Hei igjen, karina! Du skriver:
Selvsagt gjør vi gale ting. Men vi er aldri skilt fra Gud. Gud ønsker det beste for oss, og når gale gjerninger blir gjort, kommer hn for å hente fram det gode igjen.
Men hva hvis vi ikke ønsker at han skal hente fram det gode igjen?
For gjør du en gal gjerning er det oftest en grunn til det. Noen ganger er det kanskje av pur egoisme, men ofte ligger det mer kompliserte grunner bak, som jeg også nevnte tidligere. Slik som at mobbere ofte er de som først ble mobbet.
Det er sant. Dermed ser vi at den eneste måten å hindre en økende voldsspiral er å avstå fra å gjøre det onde, uansett årsak. At dette for mange er umulig er en annen ting. Kristendommen har da heller ingen lære om at vi skal måtte oppfylle alle bud og lover for å kunne være nær Gud. Men vi har et forbilde vi skal prøve å følge av kjærlighet til våre medmennesker og til Gud.
Gjør du noe galt mot noen, reparerer ikke Gud bare offeret, men også gjerningsmannen. Dermed er vi alle alltid nær Gud.
Men hva hvis vi ikke ønsker å bli reparert eller være nær Gud?
Om noen ikke vil, så er det fordi de har misforstått hvem hn er, og hns godhet, og har fått forutsetninger i livet til å ikke klare å tro. En Gud med betingelsesløs kjærlighet syns det er greit, hn forstår, hn vet alt dette, og når vi dør vil vi oppleve denne kjærligheten og da er det ingen som ikke ønsker fellesskap med Gud. Også dette vet Gud, og derfor tar hn alle til seg. Alle.
Så ditt svar til ateisten som ikke vil tro er at han har misforstått alt og likevel må finne seg i å tilbringe evigheten sammen med en han ikke vil vite av?
Er ikke dette en smule arrogant? Folk vet ikke sitt eget beste... Det minner litt om tvangskonversjon.
Men jeg er helt enig i at Gud vet alt om oss. Derfor er han den eneste som er i stand til å bedømme hvorvidt vi har misforstått noe eller ikke.
Personlig tror jeg på et helvete, men håper det er tomt. Jeg kan håpe, men jeg vet ikke. Jeg kan ikke si noe om andre menneskers ønsker, tanker og vilje, jeg kan ikke se framtiden. Men jeg respekterer det de sier til meg.
Jeg skal ikke aldri fortelle barna mine (hvis jeg får noen) hva som er riktig å tro. Om de spør meg hva jeg tror skal jeg gledelig svare, men jeg skal også fortelle dem at det bare er ett av mange alternativer. Tro er en individuell greie, og de kan få lov til å tro akkurat hva de vil, så lenge det ikke går utover andre mennesker på en negativ måte.
Jeg er også opptatt av at mennesker skal velge sin egen tro. Men det er svært sjeldent slik at troen automatisk går i arv. På et tidspunkt i livet stiller alle spørsmålstegn ved det de har fått overlevert da de var barn, enten det er kristendom, ateisme eller budskapet om at alle religioner er like sanne. Noe slikt som en livssynsnøytal oppvekst finnes ikke. Men alle, uansett livssyn, plikter å la barna leve i trygghet både psykisk og fysisk, og alle barn har rett til å velge en annen tro enn foreldrene uten at de skal måtte oppleve ulike former for forfølgelse.
Altså, Joh her kaller meg et djevelens barn fordi jeg tror på ånder og reinkarnasjon. Og garantert også fordi jeg har et i følge kristendommen galt syn på Gud og mennesker. Dette vil da ifølge kristendommen være en grov synd, vil det ikke? Men hvilken synd er det å tro det beste om sin Gud og menneskene...
Jeg er konservativ kristen, men jeg tror også på ånder. Jeg tilber dem derimot ikke, jeg tror at de ønsker å gjøre mennesker vondt. De har heller ingenting å stille opp med mot Gud. Jeg tror også på engler, men jeg tilber heller ikke dem, de er Guds tjenere.
Jeg vet ikke i hvilken kontekst Joh kalte deg dette, så jeg kan ikke uttalte meg positivt eller negativt om det. Skal lete etter innleggene og se om jeg ikke kan få klarhet i det da. Generelt kan jeg si dette:
Å kalle et menneske djevelens barn for på den måten å skille mellom kristen og ikke-kristen er uheldig, fordi kristne er ikke mer rettferdige eller bedre mennesker enn ikke-kristne. Det signaliserer heller ingen respekt for menneskeverdet og det faktum at vi alle er skapt av Gud og elsket dypt og indelig av ham.
