Fakta, teori & skepsis ⇒ Vend dere om!

[Jael]

Hei Karina! Du skriver:

Bare at du ser det som at vi er mørke, men blir gjort gode av Gud. Jeg ser det som at vi er lyse, men noen av oss forfaller til ondskap av forskjellige grunner som alltid er mer kompliserte enn det virker. Men Gud reparerer oss, opprettholder lyset i oss, så vår gode innside kommer mest mulig frem.

Jeg tror også at menneskene opprinnelig er skapt lyse. Men alle er blitt preget av mørke og skygger. Uansett hvor lite, så er det nok til å skille oss fra fullkomment samfunn med Gud. På et eller annet tidspunkt i livet vårt gjør vi noe dumt som går i mot Kjærligheten. For å rense oss, reparere oss og gjenopprette det klare lyset kom Gud til oss.

Men det er jo bare tull at kristendommens Gud elsker oss betingelsesløst, for om hn gjorde det ville ikke Guds vrede eller Guds dom fantes. Det er ikke ting som hører til betingelsesløs kjærlighet. Uansett hvor mye du vil det. Sorry.

Betingelsesløs kjærlighet er ikke å være en nikkedukke som tillater barna å gjøre ting som kan skade dem eller andre. Kjærlighet er blant annet å sette grenser og veilede.
Men det at mennesker som ikke vil tro fortapes er ikke et utslag av Guds vrede. Det er ikke engang Guds dom - men vår egen! Hvis vi ikke ønsker fellesskap med Gud, så kan han ikke tvinge oss. En ting er å elske noen, en annet ting er det at kjærligheten jeg gir blir akseptert.
Hva mener du at Gud burde gjøre med dem som ikke vil tro på ham og ikke ha fellesskap med ham? De som ikke vil vite av kjærligheten han har?

Jada, greit nok det, men fortell i det minste om Guds gode sider, og forsøk ikke å skremme folk til å tro. Hvor mye er en slik tro verdt? Den kommer hvertfall ikke fra hjertet. Mener ikke dette spesielt mot deg, men mot slike som trådstarter. For skremsel tjener virkelig INGEN.

Det er jeg hjertens enig i! Ingen kommer til tro ved trusler. Kun ved kjærlighet.

Du har fremdeles ikke fortalt meg hvilken synd jeg gjør ved å tro det beste om mennesker og om Gud.

Jeg beklager, jeg skjønner ikke spørsmålet. Det er ingen synd å tro det beste om mennesker og Gud. Men jeg tror vi lurer oss selv kraftig dersom vi avviser at det finnes egoistiske tendenser i ethvert menneske. Jeg ser mine feil daglig. Ingen er fullkomne. Men de fleste jeg kjenner er selvsagt varme medmennesker.

Vi kan ALDRI ta et valg! Kan du, mens du sitter her, tenke at nå har du lyst til å bli muslim.

Det kan jo skje, vi skal aldri si aldri Jeg opplevde å gå fra å være human-etiker til kristen. Og jeg var et menneske med store motforestillinger mot kristendom. Akkurat her og nå kan jeg ikke tenke meg å bli muslim. Og mens jeg var human-etiker kunne jeg ikke tenke tanken å bli kristen. Men så skjedde det noe som gjorde at jeg forandret mening, og valgte å bli kristen. Vi har alltid et valg, vi må bare vite hvilke valgmuligheter vi har.

Tro på koranen og Allah og alt det der. Selvfølgelig kan du ikke det, for det virker for deg meningsløst, fordi du tror på noe helt annet.

Faktisk prater jeg mye med muslimer om deres tro, og lar meg villig utsettes for muslimsk forkynnelse. Jeg vil nemlig være sikker på om min tro er sann. Jeg holder alltid muligheten for at jeg kan ta feil åpen. For hvis troen min er sannheten, da har jeg ingenting å frykte. Og skulle den vise seg å være usann, da trenger jeg den ikke.

Noen arver troen lettvint fra foreldrene sine, andre opplever så mye grusomt at de ikke klarer det, og det skjønner jeg godt.

Eller omvendt...

Fortell moren som mistet alle barna sine at hun må velge å tro.

Men hva med de mødrene som har opplevd slike grusomme ting og finner håp og trøst i religionen? Jeg dømmer ingen som sier at de på grunn av sorg ikke klarer å tro. Gud kan lese deres tanker, det kan ikke jeg. Jeg synes det uetisk å tvinge sørgende mennesker til å gjøre slik jeg mener, fordi raseri mot Gud er naturlig, og jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen. Tro og tvil er to sider av samme sak.

Kort sagt: Gud vet bedre enn meg, så jeg dømmer ingen uansett hva de mener eller sier.

[karina]

Jeg tror også at menneskene opprinnelig er skapt lyse. Men alle er blitt preget av mørke og skygger. Uansett hvor lite, så er det nok til å skille oss fra fullkomment samfunn med Gud. På et eller annet tidspunkt i livet vårt gjør vi noe dumt som går i mot Kjærligheten. For å rense oss, reparere oss og gjenopprette det klare lyset kom Gud til oss.

Selvsagt gjør vi gale ting. Men vi er aldri skilt fra Gud. Gud ønsker det beste for oss, og når gale gjerninger blir gjort, kommer hn for å hente fram det gode igjen. Å tenke gale gjerninger mot gode gjerninger er altfor svart-hvitt-tenkning. For gjør du en gal gjerning er det oftest en grunn til det. Noen ganger er det kanskje av pur egoisme, men ofte ligger det mer kompliserte grunner bak, som jeg også nevnte tidligere. Slik som at mobbere ofte er de som først ble mobbet. Gjør du noe galt mot noen, reparerer ikke Gud bare offeret, men også gjerningsmannen. Dermed er vi alle alltid nær Gud.

