye, men du undergraver mine meninger fullstendig og bare pjatter i vei om hvor flink du er. Mulig jeg tar helt feil av deg- jeg også. For du kjenner ikke meg, du bare tror du vet noe. Og som jeg sier, kanskje nettopp det du tror du vet om meg, egentlig er noe du er ubevisst hos deg selv. Du vet en kanaliserer og tiltrekkes det som er likt...
Jeg kunne ha pirket på mye mer av det du sier, især dette med magnetfeltet, for det du sier vil skje kan mest sannsynlig drepe oss alle. Det var ikke en forskerhemmelighet akkurat, for vi har ikke nok info om sekulære variasjoner ennå. Vi venter i spenning og gleder oss til ny satelitt gir oss svaret.

Men nå gidder jeg ikke mer,benekt alt, kom med flere analyser og unnskyldninger...
I rest my case.

[problem]

Det er slik vi bidrar, ved å være den vi er og gjøre det vi føler for i øyeblikket, mer kan ikke forventes av oss.
(...)
For jo mer i kjærlighet og harmoni vi er med oss selv og vår sjel, desto mer kan vi utrette i verden rundt oss. Sånn er det bare.

Det hjelper ikke akkurat at du "tenker positive tanker" mens du sitter der på boing 737-en din på vei til badeferie i Spania og lager enda større hull i ozonlaget. Hvis man skal tenke at mannen i gata har så lite ansvar som du mener, kan vi jo bare drite i hele greia med demokrati og alt. Bare la en bunch med folk som faktisk gidder styre hele greia. Et diktatur, kanskje. Da slipper flest mulig å ta ansvar for noe. Eller vi kan bare kaste oss under en eller annen gud og håpe på at han ordner opp for oss, han er tross alt ikke et menneske.

Klart vi ikke har ansvar for noe vi ikke har tatt del i. Om vi oppdager et drap og ikke melder ifra så er vi juridisk medskyldig, ja. Men det er likevel ikke vårt ansvar å si ifra....for vi mennesker har den frie vilje. Vi kan velge å leve med dårlig samvittighet for ikke å ha sagt ifra, eller ikke. Uansett må vi ta konsekvensen av våre handlinger, det er slik universet fungerer....ingen slipper unna karma selv om en slipper unna fengselsstraff.

For å ta den saken du selv engasjerte deg så mye i å ikke engasjere deg i: Du er vitne til global oppvarming, hvis du ikke gjør noe med det har du bidratt til å ikke forhindre det, skjønner? Og det kommer til å gå utover deg, eller mest sannsynlig dine etterkommere. Har du egentlig samvittighet til å gjøre dette mot noen som er etterkommere av DEG? Tror du kanskje loven i det tilfellet du nevner kanskje kan være for det beste, sånn at du slipper dårlig samvittighet? Jeg mener, om ikke andre, har du ikke det minste et ansvar ovenfor deg selv?

[problem]

uærk, dobbelpost

[Gaute]

Vel, det kommer an på øynene som ser, det Gaute. Og at jeg tar igjen med deg, skulle vel vitne om at jeg har litt selvrespekt og kjærlighet for meg selv jeg også. Det er nok heller at du ikke respekterer meg som jeg har vanskelig for å akseptere hos deg. Og det går helt tilbake til den gangen diskusjonen om kanaliseringene dine startet.

Jeg beklager hvis du ble såret, men det burde du kanskje tenkt på før du psykolanalyserer meg, og andre, og tillegger oss egenskaper du egentlig ikke har noe grunnlag for. Det er jo litt underlig at du stadig ser det du synes er "feil" ved meg og evt. andre. Kan det være at du speiler deg like mye i oss der? Du vet, en kan ikke si noe uten å røpe holdninger.

Ja, om jeg er hyggelig kommer an på øynene som ser. Jeg skriver om livet her inne, og livet er hyggelig i mine øyner. Å diskutere med deg synes jeg også er hyggelig, helt ærlig. Livet blir ikke hyggeligere av å unngå eller å arbeide imot det som føles vondt, men ved å akseptere det slik at følelsen kan bli forløst. Dette sier jeg heller ikke for å fornærme, og det er heller ikke en psykoanalyse, for dette gjelder oss alle, det er bare slik det er. Om noen blir fornærmet eller såret av det jeg skriver, så kan jeg ikke beklage det, for det har ikke vært min intensjon å såre noen. Min intensjon er kun å være meg selv og å stå for den jeg er, og jeg kan ikke beklage den jeg er. Jeg kan heller ikke på vegne av gud/Universet beklage at døden er en del av livet.

