Jeg er enig i deg at alt må starte med en selv. Det jeg prøver å si er: ikke alle mennesker vet at ting kan forandres med en massiv innsats. Det er så lettvint å si at en skal ta ansvar for seg selv, men alle vet hvor vanskelig det i realiteten er. Tenk da på de som er i en situasjon der en er prisgitt andres nåde, hvem skal si til de at de må tenke annerledes og ta ansvar? Hva om det mennesket er så avsondret fra sin sjel, sin opplevelse av seg selv etc. at det ikke klarer å reise seg opp igjen og si at dette gidder jeg ikke, det må da være noe mer jeg kan gjøre. Skal vi bare stå og se på at alle skal klare seg selv? Nei! Det er derfor en må ta ansvar for sin neste og forsøke å hjelpe de som ønsker det. En må jo gi et tilbud til de som vil, men ikke vet hvordan. Det er derfor jeg mener at en f.eks. må gi nødhjelp, slik at de som har fått det kallet om å hjelpe kan få realisert den oppgaven at de kan få lys og energi til å holde seg selv oppe, det er tro og håp som må vekkes. Ikke frykt og håpløshet.... Det blir litt for dumt at du hele tiden skal vri det til min motvilje mot døden og min livserfaring i sorg, men som også tilsier at det er mulig å forandre alt så lenge en handler i den retningen en vender blikket. Særlig når jeg kun sier mye av det samme som deg i en annen innpakning. Vi må våkne! Og det er det vi gjør, på menneskets klumsete og trauste måte.
Det var et klokt menneske en gang som sa noe som at en kan finne seg selv ved å tape seg selv i andre også. Et annet menneske sa, elsk alle, tjen alle. Du vil ikke bruke energi på nødhjelp og sånt, men det er jo sånn vi drar lasset sammen. Det vi sender ut, enten det er lys eller penger, har ringvirkninger. Å være for stolt til å ta i mot hjelp, det er egoet igjen, ikke sjelen. For jeg tror helst at sjelen vil være her lengst mulig for det kan bli lenge til neste gang sjansen byr seg. Så det er ingenting i veien for å se til siden, prøve å sveipe over hele bildet og se flere brikker. Det trenger ikke å være sånn en tror, det er sjelden slik også....dualismen er slik at når vi tror vi har forstått den og slått den i sitt eget spill, så snører den repet og illusjonene ennå strammere. Og hadde vi vært engler her på jorden, hadde en tanke vært nok. Men vi er "vingeklippet" og må jobbe for å sette i sving forandringer.
Jeg gjentar vi er ikke i et vakuum, verden er ikke forutbestemt, men levende og dynamisk. Du kan tro det du vil, jeg tror ihvertfall at alt er åpent så lenge en lever.
Jeg er enig i at det er "en slags plan", men den er ikke spikret, det er ingen oppskrift på hvordan den skal realiseres. En kan oppnå målene på flere måter enn en.Du kaller dette omveier. Jeg kaller det erfaring. En kan også lære av andres erfaringer dersom en åpner opp for det. Du har tidligere snakket om medlidenhet og medfølelse og dette er et eksempel på at en kan lære noe av andre. Medfølelse kan bære preg av halvhjertet innlevelse, medlidenhet er å føle smerten sammen med det mennesket, en bryter ned den barrieren en setter opp for å beskytte seg selv og slipper den andre inn i hjertet sitt, en er like naken.
Når en først har vært der og kjent det på kroppen, så er medfølelsen ekte. Noe sånt har du selv sagt et eller annet sted.
Spørsmålet mitt er: Hvorfor skal mennesker måtte gå tvers igjennom lidelsen hele tiden? Hvorfor alltid erfare alt selv? Er det ikke lov å lære på noen annen måte eller ta forhåndsregler? Er ikke det litt sånn "gammel energi" som hører hjemme i Ibsens tid (Peer Gynt)? Jeg vet at vi ikke har noe vi skulle sagt iforhold til naturens herjinger, men det hindrer oss ikke i å knipe der vi kan, begrense skader og verne om hverandre. Jeg tror ikke det er for sent. Og har sagt før at jeg har tillit til at det vil helst gå godt. Noe annet er for meg helt utenkelig. Men jeg er sikker på at det er mulig å bevare menneskeliv dersom flere bruker energi og krefter på det. Det er ingen som ikke kan forandre sin skjebne, og du sier det jo selv, en må starte med seg selv. Men noen trenger hjelp til å innse hvor mektige skapninger vi er og hvor gode vi kan være mot hverandre og hvor mye lettere alt går da....
Hvorfor du alltid vrir det til at det er meg det er noe galt med og jeg faller for fristelsen og svarer med samme mynt, vet jeg ikke. Det er vel to store egoer på kollisjonskurs som ikke klarer å gi slipp på sin versjon av sannheten til fordel for den andres syn.
Men vi kommer aldri til å bli enige uansett, fordi vi vil alltid se ting fra helt forskjellig ståsted. Vi ser helt forskjellige hjørner av puslespillet. Det vi kan lære av dette er at vi må begge bli flinkere til å sveipe hele området og ikke trekke for raske konklusjoner. En må også se etter det som ikke er så dramatisk, men de små tingene. Det er de som er velsignelser i forkledning og en fornøyelse å avsløre. Du har jo en hest som gir deg slike.
Og jeg må bare kommentere en liten sak; du snakker stadig om Michael Jackson som en genistrek omtrent og det er litt ironisk når du stadig hevder at du er deg selv....han sier look in the mirror and make the change...og jammen har han gjort forandringer, for han kjenner seg vel neppe igjen i det speibildet?! Men det spørs om verden klarer å ta budskapet seriøst fra en mann som tydelig demonsterer at han ikke vil være seg selv....
Det er vanskelig å være seg selv i disse tider, du er heldig dersom du virkelig klarer det og ikke lurer deg selv til å tro det. Selv om alle er unike, så er det mye som krever at vi lever opp til rollemodeller som egentlig er på akkord med det vi er. Det er ikke rart det er mye sykefravær....