Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Skyggefolket

[Drusilla]

Jeg fikk nettopp en guffen aha opplevelse.
Mamma'n min døde av kreft for 7 år siden og lå de siste ukene på ahus. Jeg var der hele tiden og i en periode, et par uker før hun døde, så var hun vettskremt for å sove. Hun bablet ivei om "mørkemenn" som var oppå brystet hennes. Jeg og de andre prøvde å trøste men vi trodde det var morfinen som snakket. Det var nok ikke noen fantasi skjønner jeg nå ! Hadde jeg visst det jeg vet nå så hadde jeg kanskje kunnet fjerne dem. Stakkars mamma'n min

Jeg syns ikke du skal plage deg selv med dårlig samvittighet for dette!
Mest sansynlig var det morfinen som gjorde dette, eller kreften i seg selv.
Min svigerfar døde av kreft for drøyt 2 år siden, og hadde masse "syner" den siste uka. Vi ble forklart at det var helt normalt hos kreftpasienter, fordi kreften i siste stadiet ødelegger hjernen.

Og for all del, jeg VET ikke om det stemmer angående moren din, men dårlig samvittighet nå, etter sju år, det hjelper uansett ingen...

Lilja-klem

Det var godt å lese svaret ditt ! Særlig det med at det er normalt for kreftpasienter med syner. takk for det og for den gode klemmen.
:mozilla_smile:

[Frokost]

Veldig bra innlegg av Bjørn syns jeg. Jeg tror i hvert fall ikke at du er gal, for i så fall er jeg sprøyte-syre-gal. Angående et innlegg jeg leste om at de skulle være redd for gud, så har det mer med din mangel på frykt å gjøre(siden man stoler på at gud ordner opp), enn deres frykt for gud. For det har de ikke. De er en del av den naturlige balansen i begge verdener som alt annet(misforstå meg rett, jeg hater dem), og ingen gud kommer til å fjerne skyggevesenene. Det kan du bare gjøre selv, for hvor lenge varierer på hvor sterk man er til å holde dem unna. Men de nærer seg veldig godt på en når man er redd.

Og når det gjelder den dårlige samvittigheten din Drusilla, så tror jeg alle som har mistet noen så nære har dårlig samvittighet for noe. Og det hjelper, som sagt, ingen. Moren din ville vel aldri bebreidet deg uansett hva som var tilfelle. Du kunne jo ikke sittet våken i to uker og passet på 24-7 uansett.

[Fishy]

Disse skyggefolka virker jo som noen jævla pingler :mozilla_laughing: Håper de tar seg en tur hit

Ganske sikker på jeg har sett dem før også, utendørs om natta..

[Frokost]

Jeg ville ikke køddet med det hvis jeg var deg. Man bør passe på hvilke ønsker man sender ut. Sov godt forresten :mozilla_cool:

[Stininx]

Jeg diskutterte noe på et annet forum og en person nevnte noe han hadde lest på en Amerikansk webside om skyggefolk. Jeg måtte bare sjekke dette for det minte meg så sterkt om noe jeg selv har opplevd. Jeg trodde jeg hadde opplevd noe uvanlig, men det viser seg at mange har sett eller blitt angrepet av disse skyggefolkene. Opplevelsene andre har hatt er skremmende like det jeg hadde en natt for mange år siden.