Betingelsesløs kjærlighet er ikke å være en nikkedukke som tillater barna å gjøre ting som kan skade dem eller andre. Kjærlighet er blant annet å sette grenser og veilede.
Men det at mennesker som ikke vil tro fortapes er ikke et utslag av Guds vrede. Det er ikke engang Guds dom - men vår egen! Hvis vi ikke ønsker fellesskap med Gud, så kan han ikke tvinge oss. En ting er å elske noen, en annet ting er det at kjærligheten jeg gir blir akseptert.
Hva mener du at Gud burde gjøre med dem som ikke vil tro på ham og ikke ha fellesskap med ham? De som ikke vil vite av kjærligheten han har?

Hn gjør akkurat slik han gjør med de andre. Nå tror jeg også på reinkarnasjon, så jeg tror ikke på noe himmel(aller minst helvete) i kristen forstand, men jeg tror hn gir alle livet i gave. Slik jeg sa med gjerninger, er det også her alt for svart-hvitt-tenkning å si at du tror og du tror ikke. Nettopp fordi noen tilfeldigvis arver troen sin, og noen tror ikke fordi de er oppdratt i superateistiske hjem. Synd for sistemann, du ville ikke ha fellesskap med Gud, din tabbe. Dette er tilfeldigheter. Flaks og uflaks. En Gud med betingelsesløs kjærlighet, tar alle til seg. Om noen ikke vil, så er det fordi de har misforstått hvem hn er, og hns godhet, og har fått forutsetninger i livet til å ikke klare å tro. En Gud med betingelsesløs kjærlighet syns det er greit, hn forstår, hn vet alt dette, og når vi dør vil vi oppleve denne kjærligheten og da er det ingen som ikke ønsker fellesskap med Gud. Også dette vet Gud, og derfor tar hn alle til seg. Alle.

Det er jeg hjertens enig i! Ingen kommer til tro ved trusler. Kun ved kjærlighet.

Jeg mener også at man ikke skal la barna sine arve troen sin. Tro skal man finne selv, og bare slik vil jeg se på den som ekte, sann tro. Jeg skal ikke aldri fortelle barna mine (hvis jeg får noen) hva som er riktig å tro. Om de spør meg hva jeg tror skal jeg gledelig svare, men jeg skal også fortelle dem at det bare er ett av mange alternativer. Tro er en individuell greie, og de kan få lov til å tro akkurat hva de vil, så lenge det ikke går utover andre mennesker på en negativ måte.

Jeg beklager, jeg skjønner ikke spørsmålet. Det er ingen synd å tro det beste om mennesker og Gud. Men jeg tror vi lurer oss selv kraftig dersom vi avviser at det finnes egoistiske tendenser i ethvert menneske. Jeg ser mine feil daglig. Ingen er fullkomne. Men de fleste jeg kjenner er selvsagt varme medmennesker.

Altså, Joh her kaller meg et djevelens barn fordi jeg tror på ånder og reinkarnasjon. Og garantert også fordi jeg har et i følge kristendommen galt syn på Gud og mennesker. Dette vil da ifølge kristendommen være en grov synd, vil det ikke? Men hvilken synd er det å tro det beste om sin Gud og menneskene...

Det kan jo skje, vi skal aldri si aldri Jeg opplevde å gå fra å være human-etiker til kristen. Og jeg var et menneske med store motforestillinger mot kristendom. Akkurat her og nå kan jeg ikke tenke meg å bli muslim. Og mens jeg var human-etiker kunne jeg ikke tenke tanken å bli kristen. Men så skjedde det noe som gjorde at jeg forandret mening, og valgte å bli kristen. Vi har alltid et valg, vi må bare vite hvilke valgmuligheter vi har.

Det var veldig teoretisk. Si satanisme da. Noe du ikke tror på i det hele tatt. Kan du velge å tro på det? Det er absurd å snakke om valg i forhold til religion. Fint for deg at du opplevde dette. Og jeg tror deg på at det var Guds kjærlighet som strømmet gjennom deg. Men jeg tror fremdeles at det var Gud slik jeg tror på han, ikke slik du gjør det. Jeg trodde ikke før jeg heller. Men så opplevde jeg stor hjelp fra oven. Og så trodde jeg. Men det var ikke et valg jeg gjorde. Det var noe som skjedde meg. Fordi Gud valgte å gi meg tro. Det var Guds valg. Ikke mitt.

Faktisk prater jeg mye med muslimer om deres tro, og lar meg villig utsettes for muslimsk forkynnelse. Jeg vil nemlig være sikker på om min tro er sann. Jeg holder alltid muligheten for at jeg kan ta feil åpen. For hvis troen min er sannheten, da har jeg ingenting å frykte. Og skulle den vise seg å være usann, da trenger jeg den ikke.

Kristne har ingenting å frykte. Tror de riktig, er de jo reddet. Tror de feil, og en annen religion er sannheten, er de også reddet, for ingen andre av de store religionene sender deg til evig fordømmelse på grunnlag av tro, slik kristendommen gjør. Det er dette som gjør deler av kristendommen usympatisk.

Men hva med de mødrene som har opplevd slike grusomme ting og finner håp og trøst i religionen? Jeg dømmer ingen som sier at de på grunn av sorg ikke klarer å tro. Gud kan lese deres tanker, det kan ikke jeg. Jeg synes det uetisk å tvinge sørgende mennesker til å gjøre slik jeg mener, fordi raseri mot Gud er naturlig, og jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen. Tro og tvil er to sider av samme sak.

Kort sagt: Gud vet bedre enn meg, så jeg dømmer ingen uansett hva de mener eller sier.

Din Gud vil sende den moren som ikke fant trøst i religionen til fortapelsen. Så mye for den betingelsesløse kjærligheten.

