BA. skrev:ludoburgero skrev:BA. skrev:For at et samfunn skal kunne fungere, må det være noen som er ansvarlige der. Noen som kan gjøre det som er nødvendig, og ikke bare det morsomme hele tiden.
Hvorfor er det såkalte nødvendige nødvendig i dine øyne?
Fordi uten mat ville hele samfunnet sulte ihjel.
Så man må altså fungere i et økonomisk system, slik man gjør nå, og likevel er det bare mat som er "det nødvendige"? Du tok det litt utav kontekst der, syns jeg.
Jeg tenker på utdanning, jobb, disiplin og "tenke som voksen jo gjør i disse dager".
Er det nødvendig for å skaffe mat?
Jeg spurte: "Så uten penger hadde verden vært full av pedofile..?
Du spurte så: "Hvorfor i all verden skulle den det?"
Jeg spurte pga. ditt spørsmål som jeg tolket som om det var pedofili du var inne på når du skreiv dette: "
Hvis alle skal være barnslige og bare leke, finnes det ingen som skaffer mat, ingen som sørger for at barna får lov til å være barn, og beskytter dem mot voksne som vil leke sine leker med barna."
Blant annet. Du kunne jo også ha ment alkohol som en "lek". Eventuelt racerbilkjøring. Men hva er det første du tenker på når du hører "voksenlek"?
Første som slår meg er assosiasjoner som det erotiske magasinet "Lek".
Kanskje det bare er meg... så hva mente du med å beskytte barna mot voksne som vil leke sine leker med barna da..? Jeg har tydeligvis misforstått deg.
Vi husker alle litt feil, og vi husker alle litt rett. Problemet er alt vi husker tror vi er rett. Vi kan altså ikke skille ut selv hva vi husker feil, om vi ikke har dokumentasjon i form av nedskrevne dokumenter, bilder, film e.l.
Nei, men er det så viktig da?
Alt endrer seg over tid. Vin modnes, f.eks.
Vi får et annet perspektiv på minnene våre når vi får flere erfaringer og når vi får tenkt gjennom minnene flere ganger, spesielt også tillegger vi dem følelser som ikke fantes da vi opplevde situasjonene som skapte minnene. Minnene er jo ikke minner i det det skjer, liksom. Å minnes eller å huske noe er også litt forskjellig.
Det virker som om du vil ha det til at vi lever i vrangforestillinger og er fengslet av våre egne illusjoner. Du har et syn på hvordan mennesket fungerer som jeg ser logikken i, men som jeg ikke er enig i. Og når jeg til tider er enig, så betyr ikke det heller at jeg vil godkjenne meningene dine som fakta, selv om du legger dem fram ganske påståelig enkelte ganger. Du har gode poeng, men meningene dine oppfatter jeg som undervurderende mot alt som går på følelser.
Se f.eks. på Arne Næss sr.
Thumbs up for Arne Næss.
En mann det står respekt av.
Ja, hvem vet egentlig ditt beste? Du tror vel ikke det er deg selv? Som barn var det nok dine foreldre som best visste hva som var best for deg, nå er det nok noen som kjenner deg godt som vet det best. Aller best ville det nok være å la noen utenforstående få tilgang til de nødvendige opplysninger , og som da kan se ditt beste utenfra.
En maler går ofte på avstand fra sitt maleri for å få full oversikt, ofte kan det være lurt for å få oversikt over eget liv også.
Hvor kommer avstanden inn med det i utgangspunktet å stole på at en selv vet sitt eget beste? Det å skifte perspektiv vitner om fleksibilitet og evnen til forståelse for annerledes syn, eventuelt utenfra. Jeg kan så absolutt si at jeg tror jeg vet mitt eget beste i de fleste situasjoner, mens jeg gledelig tar til takke med de ytringene og rådene jeg får fra andre også. Noen ganger tar jeg råd til etterretning, andre ganger lar jeg dem nonchalant passere, andre ganger tenker jeg gjennom dem over lang tid, andre ganger må jeg høre fleres meninger. Alt etter som.
Det er ikke "aller best" å la noen utenfra, som ikke har kjennskap til meg, eller bare snaut kjennskap til meg, få uttale seg om noe som går på min person. Det blir også et nytt perspektiv. Og selv om dette kan være bra for å radikalt endre mitt eget perspektiv igjen, så er det i de fleste situasjoner en bra ting å være sikker og handle i god tro og styrke den troen. Det å gjøre noen usikker eller gi nye impulser er for dem med et kjedelig eller ustabilt forhold til livet. Og hvem er noen andre til å dømme? Det er klart at noen råder for å hjelpe, fordi de bryr seg, men det finnes også mennesker som råder fordi de har et kjedelig liv selv og må forandre andre fordi de går med følelsen av å ikke kunne forandre seg selv.
