Veldig bra, som vanlig!
Jeg kjenner meg igjen, og jeg vet at jeg ikke blir "lurt". Det er ikke skremselspropaganda, madjava - og BA: har du sett "Riget", en dansk serie angående det paranormale av Lars von Trier (dyktig fyr, btw.)?
Av en eller annen grunn forbinder jeg en viss figur med navn Dr. Helmer i den serien med deg. Dette er egentlig mer komisk ment, for hadde du sett den hadde kanskje du selv også skjønt hva jeg mente...

BA, jeg må nok skuffe deg og si at jeg tror at det du kaller "fri vilje" er en illusjon.
Vel og merke er dette noe jeg tror, så det får nok mindre troverdighet hos deg av den grunn. (legg merke til det sylskarpe ordspillet mitt om jeg skal få ta vann over hodet)
Alt skjer av en grunn, det er jeg ikke bare overbevist om, men det vil jeg kunne si kan bevises på alle mulige innlysende måter det er. Å måtte bevise det igjen ville være banalt og absurd, fordi det faktisk bare er slik. At skjebnen råder over oss og at alt er forutbestemt blir dermed også en veldig sannsynlig hypotese. Men den idéen er jeg nok dessverre litt ambivalent til selv.
Gaute, jeg må si at kanaliseringen din er veldig fin, selv om det finnes enkelte elementer ved den, hvor jeg ser (spesielt språklig sett) at den kan virke fordummende.
Noe ved den finner jeg faktisk provoserende, samtidig som jeg har i bakhodet at det sannsynligvis ikke er intensjonen - annet enn å "åpne kommunikasjon på et universelt nivå slik at de aller aller fleste skal makte å forstå det". Slik tenker jeg da. Men jeg kan ikke hjelpe for at noe av språkstrukturen faktisk provoserer meg i sin "dumhet".
Likevel, jeg skal ikke være noe bedre av den grunn, men hadde likevel lyst å nevne det, igjen for å forhåpentligvis bidra med forståelse/perspektiv dersom det er det som er problemet til enkelte andre som eventuelt føler seg provoserte av kanaliseringene dine. Vi ser jo et par eksempler, men slik jeg ser det har det mer med deres egne overbevisninger å gjøre - nemlig den bastante tvilen som er utløst av deres egen frykt for å miste seg selv.
triaz, jeg kunne ikke fått sagt det bedre selv. Jeg kan personlig si at jeg selv også merker mye til forandringene. Det er bare de mer "presise" hendelsene som er beskrevet i kanaliseringene som røsker litt i meg og gjør meg litt redd, men ellers er jeg veldig kjent med følelsen av hvordan vi kommer til å "bli". Jeg tror mange av oss allerede har kommet der, ihvertfall et godt stykke på vei. Trist nok er det veldig mange som enda ikke kommer dit med det første, jeg kjenner flere som har fortapt seg i det materielles verden og av sin forvirrelse ikke vet annet enn å erstatte kjærlighet med løsaktig sex og naivt gå rundt i verden å høre etter på hva de "største" har å si dem og leve etter disse regler.
Jeg føler et sterkt behov for å hjelpe dem jeg er glad i til å finne seg selv, for noen av disse har mistet seg selv etterhvert som de har opplevd hinder på hinder for sin egen selvutvikling. Enkelte andre har såpass negative tanker om seg selv at de verken har kjæreste, jobb eller bosted av dem jeg kjenner, og knapt venner heller. De har virkelig fastkilt seg i en virkelighet basert på sine illusjoner og de har igjen erstattet kjærlighet med noe annet enn sex - HAT. Og først og fremst selvhat. Det er synd å se at det er slik det går med denne verden. Det har ikke alltid vært så ekstremt, men det har alltid vært en kamp mellom dette vi definerer som godt og ondt. Tingen er at menneskene er så mange nå, og makten ligger i så få hender, vi er først bak lyset og vi ledes til å miste oss selv til den materialistiske verden bygd på illusjoner om et stadig uoppnåelig bedre liv.
Se bare på idealene, se bare på hvilken standard vi forventer å leve opp mot.
Se bare hva vi krever av oss selv.
Og kjenn bare på frykten.
Alle vet hva jeg snakker om, selv om enkelte er mer direkte berørt enn andre.
Jeg har alltid vært opptatt av indre ro, det har jeg både hatt og ikke hatt i mange år om en annen. Jeg vet ikke om det er en konstant tilstand som er oppnåelig, annet enn når vi dør, men jeg vet at jeg fint kan fungere i harmoni når jeg kun har meg selv eller gode venner å forholde meg til. Synd at jeg ser at noen av disse vennene (og dessverre flere med tiden) etterhvert mister seg selv til sine illusjoner. Hva kan jeg vel gjøre...
Jeg nekter å begi meg ut på den samme stien, og jeg trosser egoisten i meg som vil bryte ut som en følge av at mange andre er det. Jeg vet det finnes godhet i verden og jeg tror at det som råder over oss er godt. Jeg tror på en god idé og jeg tror den er oppnåelig. Jeg tror bare vi må finne kjærligheten og holde sammen.
Forene oss og forstå at vi alle er alene, men at vi er sammen om det.
Og til syvende og sist, selv om dere får mene hva dere vil.
Dette er ikke min desperasjon, det er min respons.
Både mine flyktigere og realistiske tanker rundt det hele.
Jeg tenker bare høyt. Jeg søker harmoni og fred...
...og det har overhodet ikke klikka for meg

Til dere som måtte tvile.