Ingen kommer ned hit med en spikret plan om at "sånn skal jeg leve og sånn skal jeg dø". Mennesker som du sier har valgt å ofre seg for Gaia har også et valg, fri vilje til å snu sin "skjebne". Det eneste jeg har sagt, er at jeg ønsker å gi disse mennesker en mulighet til å våkne og innse det. Det er her vi som har resurssene, kommer inn. Og det vet du og det vet alle som har fulgt diskusjonen. Det har ingenting med frykt å gjøre, det har heller ingenting med jordendringer eller klima å gjøre. Det har med å ta ansvar for hverandre og planeten å gjøre.

Jo, vi har en livsplan å følge. Men vi kan likevel ta omveier siden vi har det frie valg, eller vi kan gå helt etter planen om vi tar valg i kjærlighet og tillit. Jeg liker ikke å si at mennesker "ofrer" seg, for det finnes ingen offer. Men alle menneskers sjelsvei tjener sjelen/kjærligheten/gud/universet, uansett hvor vanskelig det kan være å se dette som menneske når man ikke ser seg selv som den sjelen man er. Jeg ser at du fortsatt ser på naturkatastrofedøden som en skjebne alle helst bør unngå, men slik er det ikke. Millioner av sjeler gleder seg til å fødes på ny etter jordendringene. Dette er deres valg som vi alle respekterer - i sjelen. Og alle valg er helt riktige. Sjelen tar aldri gale valg, men mennesker kan ta omveier dersom de ikke følger sjelen. Å leve i frykt og bekymring er èn av dem. Dersom man vil unngå å lide under jordendringene så er det dette man må ta tak i, og alle andre uforløste følelser. Altså ligger ansvaret på vårt eget liv og ikke andres (eller på co2-utslipp for den del).

Du sier at du var døden nær, hvorfor valgte du å leve? Synes du ikke at andre skal få mulighet til å kunne velge livet?

Fordi jeg visste at jeg skulle velge livet. Jeg fulgte sjelen, og ikke andres fryktbaserte råd, derfor overlevde jeg. Og hadde jeg visst at min tid var over, så hadde jeg valgt det.

Til det andre spørsmålet ditt svarer jeg: Synes du ikke at andre skal få mulighet til å kunne velge døden? Absolutt alle som dør har valgt det, sjelen er alltid delaktig.

[Gaute]

Det hjelper ikke akkurat at du "tenker positive tanker" mens du sitter der på boing 737-en din på vei til badeferie i Spania og lager enda større hull i ozonlaget. Hvis man skal tenke at mannen i gata har så lite ansvar som du mener, kan vi jo bare drite i hele greia med demokrati og alt. Bare la en bunch med folk som faktisk gidder styre hele greia. Et diktatur, kanskje. Da slipper flest mulig å ta ansvar for noe. Eller vi kan bare kaste oss under en eller annen gud og håpe på at han ordner opp for oss, han er tross alt ikke et menneske.

Ta ansvar for deg selv du, det holder. Og hvem vet, kanskje leder sjelen deg til stortinget.

For å ta den saken du selv engasjerte deg så mye i å ikke engasjere deg i: Du er vitne til global oppvarming, hvis du ikke gjør noe med det har du bidratt til å ikke forhindre det, skjønner? Og det kommer til å gå utover deg, eller mest sannsynlig dine etterkommere. Har du egentlig samvittighet til å gjøre dette mot noen som er etterkommere av DEG? Tror du kanskje loven i det tilfellet du nevner kanskje kan være for det beste, sånn at du slipper dårlig samvittighet? Jeg mener, om ikke andre, har du ikke det minste et ansvar ovenfor deg selv?

Jeg skjønner godt det du skriver...men dette er ikke en relevant problemstilling. Den globale oppvarmingen vil bare fortsette fordi det er meningen at den skal det. Den skal ikke, og kan ikke forhindres, alt er som det skal være.

