Fakta, teori & skepsis ⇒ Hva er ditt motiv?

[Hecate]

Jeg stiller meg bak det meste av det som er sagt over her, men i tillegg så opplever
jeg at min indre søken og tro bare ER. Mange er så opptatt av at vi har vår frie vilje, i dette
spørsmålet opplever jeg at den ikke finnes. Jeg bare søker, jeg gjør det som trengs
for å komme nærmere.
Nærmere hva? Det blir nevnt flere ting her som kjærlighet, frihet fra dualismen, jeg har tenkt mye og meditert mye på dette og kommet til at det svaret som er nærmest sannheten er at vi søker hjem, hjem til det vi er når vi kke er inkarnert.
Vi trenger ikke ha kommet dit at vi vet hvordan dette er, det bare er en drivkraft i oss.
Ut fra dette får vi alle disse forskjellige utfallene av forvrengninger og retningene.
Dypest sett er det det samme vi alle søker.
Hjem til det som er vårt rene og opprinnelige.

Du sier hjem.....dit lengter jeg også. Har aldri kunnet satt ord på det savnet jeg har følt inni meg før det plutselig slo meg i en slags "åpenbaring".
Men hjem er jo dit vi skal. Hvis savnet er så uutholdelig er det bare å avbryte....men jeg vil ikke dø. Jeg elsker livet og det å være her på jorda. Så for mitt vedkommende, søker jeg kontakt med "hjemmet mitt" for å slippe og måtte reise.


Mange flotte svar dere kommer med. Tusen takk.

Jeg har et spørsmål til:
Tror dere det virkelig er mulig å søke etter opplysning rett og slett for og gi det videre. At målet ikke er å finne svaret for sin egen del, men for andres?
Tenker på de som allerede er opplyst og gir videre av sin kunnskap, er det mulig å komme like langt som dem ved å praktisere det de lærer bort, eller er dette en helt individuell og ensom vei, som andre har nevnt her før?

[ludoburgero]

Interessant at du nevner kjærlighet og forening i samme setning.
Så vi er ensomme uten kjærlighet.....Men vi har jo alltids hverandre. Hvorfor lete etter noe mer og større enn den kjærligheten? Hvorfor er ikke kjærlighet mellom mennesker eller naturen nok for oss?

Jeg kom til å tenke på setningen om at "vi er født alene, lever alene og dør alene."
Det er jo sant på en måte, for vi er jo enkeltindivider. Samtidig er vi også ett. Søker vi kanskje egentlig tilbake til hverandre?

Vi har også kjærlighet til oss selv.
Alene er vi likevel, men vi fungerer på flere plan,
og jeg søker til andre plan, ikke bare til meg selv,
ikke bare til andre mennesker rundt meg,
men også til min opprinnelse.
Og det finner jeg i det åndelige.

Du har helt rett i at vi sammen også er ett.

Jeg har opplevd mye, spesielt på det åndelige planet,
triggere som har rørt i meg og fått meg til å føle ting jeg ikke visste det gikk an å føle. Det er utrolig hva kunst kan gjøre, hva forelskelse kan gjøre og hva naturen kan gjøre for en.

Jeg har et spørsmål til:
Tror dere det virkelig er mulig å søke etter opplysning rett og slett for og gi det videre. At målet ikke er å finne svaret for sin egen del, men for andres?
Tenker på de som allerede er opplyst og gir videre av sin kunnskap, er det mulig å komme like langt som dem ved å praktisere det de lærer bort, eller er dette en helt individuell og ensom vei, som andre har nevnt her før?

Jeg tror vi sammen vil finne en løsning.
Menneskeheten altså.
Det tar sin tid, men vi er stadig nærmere.
Ensomme sammen, slik jeg ser det.
For det er slik vi er idag. Sosialiserer via et tastatur og en skjerm.
Egentlig kaldt og jævlig på den ene siden, men samtidig fullt av muligheter.
Likevel er kjærlighet mennesker imellom noe uvurderlig, og den kan vi jo ikke oppleve via tastaturet og skjermen. Jeg tror det er mange både ufrivillig og frivillig ensomme nettbrukere der ute. Og det blir jo stadig flere av dem.
Det kalles jo informasjonsalderen, kanskje det er det vi er ute etter?
Noen av oss søker kunnskap og spennende lesestoff.
For noen er jo igjen spennende lesestoff sladderet på VG.
Likevel er vi nok mye mer opplyste enn noensinne, både på kunnskap, tro og forståelse på samtlige plan. Vi har kommet langt, som jeg sier, og vi "rykker stadig fremover i køen"

[TrappedSoul]

Kunnskap, jeg liker å vite hvordan ting fungerer...

