Globeline skrev:Å si sannheten er ikke ekstrem. Men å være ekstremt opptatt av å egentlig ikke ta noen side men være enten eller, det er temmelig ekstremt passivt.
Hva er sannhet?
Sitat fra NTNU's sider, link i bunn av siden.
Pilatus stilte et tidløst spørsmål i løpet av den rettergangen som er skissert hele fire ganger i Bibelen: "Hva er sannhet?" Joh. 18, 38. I det siste har vi jo hørt både et og annet om en annen rettssak. Det er juryen som skal ta stilling til Pilatus' spørsmål i den sammenhengen: Hva er sannhet? Hva er det som er sant her? Hvem lyver? For det er jo noen som har skyld, og andre er uskyldige. Hvis jeg ble tiltalt i den saken, ville anklagene mot meg være usanne.
For ingenting kan vel være både sant og usant samtidig? Hvis noe er sant, så må noe være usant. Er det greit at vi lyver? De fleste ville vel si nei - selv om mange synes det er greit å lyve i enkelte sammenhenger. Og vi er vant med det. Reklamen lyver. Bilder lyver. Politikere lyver. Bedriftsledere lyver. Vitenskapsmenn lyver. Ja, noen av dem i alle fall. Gjør det ikke noe? Er det greit? Har det ingenting å si, fordi det ikke finnes noen sannhet uansett?
Jesus selv hadde jo et eller to upassende utsagn i sakens anledning, "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg." Hoppsann! Han sa også et eller annet om en smal port og en trang vei. Altså vil det være naturlig for en kristen å si som ham: Det er bare én sannhet, bare én måte å komme til Gud på. Dette er direkte kollisjonskurs med en del menneskers meninger.
I Thailand er den store religionen buddhisme. Buddhismen er generelt en aksepterende religion, det er greit at folk har andre religioner, bare de er religiøse. Men østlige og vestlige religioner (filosofier) er temmelig diametralt motsatte på dette området. Der østen er åpen for alt mulig, holder de "vestlige" religionene på at det fins bare én sannhet, bare én Gud. Det fins også enkelte religioner som mener at alle religioner i bunn og grunn er de samme, bare man ville innse det. Eksempler på dette er Bah'ai, en form for Islam som har sitt utspring øst i Midtøsten. I de siste år har vi i større grad sett en form for misjonering fra buddhistiske samfunn, og også en god del forfølgelse som har skjedd i typiske hinduistiske områder. Jeg skal ikke gjette på om det er religionen eller nasjonalisme eller noe annet som er skyld i det, men det er i alle fall ikke helt typisk østlig.
I vesten er vi veldig påvirket av tanken om at det finnes kun en sannhet, den ligger dypt i oss. Det gir seg utslag i vår misjon, det gir seg utslag i vårt krav om at hele verden skal bli demokratisk og våre krav om likestilling av klasser og kjønn. Jeg vil våge å påstå at 98% av alle nordmenn i utgangspunktet er kulturimperialister på denne måten. Kanskje vi er imot atomvåpen, eller krig i det hele tatt. Vi mener at vi må ta vare på miljøet, og presser multinasjonale selskaper og andre nasjonalstater til å la være å forurense. Eller vi presser muslimske stater til å utlevere terrorister.
Utsagnet 'det fins ingen allmenngyldig sannhet' eller 'ingenting er sant' er et nokså utbredt dogme, en læresetning. Men utsagnet er et paradoks, idet det slår seg selv ihjel (det må finnes minst én allmenngyldig sannhet, hvis utsagnet skal være sant). Ut fra et kristent synspunkt er utsagnet også problematisk - i følge kristendommen fins det jo en allmenngyldig sannhet - noe med at Gud har skapt verden og at Jesus døde for alle menneskers synder. Som Jesus sa: "For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst." Og deretter er det Pilatus stiller spørsmålet om hva sannhet er. Han verken fikk eller ga noe svar på spørsmålet, men overlot Jesus til korsfestelse etter å ha blitt presset av folkemengden. Selv vasket han hendene sine og ville ikke ha noe skyld i saken.
Vi kan ikke gå gjennom livet uten å ta stilling til en del spørsmål. Er dødsstraff bra eller dårlig? Er det riktig å holde slaver? Er det rett av Norge å ta imot flyktninger? Vi må si om det er riktig eller ikke. Dersom ingenting er mer riktig enn noe annet, kan vi si at alt er like gyldig. Dersom alt er like gyldig, blir alt likegyldig. Og et likegyldig samfunn vil ikke jeg bo i, i alle fall.
De siste fem hundre årene har i vesten vært preget av forandring. Forandringen gikk hånd i hånd med modernismen, og med modernismen kom privatiseringen. Før modernismen var samfunnet en enhet, et fellesskap, veldig mye var forankret i kirken. Med modernismen kom tanken om at det ikke finnes en felles sannhet. Det som var sant, var det som var vitenskapelig bevist. At jorda går rundt sola, for eksempel, kunne være en sannhet, men de moralske sannheter skulle det stilles spørsmål ved. Dostojevski beskrev det slik: "Hvis Gud er død, er allting tillatt." Ingenting var sant eller usant, det fantes ingen som definerte grunnlaget for å hevde et eller et annet standpunkt.
Men det har kanskje skjedd en forandring de siste årene: Det heter ikke lenger "ingenting er sant", men "det som er sant for deg, er ikke nødvendigvis sant for meg". Spørsmålet er kanskje ikke så mye "hva er sant", men "hva er det som virker". Modernismen spurte: Hvordan kan jeg vite at Gud eksisterer når jeg ikke kan bevise ham? Postmodernismen spør: Hvilken Gud snakker du om? Jeg var innom en bokhandel i Oslo for ikke så lang tid siden. Det var hyllemeter på hyllemeter med livsstilsbøker og bøker om forskjellige livssyn og religioner. Du kunne bokstavelig talt kjøpe deg dine egen religion, sette sammen på din egen måte. Jeg følte meg nesten som Paulus på Areopagos - skjønt jeg ikke fant alteret "for en ukjent Gud". Folk søker på livsstilsmarkedet etter noe som virker for dem. Astrologi er en mulighet. Meditasjonsteknikker og yoga. Seminarer for å finne 'urmennesket i seg selv'. Eller kurs i holisme, healing og helsebot. Du snakker om helse: Det er nesten blitt en religion i seg selv. Vi tilber ukebladenes helsestoff og surfer nettet for å finne bedre kurer, som virker som ritualer i erstatning for de vi unngår i kirken. Enda medisinen er noe av det mest ustabile sannhetsformidlere av alle - man sier det tar om lag 20 år før en medisinsk sannhet ikke gjelder lenger. For noen år siden var det fett som var den store tingen alle skulle holde seg unna. Nå er det faktisk sukker som er farligst.
Blir så enhver salig i sin tro? Kong Fredrik II av Preussens utsagn lød egentlig: "Alle religioner må tolereres, her må enhver bli salig på sin fasong." Egentlig var det et utsagn om toleranse som regjeringsprinsipp, ikke om sannhetsteori. Og det kan vi jo være enige om: Trosfrihet er bra. Toleranse er fint. Men det kan ikke tolkes som at man kan komme til Gud uansett hva man tror på. Enhver blir ikke salig i sin tro. Faktisk blir ingen salig i en hvilken som helst tro. Det eneste som kan gjøre en salig, er Jesus. Og det er det som er sannhet.
http://folk.ntnu.no/grotnes/ord/sannhet.html