Om det noen ganger, derimot, kan være det "aller beste" som du sier, å få ytringer fra utenforstående - det tenker jeg så absolutt det er.
Min drøm er å kunne bety noe for andre. Hvis jeg har klart å gjøre verden til et litt bedre sted, så er jeg fornøyd. Jeg synes det ser bra ut foreløpig, og jeg håper jeg fortsatt kan bidra i lang tid framover.
Jeg har nok uttalt meg litt feil. Det er ikke ansvarsløsheten jeg søker i barnet, det er friheten. Og det at "med frihet følger stort ansvar" er bare noe som er lagd for å opprettholde en viss respekt for autoriteter, spør du meg. Det er bare subtil propaganda å bruke slike "visdomsord".
Jeg snakker om å bryte løs fra vanemønster og rutinert livsstil. Det å bli "stuck in a loop" som ble sagt så fint i en annen tråd i en fin anledning mot en person som ikke var så fin mot andre - det er i mine øyne skadelig. Barnet har ikke de mange begrensninger som vi voksne har, selv om vi kanskje velger å tro omvendt. Vi legger barndommen bak oss, men egentlig er deler av den en slags fortrengning, og det trer frem i at menn kjøper seg flotte biler, at vi er "ungdommer lengre idag", at vi kjøper duppedingser og at det er det som er big business, mobiltelefoner, PSP, andre slags kompensasjoner. Vi drikker f.eks. alkohol for å bli dritings. Sier ikke dette litt om at vi mangler noe i livene våre?
Det er jo ikke spesielt gøy, kan ihvertfall ta det fra meg, å være full. Ikke i det hele tatt. Kanskje et stadie der imellom og en stund før, lett beruselse, men også dette er for å løsne litt på hemninger. Rart, hva? Voksne mennesker, så velutviklede og intellektuelle etterhvert vi har blitt - fulle av hemninger og gjør alt til fordel for systemet vi lever i. Hagen skal fikses så ikke naboene synes fælt om oss, oftere enn for at vi skal kunne bruke den. Det er ikke bare snakk om vedlikehold, som jo er en fin ting. Vi er for opptatt med andre, vi er for redde og utrygge, vi har hengitt oss til systemet vi lever i, og vi er fanget. Vi kommer ikke tilbake til barndommen, et helt greit faktum å leve med, vi blir eldre og vi går hver dag ett skritt nærmere mot døden, men det er også helt greit... tingen er bare at... hvor er all friheten? Noen av oss har tilogmed kommet til et punkt hvor vi sier at vi "blir fri med døden" - hvor langt har det gått? Det er jo tåpelig. Døden er trist, vi trenger ikke sitte og sukke for det, men hvorfor fortrenge det på den måten? Hvorfor undertrykke angsten? Klart ikke alle gjør det. Men jeg synes synd på dem som har kommet til denne konklusjonen fordi de har funnet ut at "livet er fælt", eventuelt "livet er helt okay, men ikke mer", eller "jeg har levd livet, jeg vet hvordan det er, det er helt greit, men når jeg dør blir jeg først fri".
Ikke meningen å rakke ned på noen, ingen personlig, men jeg synes at utsagnene som jeg har hørt fra flere andre er ubegripelig preget - eller KAN være - av at vi lever i et system vi har bygget opp hvor friheten vår er så begrenset, og at vi er så avhengig av å fungere videre i systemet for å kunne "TA oss fri en dag og to på hytta", at det er trist.
Selv distanserer jeg meg fra dette systemet - kun psykisk og i velmenende for det jeg synes er det beste for meg selv - men også jeg er jo en del av det, på mange måter, ja kanskje nesten alle måter, kanskje faktisk alle måter, selv om jeg har mine meninger. Etter alt er vi jo alle mennesker som vil fungere for oss selv og for hverandre.
Det å kunne bety noe for andre, som du sier, er noe jeg også virkelig vil, men jeg vil også kunne bety noe for meg selv, og det har med selvrealisering å gjøre, å sette alt på prøve, å slippe taket hele tiden og aldri havne i "loopen".
Du snakket også om Arne Næss. Har du sett den norske filmen "Loop" hvor han har en stor rolle? Det er en film som er absolutt verdt å se, og den dreier seg mye om hans filosofi og det vi begge snakker om her. Frihet og det å ikke havne i nettopp noen "loop".