Dette skjedde i 1992 da jeg var 21, arbeidsløs og bodde hjemme hos mora mi og broren min. Vi bodde i syvende etasje av en OBOS blokk fra syttitallet i en drabantby i Oslo.
Jeg skulle akurat til å legge neg da jeg følte at jeg ikke var alene i rommet. Jeg regnet med at dette var bare innbildning, så jeg slo av lyset og krøp under dyna. Etter en stund hørte jeg tung pusting fra toppen av bokhylla mi. Det var månelyst ute og skinnet fra gatelyktene lyste gjennom vinduet, så det var ikke helt mørkt i rommet. Mellom den øverste raden med bøker og taket så jeg et område som var merkbart mørkere en rommet ellers, det var nesten som om mørket var tettere der. Pustingen kom fra en liten skygge som på en måte stirret på meg. Måten den pustet på fortalte meg at den hadde onde hensikter. Selvfølgelig slo jeg på lyset i håp om at den skulle forsvinne, men den var ennå der selv om jeg nå ikke kunne se skyggen lengre. Pustingen var like tydelig som om det skulle ha vært en annen person i rommet sammen med meg. Mora mi sov i rommet ved siden av og broren min i rommet på den andre siden. Jeg kunne ha ropt om hjelp, men jeg følte meg litt dum fordi jeg var redd for lyder i mørket
Jeg satt nå på kanten av senga og hørte skyggen hoppe ned på gulvet. Lyden av den når den landet på teppet virket fjernt og dempet i motsetning til lyden av pustingen som var bare så alt for tydelig. Jeg merket at den nærmet seg ved den syklige onde pustingen dens og kulden som strålte fra den. Når den var like i nærheten strakk jeg ut hendene og følte omrisset av den ved den tydelige temperaturforskjellen mellom den og rommet. Den var mye kaldere enn luften ellers i rommet og circa en meter høy. Den virket som et veldig kompakt lite vesen. Den beveget seg snikende selv om den må ha vært klar over at jeg var oppmerksom på den. Når den var helt inntil meg trakk jeg beina opp i senga og trakk dyna rundt meg fordi det var blitt kjølig og jeg ville egentlig ikke ha noen nærmere kroppskontakt med vesenet.
Etter en stund hoppet vesenet opp i senga mi. Jeg visste at det var ingen fysisk måte jeg kunne stoppe det fra å komme nærmere, så jeg begynte å hviske til det: "Du kan ikke skade meg, du er bare luft, du har ikke lov til å være her." "Gå vekk, jeg vil ikke hjelpe deg, du kan ikke tvinge meg til noe jeg ikke vil." "Du får ikke ta plass i min sjel eller sinn." Det virket som dette provoserte den skikkelig og pustingen ble mer agressiv. Jeg la meg på ryggen og prøvde å sove for å vise den at den ikke hadde makt over meg og ikke kunne true meg fysiskt.
Vesenet krabbet opp på brystet mitt og jeg følte tyngden av den og kulden som presset på brystet mitt. Den kom helt opp til ansiktet mitt og la hendene rundt halsen min. Jeg snudde hodet til siden for å slippe å ha anskitet rett opp i dens. Den pustet som en pervo mens den prøvde å kvele meg. Det var ukomfortabelt, men den klarte ikke å legge noe virkelig press rundt halsen min. Det virket som den hadde korte bein og store føtter for den satt ikke på knærne som et menneske ville gjort. Armene var så lange at de må ha nådd bakken når den sto oppreist og fingrene var dobbelt så lange som menneskefingre. Jeg kunne kjenne fingrene veldig tydelig rundt halsen min og det virket som den bare hadde tre fingre og en tommel på hver hånd. Jeg fortsatte å gjenta inni meg: "Gå vekk, du får ikke ta plass i sjelen eller sinnet mitt." Jeg falt til slutt i søvn og vesenet forsvant gradvis omtrent som minnet av en drøm. Det var siste gang jeg så dette vesenet og jeg er overbevist om at jeg klarte å drive det unna ved å ta kontroll over situasjonen og ikke la den true eller skremme meg. Jeg er glad jeg skrudde på lyset så jeg ikke kunne se den ellers tror jeg at jeg hadde flippa fulstendig ut. Det var virkelig nok med lyden, kulda og følelsen av kroppen dens. Jeg er glad jeg ikke fikk se den i ansiktet på nært hold.

Historien slutter ikke egentlig her. Et år senere møtte jeg min drømmekvinne (vi er fortsatt sammen etter tolv år) og jeg flyttet inn med henne. Hun hadde en sønn som var fem år den gangen. Vi hadde vært sammen to eller tre måneder og jeg hadde ennå ikke fortalt noen om min opplevelse ettersom jeg trodde det måtte være en form for halusinasjon. En natt kom guttungen skrikende inn på vårt rom og fortalte at han hadde våknet og sett en liten mann som stirret på han over kanten på senga. Han klarte ikke beskrive han nærmere enn at han var liten og så slem ut. Han nektet å gå inn på rommet sitt i en hel måned og ennå idag husker han vesenet selv om han har kategorisert det som et mareritt.
Hva disse vesnene enn er, så var denne ihvertfall ond tvers igjennom og jeg tviler på om noen av disse skyggefolkene har gode hesikter. Det hender av og til at jeg ser noe i øyekroken, en slags unvikende skygge. Jeg føler at de studerer oss med missunnelse og hat, og bare venter på en svak person som de kan klynge seg fast til og næres av som en slags parasitt.

