Du Hecate, du Hecate...
Hecate skrev:Ok, om jeg synes livet er urettferdig. Jeg synes ikke det stemmer så godt med mitt eget bilde av meg selv, men det kan godt være at jeg er like sneversynt som jeg synes du er.
Hvis det ikke stemmer, hvorfor uttrykker du da misnøye med at livsglade fattige mennesker dør, og ikke de suicidale, dødsens (eller egoistiske som du skrev et annet sted.)? Livet er alltid rettferdig, de universelle lovene sørger for det...en naturlov vi aldri kommer utenom. Du høster det du sår, i liv etter liv. Du må gjerne kalle dette "åndelig" svada slik du har gjort før, men det er likevel sannhet.
Forskjellen på meg og deg er ikke at jeg er den ufølsomme med lukket hjerte. Jeg vet at tilfeldigheter ikke finnes, og at det er en mening med alt. Jeg har tillit til livet og har derfor ikke bekymringer. Jeg føler ikke lenger at livet går imot meg, at jeg har noe å kjempe imot - fordi jeg ikke lenger har motstand inne i meg. Jeg kommer aldri til å forandre syn på hva som er verdt å leve for, jeg forandrer ikke syn på noe av det jeg skriver her...fordi jeg vet hva jeg snakker om. Jeg lever etter sjelen, den vi egentlig er, og det er DET som er verdt å leve for.
Og du må ikke tro at jeg alltid har levd etter sjelen, at jeg aldri har levd i bekymring, skepsis og mistillit til livet. For det har jeg absolutt. Derfor må du heller ikke tro at jeg er i stand til å gå tilbake dit hvor jeg var, det er ikke mulig det. De innestengte følelsene som lå til til grunn for den levemåten og det livvsynet jeg da hadde er borte, jeg har forløst dem. Nå kommer levemåten og livssynet mitt innenfra, slik det er ment å gjøre.
Du sier at du håper jeg snart kan begynne å elske flere enn meg selv. Jeg har ikke alltid elsket meg selv. Det var faktisk ikke før nå i vår etter et par timers forløsende gråt at jeg kunne si, helhjertet, at jeg elsker meg selv. Opp gjennom livet har jeg "elsket" flere, og har vært livredd for å miste dem. Og vet du hvorfor jeg var så redd for det? Hvorfor jeg søkte på byen (som mange andre) etter noen å bli glad i og gi kjærlighet til? Fordi jeg i sannhet ikke elsket meg selv. Jeg sier "i sannhet", fordi jeg ikke var bevisst at jeg ikke elsket meg selv. Jeg var fornøyd med meg selv men hadde likevel massevis av uforløste issues som jeg ikke visste om. Disse kom til overflaten for 5 år siden, og siden har jeg søkt kjærligheten innover.
Nå kan jeg si til noen at jeg elsker dem, og virkelig mene det. Og jeg kan elske noen uten å føle meg avhengig av dem, uten å være redd for å miste. Den kjærligheten jeg tidligere var redd for å miste var kun en ytre påminnelse om den evige kjærligheten jeg har i mitt
indre. Og den kan vi aldri miste, vi kan kun distansere oss fra den ved å søke kjærlighet i det ytre.
Alt handler om kjærligheten vi har til oss selv. Det finnes ikke noe viktigere, uansett hvor egoistisk noen tenker at
det er. Det som
er egoistisk er å gjøre seg avhengig av andre, å være redd for å miste den ytre kjærligheten som man tviholder på fordi man ikke har kjærligheten til seg selv på plass. Det man i realiteten gjør da, er å tappe energi ifra denne personen. Dette skjer ikke når man har tatt tilbake sin egen sjels kraft og kjærlighet. Man kan bli trist og gråte ved tanken på å miste sine kjære, men man mister aldri seg selv i tanken...slik man gjerne gjør dersom man ikke har funnet seg selv og kjærligheten i sitt indre. Man blir usikker og redd av tanken på å miste noe som man ikke enda har oppdaget i seg selv.
