Guttene har fått eget soverom og flyttet inn på det. Fra natt en har ikke minstemann nevnt noe om mannen i det hele tatt - så var det en helg her tidlig i sommer at mannen min skulle bort, og jeg lot guttene ligge inne på soverommet mitt. Det første minstemann gjør etter at han er kommet i seng er å utbryte med fryd i stemmen "DER er mannen!" (Oppriktig gjensynsglede altså...)
Samme skjedde nå i helga - mannen reiste bort og jeg lot derfor guttene sove på rommet mitt (de syns det er stas å ligge i den store senga, og dessuten litt ekstra koselig når vi er alene hjemme.) Lillemann snakker igjen om at mannen er der, og pøseser (spøkelser - mannen hører nok ikke til blandt disse). Så spør jeg om han er redd. Nei det er han ikke, men det er skummelt. Samtalen blir som følger: (Nå har jeg "oversatt" ettersom han snakker litt urent enda. M = meg L= Lillegutt.
M: Hvis du syns det er skummelt, kan vi kanskje spørre mannen om han vil gå ut av soverommet.
L: Ja, også han og han.
M: Kan dere som er her på soverommet være så snill og gå ut. L er trøtt og vil sove.
L: Natta (Vinker og sier hadet)
L: Nå har han gått og sover i bakken, men han (peker i taket) sitter fast. han vil være her. Snill.
M: Sier han at han vil være her.
L: Ja, han være her.
M: Snakker du med ham. Vet du hva han heter?
Da snur lillegutt seg mot meg og legger hånda si over munnen min og hvisker. "Nei - ikke si det. Ikke si han heter for noe.Hysj"
Og dermed har mamma gåsehud igjen.....
Natta etterpå snakket han igjen om Mannen, men heldigvis ikke til ham. Han bare konstanterte at det var skummelt men ikke farlig. Og nå kan vi lukke øynene og sove, for det er ikke farlig. Hele tiden mens han gløtter til det samme hjørnet som han hele tiden ser mannen ved. Denne kvelden hadde jeg slukket alt lys, så det ikke skulle være lysstrimer og skygger på romet, men tydeligvis er det ikke dette han ser.
Jaja - en mulig løsning er jo og ikke la guttungene sove på rommet mitt mer.