[ludoburgero]

Egentlig er jeg veldig glad for at jeg slipper å ha den type tro som ligger i kristendommen. I tillegg til det, er jeg også veldig glad for at det er mange av dere som HAR troen og at dere deler denne. På den andre side er jeg litt opprørt over at det finnes så mange forskjellige religioner - IKKE fordi faktumet er at det finnes mange religioner; MANGFOLD ER BRA; men derimot at ekstremitetene i religionene er så motstridende at mennesker velger å fortolke det såpass at det blir en grunn for krig.
Og igjen - de beinhardt troende VIL ikke diskutere religioner opp "mot" hverandre - selv om dette hadde vært en veldig fin løsning slik jeg ser det.
Dialog religiøse imellom angående forskjeller innad i religionene.
Grunnen til dette er at de beinhardt troende kanskje ikke VIL høre andre gode sider ved andres religioner enn deres egne, når dem først har funnet seg til rette med det dem har? For da kommer vi vel inn på alle religioners store skrekk: TVIL.
Og hvem vil vel tvile? De som tenker selv. Ikke de som har hengitt seg med hele sin sjel til en religion. Nå finnes det flere intellektuelle troende, det ser vi jo også bevis på her inne. De som stiller spørsmål ved sin religion, men likevel er sikre på at det ER noe der, og de vet hva de selv føler. Men nettopp dette synes jeg blir sunt - det å tørre å stille spørsmål.

Så sier jeg igjen: jeg klarer meg uten den kristne tro, for alt jeg vet(?).
Jeg har ikke gått i kirken frivillig, ikke av eget initiativ en eneste gang.
Jeg har heller ikke lest bibelen. Og jeg har nok syndet ifølge hva mange andre kristne ville mene. Likevel har jeg svært sjeldent gjort noe vondt mot andre av vilje, og de gangene jeg har gjort det har jeg måttet bøte på en eller annen måte uansett.
Det er godt å tro på noe. Jeg tror på noe jeg også.
Vi høster det vi sår, kristne eller ikke.

[Jael]

Hei igjen, karina! Du skriver:

Selvsagt gjør vi gale ting. Men vi er aldri skilt fra Gud. Gud ønsker det beste for oss, og når gale gjerninger blir gjort, kommer hn for å hente fram det gode igjen.

Men hva hvis vi ikke ønsker at han skal hente fram det gode igjen?

For gjør du en gal gjerning er det oftest en grunn til det. Noen ganger er det kanskje av pur egoisme, men ofte ligger det mer kompliserte grunner bak, som jeg også nevnte tidligere. Slik som at mobbere ofte er de som først ble mobbet.

Det er sant. Dermed ser vi at den eneste måten å hindre en økende voldsspiral er å avstå fra å gjøre det onde, uansett årsak. At dette for mange er umulig er en annen ting. Kristendommen har da heller ingen lære om at vi skal måtte oppfylle alle bud og lover for å kunne være nær Gud. Men vi har et forbilde vi skal prøve å følge av kjærlighet til våre medmennesker og til Gud.

Gjør du noe galt mot noen, reparerer ikke Gud bare offeret, men også gjerningsmannen. Dermed er vi alle alltid nær Gud.

Men hva hvis vi ikke ønsker å bli reparert eller være nær Gud?

Om noen ikke vil, så er det fordi de har misforstått hvem hn er, og hns godhet, og har fått forutsetninger i livet til å ikke klare å tro. En Gud med betingelsesløs kjærlighet syns det er greit, hn forstår, hn vet alt dette, og når vi dør vil vi oppleve denne kjærligheten og da er det ingen som ikke ønsker fellesskap med Gud. Også dette vet Gud, og derfor tar hn alle til seg. Alle.

Så ditt svar til ateisten som ikke vil tro er at han har misforstått alt og likevel må finne seg i å tilbringe evigheten sammen med en han ikke vil vite av?
Er ikke dette en smule arrogant? Folk vet ikke sitt eget beste... Det minner litt om tvangskonversjon.
Men jeg er helt enig i at Gud vet alt om oss. Derfor er han den eneste som er i stand til å bedømme hvorvidt vi har misforstått noe eller ikke.
Personlig tror jeg på et helvete, men håper det er tomt. Jeg kan håpe, men jeg vet ikke. Jeg kan ikke si noe om andre menneskers ønsker, tanker og vilje, jeg kan ikke se framtiden. Men jeg respekterer det de sier til meg.

Jeg skal ikke aldri fortelle barna mine (hvis jeg får noen) hva som er riktig å tro. Om de spør meg hva jeg tror skal jeg gledelig svare, men jeg skal også fortelle dem at det bare er ett av mange alternativer. Tro er en individuell greie, og de kan få lov til å tro akkurat hva de vil, så lenge det ikke går utover andre mennesker på en negativ måte.

Jeg er også opptatt av at mennesker skal velge sin egen tro. Men det er svært sjeldent slik at troen automatisk går i arv. På et tidspunkt i livet stiller alle spørsmålstegn ved det de har fått overlevert da de var barn, enten det er kristendom, ateisme eller budskapet om at alle religioner er like sanne. Noe slikt som en livssynsnøytal oppvekst finnes ikke. Men alle, uansett livssyn, plikter å la barna leve i trygghet både psykisk og fysisk, og alle barn har rett til å velge en annen tro enn foreldrene uten at de skal måtte oppleve ulike former for forfølgelse.

Altså, Joh her kaller meg et djevelens barn fordi jeg tror på ånder og reinkarnasjon. Og garantert også fordi jeg har et i følge kristendommen galt syn på Gud og mennesker. Dette vil da ifølge kristendommen være en grov synd, vil det ikke? Men hvilken synd er det å tro det beste om sin Gud og menneskene...