Derimot er det kristen tro at den som tror på Jesus blir Guds barn.
Vi mennesker har rett og slett ikke kunnskap nok til å kunne felle noen dom om hvem som er Guds barn eller djevelens barn. Det er bare Gud som vet, og mennesker bør derfor avstå fra å dømme hverandre. Dette sier også Jesus. Derimot både kan og skal vi opplyse om hva bibelen sier. Men dette er to forskjellige ting.
Det var veldig teoretisk. Si satanisme da. Noe du ikke tror på i det hele tatt. Kan du velge å tro på det? Det er absurd å snakke om valg i forhold til religion. Fint for deg at du opplevde dette. Og jeg tror deg på at det var Guds kjærlighet som strømmet gjennom deg. Men jeg tror fremdeles at det var Gud slik jeg tror på han, ikke slik du gjør det. Jeg trodde ikke før jeg heller. Men så opplevde jeg stor hjelp fra oven. Og så trodde jeg. Men det var ikke et valg jeg gjorde. Det var noe som skjedde meg. Fordi Gud valgte å gi meg tro. Det var Guds valg. Ikke mitt.
Jeg er fullt overbevist om at et menneske kan velge å tro eller ikke, enten bevisst eller ubevisst. Det vil si velge å ta i mot den kjærligheten Gud tilbyr og stadig tilbyr. Men handlingen det er å tro er ikke mitt verk. Troen er en gave fra Gud som kommer ovenfra eller utenfra og inn i våre hjerter.
Hadde jeg vært dum hadde jeg sikkert kunnet velge å tro på satanisme (ikke LaVey-varianten). Men det forutsetter at man tror på bibelen - som er vår kilde til kunnskap om Satan. Og der står det at Satan har tapt og vil bli ødelagt av Gud som er den mektigste. Det er et veldig teit valg sånn sett. Men jeg har altså foretatt en vurdering av valget.
Det er mange religioner jeg kunne valgt å tro på. Jeg snakker nesten daglig med muslimer om deres tro. Jeg har tilbragt tid sammen med zen-buddhister og prøvd ut denne veien. Jehovas vitner likeså. Jeg har også vært borti åsa-tru. Jeg har lest deres hellige skrifter, bedt og praktisert religionene. Men i alle disse så var det bare ett sted Gud svarte: i kristendommen. Dette er ikke noe jeg kan forklare, det bare er.
ingen andre av de store religionene sender deg til evig fordømmelse på grunnlag av tro, slik kristendommen gjør. Det er dette som gjør deler av kristendommen usympatisk
Det jeg synes er usympatisk, er religioner som sier at bare du gjør mange nok gjerninger, så kan du muligens kjøpe deg en billett til himmelen. Islam er ekstra vanskelig, for der kan Gud suverent bestemme seg for at du bare ikke får plass i Paradis, samme hvor troende eller snill du har vært. Og der er helvetes ild svært bokstavelig ment.
Jeg synes buddhismen er vanskelig, fordi det krever så mye. Du skal ha en viss mengde innsikt og/eller en viss mengde gode gjerninger å vise til. Gud eksisterer riktignok ikke, ei heller sjelen.
Hinduismen er kanskje enda verre. Moksha kan du bare drømme om, det kommer aldri til å skje. Reinkarnasjonen er selve lidelsen her, akkurat som gjenfødelsen er noe også buddhistene vil bort fra.
Hva med åsa-tru? Det finnes ingen evige guder der. De er ikke engang mektige nok til å stå i mot vonde makter. I Ragnarok dør de fleste. Troen på en ny himmel og ny jord er av de fleste ansett å være et kristent innslag.
Det som gjør kristendommen sympatisk er at Gud er kjærlighet og inviterer alle til seg. Samtidig respekterer han oss som frie individer, vi har vår egen vilje, vi er autonome. Han har ingen makt til å tvinge oss inn i den evige salighet dersom vi absolutt ikke vil.
Din Gud vil sende den moren som ikke fant trøst i religionen til fortapelsen. Så mye for den betingelsesløse kjærligheten.
Dette er din dom på grunnlag av det du tror du vet om denne moren. Men kristendommen sier at ingen mennesker skal dømme hverandre, heller ikke på vegne av Gud. Dersom du mener dette er urettferdig, så hvil i den fred at du er skapt i Guds bilde. Gud er kjærlighet og er så mye mye mer rettferdig enn noen av oss.