[problem]

Ja, Gaute, det er meningen at mennesket skal være årsaken til at vi selv må flytte på oss i massiv skala og krangle om den lille plassen som er levbar etter at vi selv har forårsaket at havet stiger og været blir mer ekstremt. Det er meningen at vi rett og slett skal oppføre oss som idioter og påføre oss selv unødvendig stress, selv om vi kan unngå det. Hva skal vi med all den teknologien, forskningen og utviklingen vi roter oss borti? Vi tror vel ikke seriøst at vi kan FORANDRE noe? Mennekser har ALDRI forandret noe. Vi kunne like greit bare ikke vært her, verden hadde vært akkurat den samme uansett. Hvis jeg noen gang møter deg og gir deg en på trynet vil jeg bare si at det var meningen. Ikke sant, Gaute?

[Hecate]

Jeg er enig i deg at alt må starte med en selv. Det jeg prøver å si er: ikke alle mennesker vet at ting kan forandres med en massiv innsats. Det er så lettvint å si at en skal ta ansvar for seg selv, men alle vet hvor vanskelig det i realiteten er. Tenk da på de som er i en situasjon der en er prisgitt andres nåde, hvem skal si til de at de må tenke annerledes og ta ansvar? Hva om det mennesket er så avsondret fra sin sjel, sin opplevelse av seg selv etc. at det ikke klarer å reise seg opp igjen og si at dette gidder jeg ikke, det må da være noe mer jeg kan gjøre. Skal vi bare stå og se på at alle skal klare seg selv? Nei! Det er derfor en må ta ansvar for sin neste og forsøke å hjelpe de som ønsker det. En må jo gi et tilbud til de som vil, men ikke vet hvordan. Det er derfor jeg mener at en f.eks. må gi nødhjelp, slik at de som har fått det kallet om å hjelpe kan få realisert den oppgaven at de kan få lys og energi til å holde seg selv oppe, det er tro og håp som må vekkes. Ikke frykt og håpløshet.... Det blir litt for dumt at du hele tiden skal vri det til min motvilje mot døden og min livserfaring i sorg, men som også tilsier at det er mulig å forandre alt så lenge en handler i den retningen en vender blikket. Særlig når jeg kun sier mye av det samme som deg i en annen innpakning. Vi må våkne! Og det er det vi gjør, på menneskets klumsete og trauste måte.
Det var et klokt menneske en gang som sa noe som at en kan finne seg selv ved å tape seg selv i andre også. Et annet menneske sa, elsk alle, tjen alle. Du vil ikke bruke energi på nødhjelp og sånt, men det er jo sånn vi drar lasset sammen. Det vi sender ut, enten det er lys eller penger, har ringvirkninger. Å være for stolt til å ta i mot hjelp, det er egoet igjen, ikke sjelen. For jeg tror helst at sjelen vil være her lengst mulig for det kan bli lenge til neste gang sjansen byr seg. Så det er ingenting i veien for å se til siden, prøve å sveipe over hele bildet og se flere brikker. Det trenger ikke å være sånn en tror, det er sjelden slik også....dualismen er slik at når vi tror vi har forstått den og slått den i sitt eget spill, så snører den repet og illusjonene ennå strammere. Og hadde vi vært engler her på jorden, hadde en tanke vært nok. Men vi er "vingeklippet" og må jobbe for å sette i sving forandringer.
Jeg gjentar vi er ikke i et vakuum, verden er ikke forutbestemt, men levende og dynamisk. Du kan tro det du vil, jeg tror ihvertfall at alt er åpent så lenge en lever.