Jeg er konservativ kristen, men jeg tror også på ånder. Jeg tilber dem derimot ikke, jeg tror at de ønsker å gjøre mennesker vondt. De har heller ingenting å stille opp med mot Gud. Jeg tror også på engler, men jeg tilber heller ikke dem, de er Guds tjenere.

Jeg vet ikke i hvilken kontekst Joh kalte deg dette, så jeg kan ikke uttalte meg positivt eller negativt om det. Skal lete etter innleggene og se om jeg ikke kan få klarhet i det da. Generelt kan jeg si dette:
Å kalle et menneske djevelens barn for på den måten å skille mellom kristen og ikke-kristen er uheldig, fordi kristne er ikke mer rettferdige eller bedre mennesker enn ikke-kristne. Det signaliserer heller ingen respekt for menneskeverdet og det faktum at vi alle er skapt av Gud og elsket dypt og indelig av ham.
Derimot er det kristen tro at den som tror på Jesus blir Guds barn.

Vi mennesker har rett og slett ikke kunnskap nok til å kunne felle noen dom om hvem som er Guds barn eller djevelens barn. Det er bare Gud som vet, og mennesker bør derfor avstå fra å dømme hverandre. Dette sier også Jesus. Derimot både kan og skal vi opplyse om hva bibelen sier. Men dette er to forskjellige ting.

Det var veldig teoretisk. Si satanisme da. Noe du ikke tror på i det hele tatt. Kan du velge å tro på det? Det er absurd å snakke om valg i forhold til religion. Fint for deg at du opplevde dette. Og jeg tror deg på at det var Guds kjærlighet som strømmet gjennom deg. Men jeg tror fremdeles at det var Gud slik jeg tror på han, ikke slik du gjør det. Jeg trodde ikke før jeg heller. Men så opplevde jeg stor hjelp fra oven. Og så trodde jeg. Men det var ikke et valg jeg gjorde. Det var noe som skjedde meg. Fordi Gud valgte å gi meg tro. Det var Guds valg. Ikke mitt.

Jeg er fullt overbevist om at et menneske kan velge å tro eller ikke, enten bevisst eller ubevisst. Det vil si velge å ta i mot den kjærligheten Gud tilbyr og stadig tilbyr. Men handlingen det er å tro er ikke mitt verk. Troen er en gave fra Gud som kommer ovenfra eller utenfra og inn i våre hjerter.
Hadde jeg vært dum hadde jeg sikkert kunnet velge å tro på satanisme (ikke LaVey-varianten). Men det forutsetter at man tror på bibelen - som er vår kilde til kunnskap om Satan. Og der står det at Satan har tapt og vil bli ødelagt av Gud som er den mektigste. Det er et veldig teit valg sånn sett. Men jeg har altså foretatt en vurdering av valget.

Det er mange religioner jeg kunne valgt å tro på. Jeg snakker nesten daglig med muslimer om deres tro. Jeg har tilbragt tid sammen med zen-buddhister og prøvd ut denne veien. Jehovas vitner likeså. Jeg har også vært borti åsa-tru. Jeg har lest deres hellige skrifter, bedt og praktisert religionene. Men i alle disse så var det bare ett sted Gud svarte: i kristendommen. Dette er ikke noe jeg kan forklare, det bare er.

ingen andre av de store religionene sender deg til evig fordømmelse på grunnlag av tro, slik kristendommen gjør. Det er dette som gjør deler av kristendommen usympatisk

Det jeg synes er usympatisk, er religioner som sier at bare du gjør mange nok gjerninger, så kan du muligens kjøpe deg en billett til himmelen. Islam er ekstra vanskelig, for der kan Gud suverent bestemme seg for at du bare ikke får plass i Paradis, samme hvor troende eller snill du har vært. Og der er helvetes ild svært bokstavelig ment.
Jeg synes buddhismen er vanskelig, fordi det krever så mye. Du skal ha en viss mengde innsikt og/eller en viss mengde gode gjerninger å vise til. Gud eksisterer riktignok ikke, ei heller sjelen.
Hinduismen er kanskje enda verre. Moksha kan du bare drømme om, det kommer aldri til å skje. Reinkarnasjonen er selve lidelsen her, akkurat som gjenfødelsen er noe også buddhistene vil bort fra.
Hva med åsa-tru? Det finnes ingen evige guder der. De er ikke engang mektige nok til å stå i mot vonde makter. I Ragnarok dør de fleste. Troen på en ny himmel og ny jord er av de fleste ansett å være et kristent innslag.

Det som gjør kristendommen sympatisk er at Gud er kjærlighet og inviterer alle til seg. Samtidig respekterer han oss som frie individer, vi har vår egen vilje, vi er autonome. Han har ingen makt til å tvinge oss inn i den evige salighet dersom vi absolutt ikke vil.

Din Gud vil sende den moren som ikke fant trøst i religionen til fortapelsen. Så mye for den betingelsesløse kjærligheten.

Dette er din dom på grunnlag av det du tror du vet om denne moren. Men kristendommen sier at ingen mennesker skal dømme hverandre, heller ikke på vegne av Gud. Dersom du mener dette er urettferdig, så hvil i den fred at du er skapt i Guds bilde. Gud er kjærlighet og er så mye mye mer rettferdig enn noen av oss.

[karina]

Hei, skal ta meg tid til å svare på dette, men ikke nå, skal i kirken faktisk, i kor. Må bare si at selv om vi sikkert aldri blir enige er det utrolig ålreit med en kristen som faktisk svarer ordentlig, ikke bare ramser opp bibelsitater, slik andre har gjort veldig mye før deg

[Globeline]

Hei, skal ta meg tid til å svare på dette, men ikke nå, skal i kirken faktisk, i kor. Må bare si at selv om vi sikkert aldri blir enige er det utrolig ålreit med en kristen som faktisk svarer ordentlig, ikke bare ramser opp bibelsitater, slik andre har gjort veldig mye før deg

Syns du er flink Karina. Ikke fordi jeg alltid syns alt du sier er så riktig. Men fordi du er villig til å reflektere og nærmest endre mening. Og om du ikke endrer mening så er du i hverfall villig til å vise at du kan forstå hva den andre sier.