Jeg bare lurer på om det er andre i Norge som har hatt slike opplevelser. Har du hatt følelsen av at noen stirrer på deg og når du snur deg ser du bare en uklar skygge som forsvinner inn i et hjørne uten at du virkelig kan være sikker på at det var noe? Har du våknet og sett en mørk skygge som stirrer på deg, men som forsvinner før du får våknet skikkelig? Har du våknet av at noen har hendene rundt halsen din eller noe tungt som klemmer ned på brystet ditt? Ser du spinkle flaggermusaktige skygger som krabber langs taket eller veggene i halvmørket? Jeg vet jeg ikke er gæern, men hvor vanlig er dette egentlig? Disse skyggefolkene finnes også i vanlig menneskestørrelse og gir seg noen ganger ut for å være avdøde slektninger, men du kjenner dem igjen på den ondskapen de utstråler.

Jeg har lest her at mange snakker om disse skyggene som hjelpere, unnskyld at jeg spør men er dere splitter pine gærne? Jeg får hvertfall ikke noen god følelse av disse skyggene. Jeg har et gammelt hus på tomta mi fra 1873 og det er hvertfall en slik skygge der inne som jeg klarer å overse når det er dagslys, men når det blir mørkt er dens tilstedeværelse så kraftig at jeg kan ikke være der inne. Det virker som den er modigere og mer truende når den har mørket på sin side. Uannsett virker disse skyggene veldig stedbundne og denne virker hvertfall veldig misstroisk og vil forsvare reviret sitt. Jeg synes disse mest minner om åndelige vampyrer som livnæres av livskraften og frykten til mennesker.

Jeg opplever ofte at noen ser på meg og følger etter meg.. Jeg er ikke sikker på om det vil gjøre meg noe vondt, men mange ganger har jeg fått problemer med å puste. Når tror du dette kan vise seg/gjøre noe "fysisk" med meg? Jeg vil helst ikke at det skal skje, fordi jeg er jo bare 12 år..

[Taraxum]

Veldig spennende lesestoff alle innleggene her, jeg kan ikke si at jeg har opplevd disse skyggefolkene, og håper at jeg slipper å oppleve de også. Men det er ingen her som vet åssen man beskytter seg fra de da? Bortsett fra å være psykisk sterk og be dem pelle seg vekk.... Jeg tror ikke at jeg hadde klart å være så sterk, så jeg er nok redd for at jeg kanskje er et lett bytte. Blir bare en smule skremt fra å legge meg om kvelden nå.

[Okkultist]

Veldig spennende lesestoff alle innleggene her, jeg kan ikke si at jeg har opplevd disse skyggefolkene, og håper at jeg slipper å oppleve de også. Men det er ingen her som vet åssen man beskytter seg fra de da? Bortsett fra å være psykisk sterk og be dem pelle seg vekk.... Jeg tror ikke at jeg hadde klart å være så sterk, så jeg er nok redd for at jeg kanskje er et lett bytte. Blir bare en smule skremt fra å legge meg om kvelden nå.

Det er ingenting annet enn å være psykisk sterkt. De er jo ingen match for oss.

[Taraxum]

Psykisk sterk... jah... sikkert lettere sagt enn gjort... Jeg hadde pissa på meg så ropt på mamma... Litt synd at jeg ikke bor hjemme lenger bare...

[keke]

hehe.. morsomt tema!..
Se Monsterbedriften, made by pixar studios! :mozilla_cool:
"skyggefolk" med litt farge ...
Det du fokuserer "din" bevissthet på, Happens.. spørs hvor mye du fokuserer da..
men poenget mitt er at folk må slutte å tro at "fantasi" ikke er virkelighet..
ALT - er mye det... tenk på uendeligheten, bland "fantasi"- "hvirkelighet"- fokus..bla bal...

Jeg har selv opplevd ganske mye.. Nisser, troll, "ufo", hjelpere, 2 verdenskrig (hvor jeg daua en del ganger plages enda av øresusen etter no heftige granatnedslag på østfronten, huff russiske stalin-olgaer).... intergaltaktiske stridigheter alla star wars, hvor jeg var transport pilot.. u name it.. all si-fi bull crapen de sender på TV.. its' ALL "real"..
or am i just nuts.. haha,, joda jeg er det.. men la meg poengtere noe; dere er alle også nuts!
(altså, på en fin måte..) liker dere alle sammen, har sikkert møtt mange av dere maange ganger før-- har forresten en drage som kjerledyr, altså en reinkarnert dvergschnauzer..
men så lever vi i en fordommsfull tid.. undertrykt "fantasi" .. mange kontroll-freaks..
Tenker at mange kommer ut av skallen sin snart
eller...