Jeg er enig i at det er "en slags plan", men den er ikke spikret, det er ingen oppskrift på hvordan den skal realiseres. En kan oppnå målene på flere måter enn en.Du kaller dette omveier. Jeg kaller det erfaring. En kan også lære av andres erfaringer dersom en åpner opp for det. Du har tidligere snakket om medlidenhet og medfølelse og dette er et eksempel på at en kan lære noe av andre. Medfølelse kan bære preg av halvhjertet innlevelse, medlidenhet er å føle smerten sammen med det mennesket, en bryter ned den barrieren en setter opp for å beskytte seg selv og slipper den andre inn i hjertet sitt, en er like naken.
Når en først har vært der og kjent det på kroppen, så er medfølelsen ekte. Noe sånt har du selv sagt et eller annet sted.
Spørsmålet mitt er: Hvorfor skal mennesker måtte gå tvers igjennom lidelsen hele tiden? Hvorfor alltid erfare alt selv? Er det ikke lov å lære på noen annen måte eller ta forhåndsregler? Er ikke det litt sånn "gammel energi" som hører hjemme i Ibsens tid (Peer Gynt)? Jeg vet at vi ikke har noe vi skulle sagt iforhold til naturens herjinger, men det hindrer oss ikke i å knipe der vi kan, begrense skader og verne om hverandre. Jeg tror ikke det er for sent. Og har sagt før at jeg har tillit til at det vil helst gå godt. Noe annet er for meg helt utenkelig. Men jeg er sikker på at det er mulig å bevare menneskeliv dersom flere bruker energi og krefter på det. Det er ingen som ikke kan forandre sin skjebne, og du sier det jo selv, en må starte med seg selv. Men noen trenger hjelp til å innse hvor mektige skapninger vi er og hvor gode vi kan være mot hverandre og hvor mye lettere alt går da....

Hvorfor du alltid vrir det til at det er meg det er noe galt med og jeg faller for fristelsen og svarer med samme mynt, vet jeg ikke. Det er vel to store egoer på kollisjonskurs som ikke klarer å gi slipp på sin versjon av sannheten til fordel for den andres syn.
Men vi kommer aldri til å bli enige uansett, fordi vi vil alltid se ting fra helt forskjellig ståsted. Vi ser helt forskjellige hjørner av puslespillet. Det vi kan lære av dette er at vi må begge bli flinkere til å sveipe hele området og ikke trekke for raske konklusjoner. En må også se etter det som ikke er så dramatisk, men de små tingene. Det er de som er velsignelser i forkledning og en fornøyelse å avsløre. Du har jo en hest som gir deg slike.


Og jeg må bare kommentere en liten sak; du snakker stadig om Michael Jackson som en genistrek omtrent og det er litt ironisk når du stadig hevder at du er deg selv....han sier look in the mirror and make the change...og jammen har han gjort forandringer, for han kjenner seg vel neppe igjen i det speibildet?! Men det spørs om verden klarer å ta budskapet seriøst fra en mann som tydelig demonsterer at han ikke vil være seg selv....
Det er vanskelig å være seg selv i disse tider, du er heldig dersom du virkelig klarer det og ikke lurer deg selv til å tro det. Selv om alle er unike, så er det mye som krever at vi lever opp til rollemodeller som egentlig er på akkord med det vi er. Det er ikke rart det er mye sykefravær....

[Gaute]

Ja, Gaute, det er meningen at mennesket skal være årsaken til at vi selv må flytte på oss i massiv skala og krangle om den lille plassen som er levbar etter at vi selv har forårsaket at havet stiger og været blir mer ekstremt. Det er meningen at vi rett og slett skal oppføre oss som idioter og påføre oss selv unødvendig stress, selv om vi kan unngå det. Hva skal vi med all den teknologien, forskningen og utviklingen vi roter oss borti? Vi tror vel ikke seriøst at vi kan FORANDRE noe? Mennekser har ALDRI forandret noe. Vi kunne like greit bare ikke vært her, verden hadde vært akkurat den samme uansett. Hvis jeg noen gang møter deg og gir deg en på trynet vil jeg bare si at det var meningen. Ikke sant, Gaute?

Vi er i utvikling, og da er det naturlig at vi prøver og feiler på forskjellige områder. Vi kan ikke klandre oss selv for det. Og vi trenger ikke å bekymre oss for overbefolkning, for dette holdes i balanse av naturen. Vi kan oppføre oss som idioter og la det slå tilbake på oss, eller vi kan ta tak i oss selv, få på plass kjærligheten og tilliten til den vi er - og flyte med livet helt uten hindringer. Jo flere som gjør det, desto flere positive endringer får vi i verden. Å forsøke å redde verden før vi har reddet oss selv nytter ikke.

[problem]

Og så sier jeg: Å tenke positive tanker forandrer ikke at mange mennesker dør unødvendig fordi vi ikke gidder å gjøre noe. Det fører bare til at vi ikke gidder å gjøre noe og mange mennesker dør unødvendig.

Og så sier du: Åjo, det er helt naturlig at mange mennesker dør fordi vi ikke gidder å gjøre noe, det er sånn kjærligheten fungerer.