[karina]

Å syns du? Tusen takk, nå ble jeg glad

Føler meg sta og teit jeg, hehe.

[Jael]

Egentlig er jeg veldig glad for at jeg slipper å ha den type tro som ligger i kristendommen.

Hvorfor det?

I tillegg til det, er jeg også veldig glad for at det er mange av dere som HAR troen og at dere deler denne.

Jeg må vel nesten si takk, i lige måde;)

På den andre side er jeg litt opprørt over at det finnes så mange forskjellige religioner - IKKE fordi faktumet er at det finnes mange religioner; MANGFOLD ER BRA; men derimot at ekstremitetene i religionene er så motstridende at mennesker velger å fortolke det såpass at det blir en grunn for krig.

Tenker du nå innad i en religion (for eksempel shia/ sunni islam) eller religionene i mellom (kristendommen - islam)? Er det en spesiell konflikt du har i tankene?
Uansett er det jo sant at folk kan krige på grunnlag av religion. Men jeg tror oftest det er et skalkeskjul for å oppnå makt, religionen i seg selv har liten betydning. På den annen side er det helt klart at det finnes mange som tror at det å drepe vantro er en god gjerning.

Og igjen - de beinhardt troende VIL ikke diskutere religioner opp "mot" hverandre - selv om dette hadde vært en veldig fin løsning slik jeg ser det.

Tja, vet ikke helt hva en "beinhardt" troende er. Selv vil jeg jo absolutt karakterisere meg som "beinhard", jeg er fullstendig overbevist om min tro. Men jeg elsker å samtale med folk som tror noe annet og diskutere med dem. Dels er det selvsagt et ønske om at de skal bli enige med meg, dels er det et ønske om å lære dem å kjenne slik at fordommer ikke får leve. Til slutt er det viktig å være åpen for andres meninger og ikke være redd. Dersom jeg har sannheten tåler den alle "angrep".

Dialog religiøse imellom angående forskjeller innad i religionene.

Det er ganske mange religiøse som driver med dette. Kristne kirkesamfunn i Norge er engasjert i Norges Nye Kristne Råd, som for eksempel har mye dialog med Islamsk Råd Norge.

Grunnen til dette er at de beinhardt troende kanskje ikke VIL høre andre gode sider ved andres religioner enn deres egne, når dem først har funnet seg til rette med det dem har? For da kommer vi vel inn på alle religioners store skrekk: TVIL.

Dette er det nok mye sant i. Personlig ville jeg se på det som et stort nederlag hvis jeg av frykt for at troen min ikke var sann ikke våget snakke med annerledestroende. DA tviler man allerede, men våger ikke innrømme det. Men dette gjelder ikke bare religiøse, det kan vel så gjerne ramme politisk engasjerte, for eksempel.

Og hvem vil vel tvile? De som tenker selv. Ikke de som har hengitt seg med hele sin sjel til en religion. Nå finnes det flere intellektuelle troende, det ser vi jo også bevis på her inne. De som stiller spørsmål ved sin religion, men likevel er sikre på at det ER noe der, og de vet hva de selv føler. Men nettopp dette synes jeg blir sunt - det å tørre å stille spørsmål.

Hvis jeg hadde gjemt meg vekk fra annerledestenkende, DA hadde jeg tvilt. Å våge møte utfordringen fra annerledestroende viser derimot at man i stor grad er sikker på seg selv og sin tro.
Det er ingen motsetning mellom intellektuelle troende og de som har hengitt seg med hele sin sjel til en religion. Det er en motsetning mellom intellektuelle og uintellektuelle, og mellom troende og ikke-troende.

Så sier jeg igjen: jeg klarer meg uten den kristne tro, for alt jeg vet(?).
Jeg har ikke gått i kirken frivillig, ikke av eget initiativ en eneste gang.
Jeg har heller ikke lest bibelen. Og jeg har nok syndet ifølge hva mange andre kristne ville mene. Likevel har jeg svært sjeldent gjort noe vondt mot andre av vilje, og de gangene jeg har gjort det har jeg måttet bøte på en eller annen måte uansett.
Det er godt å tro på noe. Jeg tror på noe jeg også.
Vi høster det vi sår, kristne eller ikke.

Forskjellen mellom kristne og ikke-kristne handler ikke om gjerninger og godhet, men tro på Jesus.
Det artige er at hvis jeg forstår deg rett her, så innrømmer du at du er lykkelig uvitende. Er det ikke det du anklager de "beinhardt" troende for også? Bortsett fra at du ikke er negativt innstilt til informasjon om annen tro dersom den tilfeldigvis skulle treffe deg

[ludoburgero]

Jael, interessante meninger!

Egentlig er jeg veldig glad for at jeg slipper å ha den type tro som ligger i kristendommen.

Hvorfor det?

