Jeg vil ikke kommentere så mye annet utover innlegget ditt enn dette, fordi jeg fremdeles står fast ved mitt argument at det er hvordan en oppfatter den såkalte sannheten som til syvende og sist gjelder. Dette er noe jeg mener og ikke noe jeg sier for å kverulere.BA skrev: 1 og 2 ser hver sin kloss, men de ser en kortende og en langside hver, omvendt for hverandre, så 1 ser kortenden på B, og langsiden på A, mens 2 ser kortsiden på A og langsiden på B.
1 sier at kloss A er større enn B
2 sier at kloss B er større enn A
Begge beskriver klossene riktig, men sannheten er en, og ingen av disse kjenner den.
I ditt eksempel her viser du at det mangler et sidestykke:
betraktningen av at det faktisk finnes en kloss som er av en konstant/"fast" størrelse er også gjort/målt av et menneske. De fleste vil nok være enige om at den ER av en konstant størrelse ved bruk av hjelpemidler (som målebånd, f.eks.).
Likevel har ikke alltid flertallet rett. En kan velge å ta det for gitt at det stemmer, at det i det hele tatt faktisk ER en kloss der (om klossen eksisterer) og hvorvidt målene på den er. Det er det enkleste, for en kan forholde seg til dette hvis en skal bruke det i en sammenheng eller som et utgangspunkt for noe annet.
Men å bygge alt vi vet opp fra ting vi kan måle blir likevel feil.
Det er bare det jeg prøver å si her. Jeg prøver å ha et filosofisk syn på det.
Og filosofien bygger på at vi har tatt vitenskapen så for gitt, vi har lagt så klare maler og fastslått så mange sannheter at til slutt vil vitenskapen også ende opp som mer eller mindre ubrukelig. For du kan tenke deg:
Før når jorden "var flat", så var det faktisk revolusjonerende å komme frem til at den ikke var det. Det viste seg å stemme. Når vi nå har vitenskap som skal overgå all tro, vi er iferd med å få oppløst og avskaffet religioner (slik jeg ser utviklingen), så sitter vi til syvende og sist igjen uten sidestykke - uten tvil, uten spørsmål og uten troen.
Troen er viktig den. Det er troen som setter stjernen på treet.
Tenk over alt det du gjør... om du ikke skulle gå i god tro over det, og innbille deg ting, hvis du bare skulle forholde deg til fakta. Hvilken kald og kjedelig verden hadde det ikke blitt? Jeg selv tenker (ikke så aktivt, men det "ligger der") når jeg skal gå til bussholdeplassen fra arbeidsplassen min at det ikke er så langt å gå. Det tar meg fem minutter, det er vel ikke så langt... nei... men om jeg fokuserer på disse fem minuttene det tar, om jeg teller steg, eller om det så skulle være sekunder, så føles øyeblikkene mye lengre. Ikke sant? Den har vi alle erfart... Det har med fokus å gjøre.
Jeg vil finne denne kjernen, der hvor det står mellom det å ikke ta for gitt og fokusere så mye på det reelle. Jeg vil finne vippepunktet hvor det glir over i å være ubevisst, hvor det glir over i å være følelser eller fantasi, tro, det å innbille seg, det å "gå i sin egen verden". De to tingene er jo overhode ikke store motsetninger (tro og viten), jeg vil rette fokusen mot fokusen - altså å legge vekt på hvordan oppfatningen vår er.
Vi former jo våre liv, bevisst og ubevisst i de retninger vi vil.
Resultatene blir ikke alltid de vi ønsker å oppnå.
Men på veien vår er troen en god ledsager.
Vi må ha tro for å komme oss noen vei.
Vi må ha tro på at den andre er forelsket i oss (eller interessert) for å tørre å be ham/henne ut, hvis vi analyserer eller venter oss frem til vi VET det, kan det være for seint, og kompisen eller venninna har stukket av med dama/shemalen du var så forelska i.
Ikke alltid trenger vi så klare signaler. Og uansett: signaler?
Indisier? Indikasjoner? Tilbøyeligheter? Tegn som tyder på?
Ikke noe av dette ville vel du ha kalt viten!?
Det settes klare grenser til hva viten skal være.
Akkurat det i seg selv er en motsigelse.
Hvorfor? En går inn for å tillegge seg sannheten med forhåndsregler.
Sannheten kjenner ingen grenser. Du kan ikke sette strenge krav og regler til noe så innlysende som det som skal vise seg å være sant/fakta.
Det åpenbarer seg. Du kan gjerne være i tvil, men hvis du er i tvil før du vil analysere noe, så er utgangspunktet ditt fremdeles tro.
Tvil er en form for tro, og tvilen kommer av skepsis.
Skepsis er å helle til et negativt utfall. Det kan ihvertfall ikke sies at tvil er viten.
En tviler ikke hvis en vet. Og hvis viten og tro skal være motsetninger, da går definitivt tvil under tro. Ikke sant?
For all del: tro og viten går hånd i hånd.
De er avhengige av hverandre for å oppnå sin funksjon, som så mye annet.
Derfor mener jeg det ikke er bra å hengi seg til den ene eller andre formen.
En må leve etter de begge. Og begge må være likestilte.
Ikke nødvendigvis som motsetninger, men mer som konkurrenter.
For en felles løsning. Kanskje det derfor er oppstått mye av det vi betrakter som kvasivitenskap og dogmer og annet rart? Noen har definitivt prøvd tanken.
Men det er jammen ikke lett å finne balansen.
Vi trenger litt av hvert, uansett...