[Fishy]

hehe.. morsomt tema!..
Se Monsterbedriften, made by pixar studios! :mozilla_cool:
"skyggefolk" med litt farge ...
Det du fokuserer "din" bevissthet på, Happens.. spørs hvor mye du fokuserer da..
men poenget mitt er at folk må slutte å tro at "fantasi" ikke er virkelighet..
ALT - er mye det... tenk på uendeligheten, bland "fantasi"- "hvirkelighet"- fokus..bla bal...

Jeg har selv opplevd ganske mye.. Nisser, troll, "ufo", hjelpere, 2 verdenskrig (hvor jeg daua en del ganger plages enda av øresusen etter no heftige granatnedslag på østfronten, huff russiske stalin-olgaer).... intergaltaktiske stridigheter alla star wars, hvor jeg var transport pilot.. u name it.. all si-fi bull crapen de sender på TV.. its' ALL "real"..
or am i just nuts.. haha,, joda jeg er det.. men la meg poengtere noe; dere er alle også nuts!
(altså, på en fin måte..) liker dere alle sammen, har sikkert møtt mange av dere maange ganger før-- har forresten en drage som kjerledyr, altså en reinkarnert dvergschnauzer..
men så lever vi i en fordommsfull tid.. undertrykt "fantasi" .. mange kontroll-freaks..
Tenker at mange kommer ut av skallen sin snart
eller...

Jaha? du har vært i andre verdenskrig og i star wars? fortell åssen dette gikk til da..

[Tjohei]

Min forlovede har vært plaget av en slags søvnparalyse. Han lå der med øynene åpne og klarte ikke å røre seg i det hele tatt. Dette skjedde gang på gang, og så begynte det å bli verre. Han hørte noen "onde" veldig høye hyl. Noen som skrek, og noen ganger flirte høyt og ondskapsfullt rett i øret på ham. Og det var alltid en kvinne..Så aldri noen, bare hørte og så kunne han ikke røre seg. Han fortalte at han var vettskremt og de siste gangene det skjedde prøvde å han å få vekket meg med tankekraft, eller en slags maning. En gang merket jeg at han var så stille (jeg hadde sikkert ikke sovnet enda), og jeg strøk ham på armen og så at øynene var åpne. Skulle til å spørre om han ikke fikk sove, og så oppdaget jeg skrekken i øynene hans, han lå med ansiktet rett opp. Jeg satte meg opp og ristet i ham, og så kunne han røre seg igjen. Han omfavnet meg og sa at han var så glad for at jeg fikk ham til å røre seg igjen, og han spurte om jeg hørte kvinnen som hylskrek. Jeg har ikke hørt en lyd jeg. Etter den kvelden har han ikke hatt disse "angrepene", for vi satt og pratet til langt på natt, for å prøve å finne ut av dette. Selv har jeg ikke opplevd dette, men det var kjempeekkelt for ham. Skyggefolket blir jo alltid nevnt som "han", så jeg vet ikke om det kan være det. Eller om det er en "mare" som kommer når man er våken? Noen som har opplevd noe kvinnelig over disse skyggevesene? (han nevnte noe om press på brystet også en gang)

[Fascinert]

Hei Bjørn,

får jeg be om flere detaljer ang hvor på romsås du bodde. Fikk en ekkel følelse inni meg da jeg leste det første innlegget ditt, og kjente meg på en måte igjen. Da jeg leste du bodde i en drabantby skapt på 70tallet, bare måtte dette være romsås.

Selv føler jeg nærvær av en skikkelse i gangen min. Det første året jeg bodde her følte jeg at 'han' - for det føles som om det er en mannlig skikkelse, stod ute i gangen og fulgte mine bevegelser inn og ut av badet.
Dette roet seg imidlertid da vi fikk hunden vår for 1,5 år siden. Nå er det han som kan ligge og stirre på dette punktet i gangen, og samtidig begynne å bjeffe sent på kvelden/på natta inne på soverommet når vi skal sove.

Lurer på om dette kan ha noen sammenheng.

Takknemlig for svar Bjørn!