Og så sier jeg: Åja, typisk kjærlighet. Det er sikkert sånn det skal være.

Skal vi fortsette? I så fall sier jeg: Næh, er vi i utvilking? Det har vi aldri vært før, ass. Dude, prøving å feiling. Vi vet da for faen hvor feilen ligger, hvorfor i all verden skal vi ikke fikse på den? "Jeg vet hvor feilen er, men det er helt NATURLIG at kjøleskapet mitt ikke fungerer. Det er MENINGEN at maten min skal være råtten når jeg spiser den. Hvis jeg bare tenker postive tanker så fikser kjøleskapet seg selv".

[Dr. Doktor]

Jo, vi har en livsplan å følge. Men vi kan likevel ta omveier siden vi har det frie valg, eller vi kan gå helt etter planen om vi tar valg i kjærlighet og tillit. Jeg liker ikke å si at mennesker "ofrer" seg, for det finnes ingen offer. Men alle menneskers sjelsvei tjener sjelen/kjærligheten/gud/universet, uansett hvor vanskelig det kan være å se dette som menneske når man ikke ser seg selv som den sjelen man er. Jeg ser at du fortsatt ser på naturkatastrofedøden som en skjebne alle helst bør unngå, men slik er det ikke.

Ingen har en livsplan. Det finnes potensialer. Det er alt.
Det er som ingrediensene i brød. Før det blir brød så er det bare mel, gjær, vann, salt osv. Dette har ikke nødt til å bli et brød.
Men, hold deg fast nå, det kan bli det. Det kan bli et brød hvis noen vil lage det. Hvis noen velger å lage det.
Og ikke nok med det. Brødbakeren kan bryte opp brødet og dele med de som er villige til å spise det.
Jeg nekter å spekulere i hvor ingrediensene kom fra. Det er heller ikke relevant. Men det var brødbakerens vilje som skapte brødet. Ingenting annet.

Livet blir ikke hyggeligere av å unngå eller å arbeide imot det som føles vondt, men ved å akseptere det slik at følelsen kan bli forløst. Dette sier jeg heller ikke for å fornærme, og det er heller ikke en psykoanalyse, for dette gjelder oss alle, det er bare slik det er. Om noen blir fornærmet eller såret av det jeg skriver, så kan jeg ikke beklage det, for det har ikke vært min intensjon å såre noen. Min intensjon er kun å være meg selv og å stå for den jeg er, og jeg kan ikke beklage den jeg er. Jeg kan heller ikke på vegne av gud/Universet beklage at døden er en del av livet.

Jeg tror ingen tar deg så seriøst at de blir såret, men det er uansett fint at du tar deg tid til å fortelle oss at hvis sådan hadde vært tilfelle, så hadde du gitt faen i det.
Den siste setningen din er jo mer enn selvsagt. Hvorfor skulle du kunne beklage noe på vegne av gud? Det ville jo vært litt vel grandiost av deg.

Du sier at du var døden nær, hvorfor valgte du å leve? Synes du ikke at andre skal få mulighet til å kunne velge livet?

Fordi jeg visste at jeg skulle velge livet. Jeg fulgte sjelen, og ikke andres fryktbaserte råd, derfor overlevde jeg. Og hadde jeg visst at min tid var over, så hadde jeg valgt det.

Til det andre spørsmålet ditt svarer jeg: Synes du ikke at andre skal få mulighet til å kunne velge døden? Absolutt alle som dør har valgt det, sjelen er alltid delaktig.

Jeg er så frekk at jeg tillater meg å svare her. Selvsagt skal folk få mulighet til å velge døden. Det er vel nettopp det som er greia. De skal ikke bli tvunget til å dø.

[Gaute]

Dr. Doktor:

Jo, vi har en livsplan...men vi har også den frie vilje til å gjøre hva vi vil med den. Vi kan ta valg i kjærlighet og tillit - og følge reiseruta...eller vi kan ta omveier ved å ta valg i frykt og tvil.

Jeg er enig med deg i at det er brødbakerns vilje som skaper brødet. Og dersom noen hadde forgiftet brødet og tatt livet av brødbakern, så er også det brødbakerns vilje. Brødbakerns sjel's vilje vel og merke.