Vi hører om snylteånder. Noe som tilhører samme gren er mennesker som snylter på sine avdøde kjære ved at de ikke klarer å gi slipp. Ofte har ånder problemer med å gå over til den andre siden fordi de etterlatte fortsatt er avhengige av energien deres. Jeg har vært i kontakt med en slik, en ånd som ba moren om å gi slipp på ham slik at han kunne gå over og hjelpe henne fra den andre siden. Moren fortalte meg hvor avhengig hun var av ham da han var i live, og at hun var bekymret for hvordan hun skulle klare seg nå som han var borte. Dermed holdt hun ham igjen i energien, og hindret sjelen hans i å utfolde seg fritt....akkurat som hun ubevisst gjorde da han var i live. Dette er ikke kjærlighet, men mangel på kjærlighet - til seg selv. Når vi har fått tillit til og elsker alle aspekter av den vi er så har vi en selvstendig energi som ikke er avhengig av noe eller noen i det ytre. Da flyter energien over. Først da kan vi gi av oss selv av ren uselvisk kjærlighet.
Men du behøver jo ikke å bekymre deg for fremtiden, du. Dere skal jo hentes med romskipet fra Pleiadene og komme dere på trygg avstand innen resten av denne begredeligheten synker i et inferno av hav og lava.....jaja, god tur. Hva om ikke du hadde følt deg så sikker på akkurat det?
Det var det noen andre på Iluna som kanaliserte.
Det JEG kanaliserte som svar var noe sånt som at vi ikke måtte basere oss på at vi får hjelp fra Pleiadene, fordi det ikke er sikkert at det engang ville gå bra med den redningsaksjonen. For meg spiller det ingen rolle hva som skjer, jeg har tillit til at alt blir riktig uansett...fordi: jeg har tillit til meg selv og at alle valgene jeg tar er i tråd med sjelen og min livsvei.
Igjen kanaliserte jeg noe ubehagelig som folk helst ikke vil høre. Universets intensjon med det var å stimulere folk til å ta ansvar for eget liv. Det samme gjør jeg foresten når jeg forteller deg om livets rettferdighet. Livet oppleves selvsagt urettferdig når vi tar ansvar for alt annet enn våre egne liv...som er det eneste reelle ansvaret vi har. Vi har ansvar for vår egen utvikling og for å få på plass forholdet til oss selv...DET er det viktigste, alt annet kommer i andre rekke. For den kjærligheten og ansvaret vi har til andre vil alltid være begrenset så lenge dette ikke er på plass i oss selv. Og nå er jeg foresten igjen inne på hovedpoenget i mange av innleggene mine.
Det er klart vi har ansvar for barna våre, men det ansvaret innebærer også at vi har tatt ansvar for oss selv nok til å kunne bli ansvarsfulle foreldre. Jeg er glad for at jeg får barn først nå som jeg har tilliten og kjærligheten til meg selv i orden. Tillit og kjærlighet betyr alt for oss, det betyr alt for omverdenen, og det betyr alt for barna våre.
Og at du er ett med meg.....ja da må du være mitt mørkeste sinn.
Jeg er lei for at det blir sånn mellom oss, men vi kan aldri forene denne verden når selv ikke de som har lyset klarer å sende det dit det trengs....
Litt artig at du skriver det sånn. Det mørke som du ser hos meg er jo bare den delen av deg som du ikke har erkjent. Den delen av livet som du ikke har akseptert. Prøv å lys opp også den delen av deg du, DA lyser du da!
Og vi kan ikke regne med å forene noe som helst med vårt lys så lenge ikke lyset skinner 100%.
Nå skulle jeg nettopp til å skrive det at vi alle velger livsvei før vi inkarnerer, men så ser jeg at du faktisk har fått det med deg.
