Devina: Kloke ord. Jeg har lest noen av de ikke så mange innleggene du har skrevet og forstår at du er fornuftig og vis. Gleder meg å se at du deler disse tankene.
Ligger mye klokt i det du nettopp sa her, men det er noe med stoltheten.
Noen føler seg fri med den, de føler seg uavhengig med følelsen av å kunne snakke andre i senk. Det skal nok litt til for å komme seg til det målet du snakker om.
Det noen ser som styrke, ser andre som en svakhet igjen.
Som du sier finnes det svært sprikende, ja kanskje motsatte, oppfatninger om en og samme sak når det kommer til mer vanskelige spørsmål.
Kanskje også til noen spørsmål som er enkle for noen og vanskelige for andre.
Slik er det bare... forskjeller... og jeg mener at det finnes stor frihet i mangfold og forskjeller, og bare det å kunne betrakte dem er befriende for meg.
Da vet jeg at jeg verken er det ene eller det andre og har frihet til å henge meg på en mening, danne min egen, og ta motstand fra en annen igjen.
Og friheten begrenser seg ikke bare til dette. Frihet er relativt, og frihet finnes overalt. Det er tross alt en tilstand, en innstilning, noe en oppnår med og i seg selv.
For et lite jentebarn som lever i krig og elendighet kan det å kunne spasere en søndagstur uten å tråkke på en landmine en dag oppleves som totalt frihet.
Det øyeblikket er ubegripelig for oss som har "alt vi trenger".
Men vi opplever heller ikke ofte den friheten. Vi føler ikke at den kommer med mindre vi reiser på hyttetur og glemmer jobben for ei stund, tar noen øl og griller litt.
Men så ringer telefonen og så er friheten vår ødelagt.
Så kan man ta den arbeidsløse... eller den som aldri får jobben han er fornøyd med.
Han tenker nesten litt nedlatende... kanskje litt misunnelig egentlig... på de som har en slik jobb at de har råd til ei hytte hvor de kan kose seg med pils og grilling.
Og blir de oppringt viser det bare hvor viktige de er. Og så viktig ønsker han at han kunne vært en dag... hvor herlig det hadde vært å bli ringt når en trengte å jobbe!
Det er mange forskjellige oppfatninger av frihet.
Fellesbetegnelsen er kanskje ikke alltid løsrivelse.
Andre ganger er den tilhørighet.
Og derfor er det til syvende og sist hvordan en ser på situasjonen en selv befinner seg i som er avgjørende. Derfor blir også det å "sette andre fri" en slags innbilning.
For en vet ikke alltid andres beste, og en kan gå i god tro om at en har satt dem fri, mens de kan føle de har tapt noe. Der kommer det med tilhørighet inn?
La oss ikke glemme at det er viktig med forsoning, forståelse, rettferdighet, samhold, enighet og splittelse, misforståelse, urettferdighet, distansering og uenig.
Alt er like viktig, slik at vi mennesker kan fortsette med vår gjentagelse av historien;
gjøre feil og rette opp igjen. Hele tiden.
Alt er mote, alt snur til det omvendte på et tidspunkt, hvis det når dit,
og hvis ikke står vi bare stille. Men alt er i progresjon, mer eller mindre,
alt er i bevegelse. Derfor vil en aldri kunne være helt fri.
Når en dør kan en være fri, men en har definitivt noen etterlate. Mer eller mindre.
Om det enn er noen som har vært naboen til en ensom gammel mann uten familie i mange år. Eller om det er at bakeren mister sin trofaste morgenkunde.
Alt har sin betydning. Alt i alt er vi tilsammen betydelige deler av nuet.
Og derfor er vi aldri helt fri. Tilogmed når vi dør, for da utgjør vi en forskjell.
Vår ånd er dermed kanskje aldri fri..?
(spørsmålet om definisjon på hva en ånd omfatter plasseres *HER*)