Fordi jeg ikke har andre regler å gå etter enn mine egne, og jeg synes mine egne regler stemmer veldig overens med det som er allmenn kjent som god etikk og moral.
Derfor slipper jeg å måtte føle at jeg tilhører en makt som dømmer meg utifra hvilket indre liv jeg har, hvilke meninger og følelser jeg har, men derimot har jeg kun de makter over meg som er engasjert av politiske instanser på basis av hva jeg gjør mot andre.
Dette betyr likevel ikke at jeg ikke erkjenner at de universelle lover gjelder for meg også, og at jeg høster hva jeg sår - men igjen går dette mer på hvordan jeg er utad i forhold til inni meg. Jeg føler nemlig at jeg er beevnet til å distansere mine indre behov fra hva jeg nødvendigvis gjør med/imot andre. Altså, jeg vil ikke la noen såkalt Gud styre meg.
Hadde jeg funnet Gud, hadde jeg nok gjort det jeg også.
Det betyr ikke at jeg ikke har prøvd, jeg har vært åpen, men kanskje i dem jeg kaller "beinhardt troende"'s øyne, ikke prøvd godt nok.
Likevel - så klarer jeg meg uten og er glad for det.

På den andre side er jeg litt opprørt over at det finnes så mange forskjellige religioner - IKKE fordi faktumet er at det finnes mange religioner; MANGFOLD ER BRA; men derimot at ekstremitetene i religionene er så motstridende at mennesker velger å fortolke det såpass at det blir en grunn for krig.

Tenker du nå innad i en religion (for eksempel shia/ sunni islam) eller religionene i mellom (kristendommen - islam)? Er det en spesiell konflikt du har i tankene?
Uansett er det jo sant at folk kan krige på grunnlag av religion. Men jeg tror oftest det er et skalkeskjul for å oppnå makt, religionen i seg selv har liten betydning. På den annen side er det helt klart at det finnes mange som tror at det å drepe vantro er en god gjerning.

Jeg tror det hadde vært mindre krig uten myndighetenes engasjement i det hele, fordi det er disse som bruker religion som en unnskyldning.
Nå tenker jeg mer på USA's krig mot Irak, men selvsagt har dette helt andre hensikter enn kun massiv undertrykkelse og destruksjon av Islam.
Det er bare en av de simple grunnene på overflaten.
Likevel gjør det det ikke mindre grusomt.
Og så tenkte jeg først og fremst på forskjellige religioner, ikke shia/sunni, etc.
Men også der er det poeng å ta tak i.

Tja, vet ikke helt hva en "beinhardt" troende er. Selv vil jeg jo absolutt karakterisere meg som "beinhard", jeg er fullstendig overbevist om min tro. Men jeg elsker å samtale med folk som tror noe annet og diskutere med dem. Dels er det selvsagt et ønske om at de skal bli enige med meg, dels er det et ønske om å lære dem å kjenne slik at fordommer ikke får leve. Til slutt er det viktig å være åpen for andres meninger og ikke være redd. Dersom jeg har sannheten tåler den alle "angrep".

Håper ikke du misforstår, for det er ikke en anklage, men det du sier om at "dersom du har sannheten tåler den alle angrep", så er det i mange tilfeller pga. gjennomført retorikk eller kverulanse. I ditt tilfelle (du virker veldig reflektert) tror jeg ikke det er slik, og at du er overbevist om din tro synes jeg er veldig fint for deg, noe jeg ikke kommer til å prøve å overprøve - selv om du ærlig innrømmer at du har et ønske om å få andre til å bli enige med deg. Jeg er tvert imot en person som ikke ønsker enighet, men vil belyse dialogen i seg selv som en berikende visdomsfaktor. Forskjeller er viktige, kontraster gir større perspektiv. Jeg er veldig enig i at det er viktig å være åpen for andres meninger. Ingenting er viktigere.

Grunnen til dette er at de beinhardt troende kanskje ikke VIL høre andre gode sider ved andres religioner enn deres egne, når dem først har funnet seg til rette med det dem har? For da kommer vi vel inn på alle religioners store skrekk: TVIL.

Dette er det nok mye sant i. Personlig ville jeg se på det som et stort nederlag hvis jeg av frykt for at troen min ikke var sann ikke våget snakke med annerledestroende. DA tviler man allerede, men våger ikke innrømme det. Men dette gjelder ikke bare religiøse, det kan vel så gjerne ramme politisk engasjerte, for eksempel.

Dette er det nok også mye sant i
Jeg har rett og slett ikke noe å tilføye fordi jeg er helt enig.
Ironisk nok tenker du kanskje nå, men det er jo også fint å være enig i blant
Synd hvis vi begge skulle ta feil her?

Hvis jeg hadde gjemt meg vekk fra annerledestenkende, DA hadde jeg tvilt. Å våge møte utfordringen fra annerledestroende viser derimot at man i stor grad er sikker på seg selv og sin tro.
Det er ingen motsetning mellom intellektuelle troende og de som har hengitt seg med hele sin sjel til en religion. Det er en motsetning mellom intellektuelle og uintellektuelle, og mellom troende og ikke-troende.

Det jeg mente med å hengi seg med hele sin sjel til en religion er å ta vekk det intellektuelle. Altså å blindt hengi seg. Å hengi seg er nok noe en kan vurdere som meget gjennomtenkt, men i mine øyne er det snarere en måte å frasi seg ansvar på.
Og igjen er å frasi seg ansvar for seg selv en fordummelse.
Dette er vel egentlig kanskje å ta i litt, for jeg liker ikke å være krass, men føler virkelig at jeg mener dette, så jeg står for det.
Mye mulig vi ikke er så enige her, kan det virke som.

Forskjellen mellom kristne og ikke-kristne handler ikke om gjerninger og godhet, men tro på Jesus.

Det vet jeg. Men definisjonen av en god kristen og en som bare kaller seg kristen, kan nok komme mye under gjerninger og godhet igjen..?