[Satsuki]

I lys av de ulike livssyn og individuelle sannheter undrer jeg meg over hvorfor det nettopp er slik. Hvilke motiv har vi?

Hva er drivkraften bak menneskets søken etter det åndelige?

Er det et sjelelig savn, eller er det virkelig egoet som driver oss?

Er det frykt for døden eller livets uforutsigbarhet?

Er det ønske om tilhørighet og fellesskap?

Jeg kunne sikkert ramset opp mange fler spørsmål, men dette får være en begynnelse.

For min del leter jeg etter svar. På hvorfor vi er her, og hva vi skal etter dette livet. Det er en trygghet i å tro, det er stabilt, forklarer mye og man har noen å vende seg til. Jeg har forsøkt å ikke tro, men tror bl.a oppdragelsen min har gjennomsyret meg såpass at jeg ikke klarer det. Jeg blir ikke kvitt "Gud" så lett, selv om jeg lett "kvittet meg" med kristendommen.

[karina]

Jeg leter etter noe jeg ikke vet hva er.

Du også??

Jeg vet heller ikke hva det er jeg leter etter....

Har tenkt at gull og grøne skoger hadde vært fint....men....det finner man mest sannsynlig ikke.

Jeg vet at jeg leter etter noe. Og på en måte så vet jeg hva det er også. Men det er umulig å definere og det fins ingen ord som kan beskrive det. Men det er noe fint da. Det vet jeg. Det er på en måte der jeg hører hjemme.

[Undring]

Min motivasjon er å finne sannheten så jeg kan forstå eksistens.. eller omvendt..

alt er egentlig ubetydlig uten om spårsmålet om eksistens.. jeg mener, åssen er det mulig at noe finnes i det hele tatt? Gud sier noen, men det er bare enda en ting som finnes, åssen er det mulig? eller enda mere hjerne lammende er å tenke hvordan det hadde vært hvis det ikke fantes noe i det hele tatt.. men det er heldigvis umulig.. eller?

egentlig rart ikke flere blir gale....

[Drusilla]

Jeg tror alles sjeler eksisterte et annet sted før vi ble presset inn i en kropp og ble født inn i det som er vårt liv her nede. For sjelen er kroppen som en tvangstrøye og den vil alltid lengte tilbake til den eksistensen den hadde før, et sted fyldt av kjærlighet, farger, varme og fullstendig harmoni med sannheten.
Jeg tror det er denne lengselen som får menneskene til å søke det åndelige. Sjelen vil hjem.

[First Day]

För mig är det den redan inbyggda funktionen hos alla kroppar med hjärnor
nämligen "nyfikenhet"
Samma ser vi hos den övervägande delen av djurriket.
Visserligen finns det djurarter som till synes enbart arbetar på livsbetingade
faktorer såsom myror, bin, getingar etc. Ser ut som det bara gäller, att få en
så stor avkomma som möjligt.

Nyfikenhet = drivkraft

Emotionell förmåga = framtids dominant
Kärlek = lycka
X-impuls = faktorn som kan förändra framtiden

Med anledning av detta så tror jag också att samma villkor även gäller i
våra parallella Universum och att en utveckling sker i alla leden inkl. de
livsformer som lever i högre dimensioner.

I slutändan måste tanken ändå vara, hur säkrar vi framtiden för Universet
och alla dess invånare. Går det att lösa det fraktala avknoppningsmönstret
med utomstående kraft av energitillförsel. Om det går, hur lagrar vi den och
hur får vi en stabilisering med garanti för det oändliga.

[puma/f]

I lys av de ulike livssyn og individuelle sannheter undrer jeg meg over hvorfor det nettopp er slik. Hvilke motiv har vi?

Hva er drivkraften bak menneskets søken etter det åndelige?

Er det et sjelelig savn, eller er det virkelig egoet som driver oss?

Er det frykt for døden eller livets uforutsigbarhet?

Er det ønske om tilhørighet og fellesskap?

Jeg kunne sikkert ramset opp mange fler spørsmål, men dette får være en begynnelse.

ingen mennesker liker tanken på at alt skal være forgjeves
om de mener en får evig liv gjennom dna eller reinkanrnasjon eller i en eller anna himmel

Det og at mennesker av natur er flokk dyr dermed søker felleskap med like sinna....

og mitt motiv... uhmm nhee jeg er vell ikke bedre enn andre jeg, og håper at livet mitt ikke har vært forjeves

puma/f

[Dr. Doktor]

Jeg kunne fortalt dere sannheten, men jeg vet ikke helt om jeg burde.