[Sancti]

åiåiåi dette var nesten litt skummelt. når jeg var mindre, så hadde jeg influensa i en lang periode med høy feber og det der.. Men en dag når jeg viiirkelig måtte opp og gå på do, så skulle jeg reise meg fra senga, men kroppen reagerte ikke.. Jeg var HELT våken, tenkte klart og alt mulig, men klarte altså ikke og røre meg eller skrike på moren min.. Det føltes som om jeg lå sånn i evigheter, fikk skikkelig panikk husker jeg.. Det høres jo ut som skyggefolket når jeg tenker meg om! (: husker også en annen episode når jeg var liten, jeg hadde sett på film i sengen min og skulle ut i stuen. Jeg slengte bena over sengekanten og tittet ned på gulvet og så en liten samling med.. Vel akkurat nå minner de meg mest om sånne små irske alver/gnomer, om dere skjønner hva jeg mener? Og de danset rundt og sang.. husker det som en koslig ting faktisk..

[Ahnjo]

Da jeg var 10 år bodde jeg og mamma i et grendehus. Og hver eneste natt kunne jeg se en skikkelse ved gardinene som hang foran vinduet. (Jeg lå oppe i en køyeseng, øverst) En natt kjente jeg at noe tok tak rundt ankelen min og ristet.

Da blir det type B.

Og da hylte og skreik jeg, og da mamma kom inn sluttet det. Det jeg hylte var noe som "Hjelp! Mamma mamma!". Etter det skjedde det ikke flere ganger, men så fortsatt noe bak gardinene foran vinduet.

[tordensjold]

Jeg diskutterte noe på et annet forum og en person nevnte noe han hadde lest på en Amerikansk webside om skyggefolk. Jeg måtte bare sjekke dette for det minte meg så sterkt om noe jeg selv har opplevd. Jeg trodde jeg hadde opplevd noe uvanlig, men det viser seg at mange har sett eller blitt angrepet av disse skyggefolkene. Opplevelsene andre har hatt er skremmende like det jeg hadde en natt for mange år siden.

Dette skjedde i 1992 da jeg var 21, arbeidsløs og bodde hjemme hos mora mi og broren min. Vi bodde i syvende etasje av en OBOS blokk fra syttitallet i en drabantby i Oslo.
Jeg skulle akurat til å legge neg da jeg følte at jeg ikke var alene i rommet. Jeg regnet med at dette var bare innbildning, så jeg slo av lyset og krøp under dyna. Etter en stund hørte jeg tung pusting fra toppen av bokhylla mi. Det var månelyst ute og skinnet fra gatelyktene lyste gjennom vinduet, så det var ikke helt mørkt i rommet. Mellom den øverste raden med bøker og taket så jeg et område som var merkbart mørkere en rommet ellers, det var nesten som om mørket var tettere der. Pustingen kom fra en liten skygge som på en måte stirret på meg. Måten den pustet på fortalte meg at den hadde onde hensikter. Selvfølgelig slo jeg på lyset i håp om at den skulle forsvinne, men den var ennå der selv om jeg nå ikke kunne se skyggen lengre. Pustingen var like tydelig som om det skulle ha vært en annen person i rommet sammen med meg. Mora mi sov i rommet ved siden av og broren min i rommet på den andre siden. Jeg kunne ha ropt om hjelp, men jeg følte meg litt dum fordi jeg var redd for lyder i mørket
Jeg satt nå på kanten av senga og hørte skyggen hoppe ned på gulvet. Lyden av den når den landet på teppet virket fjernt og dempet i motsetning til lyden av pustingen som var bare så alt for tydelig. Jeg merket at den nærmet seg ved den syklige onde pustingen dens og kulden som strålte fra den. Når den var like i nærheten strakk jeg ut hendene og følte omrisset av den ved den tydelige temperaturforskjellen mellom den og rommet. Den var mye kaldere enn luften ellers i rommet og circa en meter høy. Den virket som et veldig kompakt lite vesen. Den beveget seg snikende selv om den må ha vært klar over at jeg var oppmerksom på den. Når den var helt inntil meg trakk jeg beina opp i senga og trakk dyna rundt meg fordi det var blitt kjølig og jeg ville egentlig ikke ha noen nærmere kroppskontakt med vesenet.
Etter en stund hoppet vesenet opp i senga mi. Jeg visste at det var ingen fysisk måte jeg kunne stoppe det fra å komme nærmere, så jeg begynte å hviske til det: "Du kan ikke skade meg, du er bare luft, du har ikke lov til å være her." "Gå vekk, jeg vil ikke hjelpe deg, du kan ikke tvinge meg til noe jeg ikke vil." "Du får ikke ta plass i min sjel eller sinn." Det virket som dette provoserte den skikkelig og pustingen ble mer agressiv. Jeg la meg på ryggen og prøvde å sove for å vise den at den ikke hadde makt over meg og ikke kunne true meg fysiskt.
Vesenet krabbet opp på brystet mitt og jeg følte tyngden av den og kulden som presset på brystet mitt. Den kom helt opp til ansiktet mitt og la hendene rundt halsen min. Jeg snudde hodet til siden for å slippe å ha anskitet rett opp i dens. Den pustet som en pervo mens den prøvde å kvele meg. Det var ukomfortabelt, men den klarte ikke å legge noe virkelig press rundt halsen min. Det virket som den hadde korte bein og store føtter for den satt ikke på knærne som et menneske ville gjort. Armene var så lange at de må ha nådd bakken når den sto oppreist og fingrene var dobbelt så lange som menneskefingre. Jeg kunne kjenne fingrene veldig tydelig rundt halsen min og det virket som den bare hadde tre fingre og en tommel på hver hånd. Jeg fortsatte å gjenta inni meg: "Gå vekk, du får ikke ta plass i sjelen eller sinnet mitt." Jeg falt til slutt i søvn og vesenet forsvant gradvis omtrent som minnet av en drøm. Det var siste gang jeg så dette vesenet og jeg er overbevist om at jeg klarte å drive det unna ved å ta kontroll over situasjonen og ikke la den true eller skremme meg. Jeg er glad jeg skrudde på lyset så jeg ikke kunne se den ellers tror jeg at jeg hadde flippa fulstendig ut. Det var virkelig nok med lyden, kulda og følelsen av kroppen dens. Jeg er glad jeg ikke fikk se den i ansiktet på nært hold.