Det artige er at hvis jeg forstår deg rett her, så innrømmer du at du er lykkelig uvitende. Er det ikke det du anklager de "beinhardt" troende for også? Bortsett fra at du ikke er negativt innstilt til informasjon om annen tro dersom den tilfeldigvis skulle treffe deg

Tja...
Jeg er ikke lykkelig uvitende, jeg er opplyst om de tingene som betyr mest for meg i livet, og jeg er gitt følelser jeg ikke kan beskrive, og et tankesett som ikke kan la seg beskrives. Jeg har mine ord i behold, men det jeg virkelig mener vil jeg aldri få helt ut, fordi jeg vet at det finnes større krefter bak det hele som styrer oss alle til en viss grad, men jeg erkjenner i det minste at jeg ikke vet hva det er og jeg setter ikke merkenavnet Jesus på det. Fordommer har jeg ikke, men erfaringer og antagelser. Superintelligent er jeg ikke, og svært belært er jeg absolutt heller ikke, men jeg er full av åpenhet og sitter med litt kriblende følelser i meg som jeg selv vil kalle visdom, selv om jeg likevel bare er et lite menneske. Feilbarlig, synderlig, nysgjerrig og mye annet som enhver vil kunne kalle meg med riktighet. Og så er jeg heller ikke negativt innstilt til noen type informasjon.

Ærlighet varer lengst, også til seg selv.

[GloBoiD]

Å jeg simpelten elsker kristen fanatikere, og deres trangsynthet... og deres totale mangel på respekt for andre folks livssyn, meninger, og deres trang til og omvende alle som ikke er med i en eller annen sekt eller ikke er troende nok i deres øyne. Jeg gikk i klasse med en en gang som faktisk sa at han ba for at hele klassen skulle se lyset elns hver dag. Han mente at vi alle var gudløse hedninger, og sa at vi Sitat: Dere kommer til å brenne i helvete hvis dere ikke omfavner guds kjærlig og retter dere mot lyset (noe i den duren i allefal) foran hele klassen i klassen time en gang. han ble ikke invitert til mange klasse fester for å si det sånn..
Jeg har respekt for folks livssyn, men jeg liker ikke og få religion tredd nedover øra. Jeg liker å mene hva jeg vil om hva jeg vil, og tro på hva jeg vil.

Jeg er åpen og tror at gud finnes, men sånn jeg tolker kristendommen så finnes det ikke noe helvete og jeg tror faktisk gud og jesus gir blanke i om jeg banner, drikker, bruker narkotika, har sex før ekteskapet med hvem jeg vil og når jeg vil, og om folk er homofile. Jeg er av den oppfatning at om hvis det finnes en himmel så kommer jeg meg dit så lenge jeg har vært et godt menneske ( ikke drept folk for morro skyld og ikke vært ett direkte ondt menneske og utført onde handlinger mot mine medmennsker) Hva som er synd er diktert av mennesker og ikke gud. En gang itiden hadde sånne ting som å ikke ha sex før ekteskapet en funksjon nemmelig og fungere som et slags prevansjons middel i mangel av kondomer og p piller :mozilla_smile: I'm a angel and you know it!

[MikkelRev]

Å jeg simpelten elsker kristen fanatikere, og deres trangsynthet... og deres totale mangel på respekt for andre folks livssyn, meninger, og deres trang til og omvende alle som ikke er med i en eller annen sekt eller ikke er troende nok i deres øyne.

Tull og tøys. Du er ikke trangsynt bare fordi du har et kristent livssyn. Det er mer trangsynt å gå med den oppfattelsen.

En gang itiden hadde sånne ting som å ikke ha sex før ekteskapet en funksjon nemmelig og fungere som et slags prevansjons middel i mangel av kondomer og p piller :mozilla_smile: I'm a angel and you know it!

Så du har ikke hørt om noen av de millioner eksemplene på "uhellsbarn" som kom fordi prevensjonsmiddelet sviktet?

[Qwizleiz]

Det nevnes ofte en del ord som trangsynthet og fanatisme i forbindelse med kristendom.

Noe av kritikken mot den kristne menighet har nok sin berettelse. Det hender man får følelsen av å bli tredd nedover hodet tvangstanker og fanatiske regler innen de kristnes rekker. Og - for ikke å snakke om den kristne som prøver å argumentere hardt for sitt syn: DET er fali det! ..later mange til å tro.
Det er lett å angripe noen som har et rammeverk av tankegods å bevege seg innenfor - når man selv kan "tillate" seg å si hva som helst i mot..
Fanatisme og trangsynte individer finnes overalt - også blant ikketroende eller for den saks skyld: humanister. Jeg savner i de fleste slike tros-diskusjoner\kamper\kriger en vilje til å heller konsentrere seg om det gode. Med det gode mener jeg da å fremdyrke evnene man innehar til å søke positiv fremdrift i de menneskelige særfenomenene: sivilisasjon og mellommenneskelighet.

Søk det positive - fortreng dine negative tendenser: Da slipper man å være så sykelig opptatt av å "frelse og omvende" sine medmennesker. Det finnes positiv energi - også hos det mest barbariske og hedenske individ.

Vær åpen - så oppdager du flere sannheter enn dine egne.

[GloBoiD]

Å jeg simpelten elsker kristen fanatikere, og deres trangsynthet... og deres totale mangel på respekt for andre folks livssyn, meninger, og deres trang til og omvende alle som ikke er med i en eller annen sekt eller ikke er troende nok i deres øyne.


Tull og tøys. Du er ikke trangsynt bare fordi du har et kristent livssyn. Det er mer trangsynt å gå med den oppfattelsen.

