BA skrev:Jael skrev:
Hvis Loven er oppfylt ved Jesus, da er den oppfylt. Det er ikke mer å oppfylle. Det vi mennesker ikke klarte å oppfylle, det gjorde Jesus for oss. Der Loven i dag anklager oss kan vi peke på Jesus og si: Han har oppfylt den for meg!
Opphevet er den ikke, men den er oppfylt. Loven er fortsatt en del av de kristnes bibel, og den har en funksjon - nemlig å vise oss hva synd er. Men den er allerede oppfylt for oss, den er ikke lenger et middel til frelse.
Det du sier her betyr at Jesus opphevet loven. Det var Jesus iflg. boken ganske klar på at han ikke skulle. Han skulle oppfylle loven. Og oppfyllelsen betød, slik jeg forstår det, at han var den som ble sagt skulle komme.
Jesus sier at Loven ikke skal oppheves, men oppfylles. Jesus er Lovens oppfyllelse. Han sier det selv: Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.
Å oppfylle profetene er at den lovede Messias (Jesus) kommer og gjør de gjerningene som er lovet. Men å oppfylle en lov - hvordan gjør man det? Man holder loven. Først da kan man komme til himmelriket:
Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. (Matt 5, 18)
Det fantes ingen som holdt loven så godt som de skriftlære og fariseerne. Og vi må altså overgå dem voldsomt.
Hvem kan klare det?
Et fullkomment menneske.
Loven er ikke opphevet. Den gjelder fortsatt for alle som ikke vil ha Jesus som sin redningsmann. Men om de som tror på Jesus sier Jesus følgende:
Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.
- Johannes 3, 14- 18
Hva sier så profetene om dette? La oss gå til Jeremia 31, 31- 34:
Se, dager skal komme, sier Herren,
da jeg slutter en ny pakt
med Israels ætt og Judas ætt,
32 en pakt som er annerledes
enn den jeg sluttet med deres fedre
den gang jeg tok dem ved hånden
og førte dem ut av Egypt,
den pakten med meg som de brøt,
enda jeg var deres rette herre, sier Herren.
33 Nei, slik er den pakten jeg vil slutte
med Israels folk i dager som kommer,
lyder ordet fra Herren:
Jeg vil legge min lov i deres sinn
og skrive den i deres hjerte.
Jeg vil være deres Gud,
og de skal være mitt folk.
Han sier også i Mark 9, 40:Den som ikke er mot oss, er med oss.
Dette har jeg kommentert allerede. Jeg er klar over dette sitatet, men det utelukker ikke det sitatet jeg kommenterer.
Jesus var nok en kar som valgte ord og argumenter ut fra hvem som hørte på ham. Kanskje har han ikke engang sagt alt som tillegges ham, men slike forbehold fører ingensteds. Derfor tar jeg for diskusjonens skyld utgangspunkt i at alt som står i bibelen er sant.
Dette er to forskjellige utsagn, med totalt forskjellig betydning, og begge er fra samme person. Kanskje de var ment på forskjellig publikum, akkurat som at vi også vurderer måten å ordlegge oss ut fra hvem vi diskuterer med.
F.eks. kan jeg angripe kristendommen ganske kraftig overfor dem som forsvarer denne religionen, mens jeg kan forsvare kristendommen overfor de som jeg mener bruker uriktige argumenter mot religionen.
Jeg har nok ikke fått med meg at du har tatt for deg dette sitatet, beklager.
Kan du utdype hva du mener er uriktige argumenter mot kristendommen?
Det handler om å kunne velge å ta i mot Jesu kjærlighet eller avstå. Som regel er det jo slik Jesus sier, de som ikke er kristne reagerer negativt på kristnes misjon og det budskapet de fremfører.
Det avhenger da av hvordan misjonen fremføres. De fleste reagerer negativt på dommedagsprekener og tvang, mens forsiktig misjon ved eksemplets makt reagerer få negativt på. En kristen som oppfører seg skikkelig uten å skryte av det misjonerer også, men de som gjør det er så få.
Ja, det er det prinsippet har eksistert fra bibelens tid, via Frans av Assisi og helt opp til vår tid (eksempelvis ved Mor Teresa).
Men å bruke ord i misjonen behøver på ingen måte være synonymt med "dommedagsprekener og tvang". Det er trist at det finnes dem som bruker disse virkemidlene, for de virker mot sin hensikt. Men du kan jo utdype hva du mener med "tvang" for eksempel. Og hva er egentlig en "dommedagspreken" etter ditt syn?
Jeg holder meg til tema. Kristendommen er slik religionen praktiseres. Dengang paven brukte bibelen til å rettferdiggjøre slavehold så var kristendommen vennlig til slavehold. Nå er den ikke det.
Vis meg hvilken pave som har brukt bibelen til å rettferdiggjøre slavehold.
Jeg har møtt og ikke minst lest innlegg fra kristne som fryder seg over de (oss) urettferdiges (ateisters) kommende dom. Dette handler ikke om at ugjerningsmenn skal få sin straff, men at de selv skal sitte på skykanten og kose seg ved å se vi andre lide i svovelpølen.
David skrev også mange salmer som omhandler hvordan fiendene skal lide. Dette forstår jeg som ønskedrømmer slik noen av dagens kristne også ønsker andres ulykke.
De ble diktet da han ble forfulgt og fiender ønsket å drepe ham. Et eksempel er Salme 35. Det finnes helt sikkert kristne som ønsker andres ulykke, men det er en synd. Vi skal gjengjelde ondt med godt, og ønske det beste for mennesker. Selv når kristne ble steinet til døde ba de om tilgivelse for sine fiender (Apg 7, 60).
Hvordan kristne oppfører seg har selvsagt noe å si for hvordan budskapet deres blir mottatt. Men det er også galt å bedømme Jesu gode budskap ut i fra de ugjerningene hans disipler gjør seg skyldig i. De går jo på tvers av Jesu lære.
Men hvor mange kristne har du snakket med ansikt til ansikt som ønsker at du skal lide i svovelpølen? Hvilken retning av kristendommen hører de til?
Dualismen jeg snakket om var enten venn eller fiende. Nøytralitet var ikke et alternativ.
Det vet jeg. Er det noe du syner er problematisk med en slik dualismen?