Jeg tror ingen tar deg så seriøst at de blir såret, men det er uansett fint at du tar deg tid til å fortelle oss at hvis sådan hadde vært tilfelle, så hadde du gitt faen i det.
Den siste setningen din er jo mer enn selvsagt. Hvorfor skulle du kunne beklage noe på vegne av gud? Det ville jo vært litt vel grandiost av deg.

Jeg skjønner godt at du reagerer. Men det er umulig for meg å beklage noe som blir gjort i kjærliighet. Det er derfor jeg skrev det med døden, at døden ikke er beklagelig siden døden er en del av livet...som er kjærlighet. Og selvsagt kunne jeg ikke beklaget noe på vegne av gud, det ville jo vært frykt. Mangel på tillit til livet.

Jeg er så frekk at jeg tillater meg å svare her. Selvsagt skal folk få mulighet til å velge døden. Det er vel nettopp det som er greia. De skal ikke bli tvunget til å dø.

Du er da ikke frekk Dr. Ingen blir tvunget til å dø, i så fall tvinger man seg selv ved hjelp av den frie vilje. Ved å velge i frykt og tvil....altså ved å handle imot sjelen. Og dersom sjelen har bestemt at kroppen vår skal dø, så dør den. Uansett hva hjernen vil.

[Gaute]

Skal vi bare stå og se på at alle skal klare seg selv? Nei! Det er derfor en må ta ansvar for sin neste og forsøke å hjelpe de som ønsker det.

Nei, vi bør ikke ta ansvar for vår neste. Men vi kan gjøre det vi kan for å hjelpe. Og det blir noe helt annet.

Du vil ikke bruke energi på nødhjelp og sånt, men det er jo sånn vi drar lasset sammen.

Å? Jeg skrev jo lenger oppe at jeg selv bidro med nødhjelp i fjor. Men...ikke fordi jeg føler ansvar. Kun fordi jeg hadde lyst. Det jeg også skrev som mange her reagerte på er at nødhjelp aldri vil monne før kjærligheten i menneskeheten er på plass. Og da snakker jeg ikke om kjærligheten til medmennesker, men kjærligheten hver enkelt har til seg selv. Det er kun når den kollektive kjærligheten vi utstråler er 100% at det blir slutt på krig og fattigdom.

Du har tidligere snakket om medlidenhet og medfølelse og dette er et eksempel på at en kan lære noe av andre. Medfølelse kan bære preg av halvhjertet innlevelse, medlidenhet er å føle smerten sammen med det mennesket, en bryter ned den barrieren en setter opp for å beskytte seg selv og slipper den andre inn i hjertet sitt, en er like naken.
Når en først har vært der og kjent det på kroppen, så er medfølelsen ekte. Noe sånt har du selv sagt et eller annet sted.

Dette var ikke helt mine ord. Medfølese er å føle med. Noe helt annet er medlidenhet; å lide med. Begge følelsene kan være ekte nok, men når man lider med andre så er det kun fordi man selv har uforløste følelser på det området. Føler man med andre så lar man følelsen forgå fordi man ikke har uforløste følelser som følelsen kan henge seg opp i.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor skal mennesker måtte gå tvers igjennom lidelsen hele tiden? Hvorfor alltid erfare alt selv?

Sjelen søker erfaringer for å få dybde og visdom. Andres erfaringer blir kun lærdommer som forsvinner når kroppen dør. Men vi kan dra nytte av andres erfaringer dersom vi som menneske har glemt det vår egen sjel vet.

, en må starte med seg selv. Men noen trenger hjelp til å innse hvor mektige skapninger vi er og hvor gode vi kan være mot hverandre og hvor mye lettere alt går da....

Man får aldri andre til å innse hvor mektige de er dersom man ikke selv føler seg mektig. Så her er det ikke et "men".

Selv om alle er unike, så er det mye som krever at vi lever opp til rollemodeller som egentlig er på akkord med det vi er.

Tja, krever og krever. Jeg har aldri forsøkt å leve opp til andre, og det har gått mer enn strålende. Vi risikerer kun å miste oss selv ved å leve opp til rollemodeller, og det er jo for øvrig også det verdenseliten ønsker. Og der har du "kravene" dine.... at vi ikke skal våkne opp og se det kraftfulle mennesket vi er, men at vi skal sammenligne oss med det som fremstilles i media og ellers i samfunnet. Slik kan vi kontrolleres. Og det blir vi...altfor mange av oss.