Eh nå var det ikke kristne generelt jeg tenkte på men disse kristne fanatikerne fra Jehovas vitner, indremisjonslag og smith's venner osv.. kristen fundementalister!! Det er i den båsen jeg setter trådstarter... (kanskje ikke de beste eksemplene men kom ikke på noe annet ifarta) Ikke "vanlige" kristne.. . :mozilla_cool: Dessuten skrev jeg jo at jeg tror på gud selv til tross for at jeg banner drikker og gjør det jeg har lyst til uten å la meg lede av en religion, men jeg tror faktisk på gud selv om jeg aldri ber eller er i kirken annet enn på juleaften. Alle har i mine øyne lov til å mene hva de vil om hva de vil uansett hvor ekstreme synspunkter de enn måtte ha. Så lenge de ingen tar skade av handlinger knyttet til derse synspunkter. Om det så gjelder kommunister, facister, Muslimer, Kristne Ateister, buhdister osv.. Dette er en av grunnpilarene i et demokrati spør du meg. Trådstarter har lov til å mene det han skriver men det blir litt søkt å prøve å frelse alle oss "hedninger" på forumet her ved hjelp av trusler om helvete, og at gud er den eneste rette veien. Det er trangsynt det. Du ser av innlegget til trådstarter at den personen absolut ikke har respekt for andres livsyn eller mangel på livsyn sådann. Jeg vil faktisk kalle det mer trangsynt enn jeg noen gfang kommer til å bli for å si det sånn. Jeg prøver ikke å misjonere mine meninger i et fundamentalist kristen miljø om at homofili er greitr at sex før ekteskapet er greit osv. Hva tror du hadde skjedd i en slags konservativ menighet hvis jeg hadde kommet dit og sagt at for å ungå fortapelsen så må de begynne å godta homofile og ha sex utenom ekteskapet og misjonert mine meninger ovenfor dem. Det gjør jeg ikke. fordi jeg mener de har rett på sin mening jeg har rett på min. å alle uansett livsyn burde respektere hverandre men jeg må bare reager på über fundementalistiske kristne som dukker opp av og til. Fundamentalisme er ikke bra uansett hvilken form det dukker opp i. Enten det er i Guds navn, Allahs navn eller i Buddhas navn (ikke at jeg tror det finnes noe buhdistiske fundamentalister) :mozilla_smile:

[Globeline]

Å syns du? Tusen takk, nå ble jeg glad

Føler meg sta og teit jeg, hehe.

Vel. Alle kan være stae og teite når det er noe vi er overbevist om. Når du da innimellom viser at du faktisk vurderer det som sies og diskuteres, da vil din stahet og teithet få større respekt - når du ikke er villig til å se mer enn en side av en diskusjon.

Noen bare mener noe og har egentlig aldri tenkt over det. Ser ting subjektivt eller fra en side og roper seg nesten stumme. Andre har tenkt over flere sider og kommet til en konklusjon som da er interessant for andre å høre om. Du er blandt dem som viser tendenser til at du nok gidder å vurdere og virkelig sette deg inn i det du mener noe om - i motsetning til ganske mange for eksempel på dette forumet. Så det skal du ta til deg.

Noen ganger er sta bra - og teit er sikkert også bra i de tilfellene For du føler deg jo teit når du da gjør noe bra - sant? så da blir det brateit kan man si - på en måte. Eller noe sånn.

[Jael]

Å jeg simpelten elsker kristen fanatikere, og deres trangsynthet... og deres totale mangel på respekt for andre folks livssyn, meninger, og deres trang til og omvende alle som ikke er med i en eller annen sekt eller ikke er troende nok i deres øyne.


Tull og tøys. Du er ikke trangsynt bare fordi du har et kristent livssyn. Det er mer trangsynt å gå med den oppfattelsen.

Eh nå var det ikke kristne generelt jeg tenkte på men disse kristne fanatikerne fra Jehovas vitner, indremisjonslag og smith's venner osv.. kristen fundementalister!! Det er i den båsen jeg setter trådstarter... (kanskje ikke de beste eksemplene men kom ikke på noe annet ifarta) Ikke "vanlige" kristne.. . :mozilla_cool: Dessuten skrev jeg jo at jeg tror på gud selv til tross for at jeg banner drikker og gjør det jeg har lyst til uten å la meg lede av en religion, men jeg tror faktisk på gud selv om jeg aldri ber eller er i kirken annet enn på juleaften. Alle har i mine øyne lov til å mene hva de vil om hva de vil uansett hvor ekstreme synspunkter de enn måtte ha. Så lenge de ingen tar skade av handlinger knyttet til derse synspunkter. Om det så gjelder kommunister, facister, Muslimer, Kristne Ateister, buhdister osv.. Dette er en av grunnpilarene i et demokrati spør du meg. Trådstarter har lov til å mene det han skriver men det blir litt søkt å prøve å frelse alle oss "hedninger" på forumet her ved hjelp av trusler om helvete, og at gud er den eneste rette veien. Det er trangsynt det. Du ser av innlegget til trådstarter at den personen absolut ikke har respekt for andres livsyn eller mangel på livsyn sådann. Jeg vil faktisk kalle det mer trangsynt enn jeg noen gfang kommer til å bli for å si det sånn. Jeg prøver ikke å misjonere mine meninger i et fundamentalist kristen miljø om at homofili er greitr at sex før ekteskapet er greit osv. Hva tror du hadde skjedd i en slags konservativ menighet hvis jeg hadde kommet dit og sagt at for å ungå fortapelsen så må de begynne å godta homofile og ha sex utenom ekteskapet og misjonert mine meninger ovenfor dem. Det gjør jeg ikke. fordi jeg mener de har rett på sin mening jeg har rett på min. å alle uansett livsyn burde respektere hverandre men jeg må bare reager på über fundementalistiske kristne som dukker opp av og til. Fundamentalisme er ikke bra uansett hvilken form det dukker opp i. Enten det er i Guds navn, Allahs navn eller i Buddhas navn (ikke at jeg tror det finnes noe buhdistiske fundamentalister) :mozilla_smile:

Bare angående det siste punktet ditt... Burmas regime er et eksempel på ekstrem og forvrengt buddhisme. Eller du kan se på konflikten på Sri Lanka. Ekstremister finnes overalt.