Historien slutter ikke egentlig her. Et år senere møtte jeg min drømmekvinne (vi er fortsatt sammen etter tolv år) og jeg flyttet inn med henne. Hun hadde en sønn som var fem år den gangen. Vi hadde vært sammen to eller tre måneder og jeg hadde ennå ikke fortalt noen om min opplevelse ettersom jeg trodde det måtte være en form for halusinasjon. En natt kom guttungen skrikende inn på vårt rom og fortalte at han hadde våknet og sett en liten mann som stirret på han over kanten på senga. Han klarte ikke beskrive han nærmere enn at han var liten og så slem ut. Han nektet å gå inn på rommet sitt i en hel måned og ennå idag husker han vesenet selv om han har kategorisert det som et mareritt.
Hva disse vesnene enn er, så var denne ihvertfall ond tvers igjennom og jeg tviler på om noen av disse skyggefolkene har gode hesikter. Det hender av og til at jeg ser noe i øyekroken, en slags unvikende skygge. Jeg føler at de studerer oss med missunnelse og hat, og bare venter på en svak person som de kan klynge seg fast til og næres av som en slags parasitt.

Jeg bare lurer på om det er andre i Norge som har hatt slike opplevelser. Har du hatt følelsen av at noen stirrer på deg og når du snur deg ser du bare en uklar skygge som forsvinner inn i et hjørne uten at du virkelig kan være sikker på at det var noe? Har du våknet og sett en mørk skygge som stirrer på deg, men som forsvinner før du får våknet skikkelig? Har du våknet av at noen har hendene rundt halsen din eller noe tungt som klemmer ned på brystet ditt? Ser du spinkle flaggermusaktige skygger som krabber langs taket eller veggene i halvmørket? Jeg vet jeg ikke er gæern, men hvor vanlig er dette egentlig? Disse skyggefolkene finnes også i vanlig menneskestørrelse og gir seg noen ganger ut for å være avdøde slektninger, men du kjenner dem igjen på den ondskapen de utstråler.

Jeg har lest her at mange snakker om disse skyggene som hjelpere, unnskyld at jeg spør men er dere splitter pine gærne? Jeg får hvertfall ikke noen god følelse av disse skyggene. Jeg har et gammelt hus på tomta mi fra 1873 og det er hvertfall en slik skygge der inne som jeg klarer å overse når det er dagslys, men når det blir mørkt er dens tilstedeværelse så kraftig at jeg kan ikke være der inne. Det virker som den er modigere og mer truende når den har mørket på sin side. Uannsett virker disse skyggene veldig stedbundne og denne virker hvertfall veldig misstroisk og vil forsvare reviret sitt. Jeg synes disse mest minner om åndelige vampyrer som livnæres av livskraften og frykten til mennesker.