[Bate]

Jeg kan bare snakke for meg selv.
Livet har disket opp med de utfordringene, og jeg har søkt for å finne hjelpere, rådgivere, noen å gå sammen med. dessuten er jeg flasket opp med kristendommen på en positiv måte. Og har utviklet tro og viten omkring Gud, Jesus Kristus og Helligånden på egen hånd.
Jeg tror også det er nedfelt i oss mennesker søken etter det vi kommer fra...

[nesco]

dessuten er jeg flasket opp med kristendommen på en positiv måte. Og har utviklet tro og viten omkring Gud, Jesus kristus og Helligånden på egen hånd.

Jeg er også flasket opp med kristendommen, men fant i voksen alder ut at man som voksen ikke bør ta den bokstavelig. Gjør man det setter man frivillig på seg skylapper.

Men det er kanskje det mange synes er fint med å være kristen, man slipper å tenke selv.

[Globeline]

I lys av de ulike livssyn og individuelle sannheter undrer jeg meg over hvorfor det nettopp er slik. Hvilke motiv har vi?

Hva er drivkraften bak menneskets søken etter det åndelige?

Er det et sjelelig savn, eller er det virkelig egoet som driver oss?

Er det frykt for døden eller livets uforutsigbarhet?

Er det ønske om tilhørighet og fellesskap?

Jeg kunne sikkert ramset opp mange fler spørsmål, men dette får være en begynnelse.

Jeg håper jo at det for de fleste er basert på opplevelser og ikke ren tro. Og at konklusjonene eller, forsøkene på å konkludere med hva det egentlig er, er basert på egenerfaringer og refleksjon sett i forhold til hva man vet.

Det er det i hvert fall i mitt tilfelle.

De som "vet" at kristendommen er riktig, de reflekterer og får det til å passe i kristendommen. De som "vet" at andre religioner er riktig, de reflekterer og får det til å passe i de andre religionene. Men opplevelsene må de vel ha eller?

Dersom folk tar så sterke standpunkt på ren tro uten erfaring, da syns jeg det er merkelig. Har man ikke opplevd noe bør man vel tro at det ikke finnes?

[zind]

I lys av de ulike livssyn og individuelle sannheter undrer jeg meg over hvorfor det nettopp er slik. Hvilke motiv har vi?

Hva er drivkraften bak menneskets søken etter det åndelige?

Å kjære vene... Ja, det er nok mange grunner til at man søker mot det åndelige. Frykten tror jeg det samme om som PlantSpirit. Frykt er det verste vi kan oppleve, og det motsatte av kjærlighet.. som jeg tror i utgangspunktet er det vi leter etter i vår åndelige utvikling. Frykten kan kanskje hjelpe oss til å søke til noe dypere, men lever vi i frykten så er vi temmelig blokkert for å finne sannheter. Og jeg tror i hovedsak egoet påvirker oss mer når vi føler frykt, samtidig som jeg tror støtten utenifra (hjelpere) er større når vi opplever å være overhvelmet av frykt.

Er det et sjelelig savn, eller er det virkelig egoet som driver oss?

Ja, jeg tror definitivt det er et sjelelig savn.
Dette egoet som jeg tidligere har sett på som et monster som prøver å sluke meg med hud og hår har jeg fått et litt mer avslappet forhold til. Egoet mitt er ikke annet enn de + og - denne kroppen innebærer, samt alle de samme limitasjonene som alle andre også har i en menneskekropp og en tredimensjonal verden. Jeg er ikke så sikker på om egoet driver oss så veldig, men heller at det er sjelen som driver egoet. Slik at ens søken og sjelelig savn blir større jo mer bevisst man blir på seg selv og hvilken egenskaper som tilhører den kroppen her, og hvilken egenskaper som tilhører sjelen.

Det har vært mitt oppgjør det året her tror jeg. Det å finne ut om disse tingene jeg tror på ikke bare har vært en illusjon jeg selv har skapt i frykt for at ting bare er dette livet her og så urettferdig som det virker ofte.
Jeg er uansett tilbake der jeg startet, og skepsisen min gjorde ikke annet enn å blokkere for den energien som flyter gjennom livet mitt. Jeg har opplevd ting som gjør at jeg ikke ser det som noe mulighet at det ikke finnes liv etter døden. Også den tanken kan være skremmende noen ganger. Det at man kanskje alltid skal være...

[zind]

Jeg stiller meg bak det meste av det som er sagt over her, men i tillegg så opplever
jeg at min indre søken og tro bare ER. Mange er så opptatt av at vi har vår frie vilje, i dette
spørsmålet opplever jeg at den ikke finnes. Jeg bare søker, jeg gjør det som trengs
for å komme nærmere.

hehe. Jeg har aldri følt at det har vært noe særlig valg for meg heller. Dette har bare vært kanskje den største drivkraften i meg så lenge jeg kan huske