Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ 21 gram

[BA.]

En annen ting.. Hehe.. Tror dere virkelig en forsker unngår å se at vedkommende som døde på vekten, mister vekt pågrunn av avføring? Altså, han var virkelig en "vitenskapsmann", og har gode rapporter over hva som skjedde. Og hvis vekttapet hadde skyltes at tarmene slapp taket osv, jeg vet det skjer det er ikke det, så hadde han nok skrevet det i rapporten. Han hadde nok sikret seg mot det på en måte tenker jeg..

Denne avføringen ble fortsatt værende i sengen, og var dermed fortsatt på vekten, så noe annet enn fordampingen fra denne ville ikke forsvinne.

[DANNi]

Ja, nettopp..
De på illustrert vitenskap antar det kanskje kan være utåndingen, at vann fra lungene ellerno fordamper ved siste pust..

[Nienna.Melwasul]

jeg greier ikke kjøpe den helt, men jeg som skal leike meg igjen.,.. 21 er halvparten av 42 som da er svaret på alt ifølge Douglas adams; Haikerens Guide til galaxen..

[Asbjørn]

Uansett hva som er årsaken, så må man tenke på at en pasient som er i ferd med å dø, gnaske sikkert ikke er naken.
Derimot har vedkommende sannsynligvis på seg klær, i tillegg til sengeklær / tepper osv.

Dersom det er riktig at man mister 20-30 gram som vanndamp på hvert utpust ( som man jo må ifølge den teorien), så måtte det være enkelt å sjekke det:
Ta en plastpose av litt størrelse ( ex en søppelsekk).
Vei den.
Deretter tar man å blåser opp denne, og teller antall utpust.
Etter ti utpust skulle den sekken da ha øket sin vekt med iallfall 150 gram, siden ett levende menneske sannsynligvis hr restluft i lungene...
DET må da være enkelt å sjekke ?

Det som eventuelt kommer ut av tarmer etc, vil jo pågrunn av klær og tepper forbli "i området" iallfall en viss tid.

Eller ?

Asbjørn

[BA.]

Uansett hva som er årsaken, så må man tenke på at en pasient som er i ferd med å dø, gnaske sikkert ikke er naken.
Derimot har vedkommende sannsynligvis på seg klær, i tillegg til sengeklær / tepper osv.

Dersom det er riktig at man mister 20-30 gram som vanndamp på hvert utpust ( som man jo må ifølge den teorien), så måtte det være enkelt å sjekke det:
Ta en plastpose av litt størrelse ( ex en søppelsekk).
Vei den.
Deretter tar man å blåser opp denne, og teller antall utpust.
Etter ti utpust skulle den sekken da ha øket sin vekt med iallfall 150 gram, siden ett levende menneske sannsynligvis hr restluft i lungene...
DET må da være enkelt å sjekke ?

Det som eventuelt kommer ut av tarmer etc, vil jo pågrunn av klær og tepper forbli "i området" iallfall en viss tid.

Eller ?

Asbjørn

Uten at jeg aner hvordan forsøkene ble gjort, må det være naturlig å anta at de døende lå timesvis på denne sengen.
Hvor lang tid det tok mellom vektavlesningene har jeg ikke sett noe sted, men man kan anta at det er betydelig.
Ett utpust vil neppe utgjøre 21g vanndamp.
Videre kan vi anta at sengen var bygget på en måte som gjør at alt hva kroppen utsondrer blir fanget opp. Kanskje også fordampning av kroppsvæsker, men det ville bli vanskeligere å forsikre seg om.

Duncan MacDouglass trodde kanskje det kunne ha noe å gjøre med at det lå noe i lungene som forsvant ved pusting, derfor veide han seg selv og assistenten sin for å se om det var vektforskjell før og etter utpust. De fant ingen.

[Asbjørn]

Duncan MacDouglass trodde kanskje det kunne ha noe å gjøre med at det lå noe i lungene som forsvant ved pusting, derfor veide han seg selv og assistenten sin for å se om det var vektforskjell før og etter utpust. De fant ingen.

Nei, det trodde ikke jeg heller. Da måtte det isåfall være en komprimering av luften i lungene...

Synd vi ikke har data på hvor lenge det var mellom veiningene i eksempelet...

I våre dager burde det være enkelt å foreta en slik måling ; men det er visse moralske elementer som da må vurderes.

Men tror at dersom man kunne fått en ( eller flere) personer til å gå med på dette (gjerne folk som vet de snart skal dø av sykdom) så burde det være enkelt å montere en vektcelle på sengen deres.
Deretter foreta kontinuerlig måling ( a la hjertemonitor på papir).
Dette kombinert med samkjøring av EEG og EKG. ( hjerne og hjerte aktivitet)

Da ville man lett se hva som skjer i praksis...
Og ; Hvis det da blir en vektendring på minus 21 gram i løpet av minuttene straks før, og etter dødsøyeblikket, så....

DA hadde vitenskapen noe å bryne seg på da...


Asbjørn

[DANNi]

It would take a great deal of credulity to conclude that MacDougall's experiments demonstrated anything about post-mortem weight loss, much less the quantifiable existence of the human soul. For one thing, his results were far from consistent, varying widely across his half-dozen test cases:
1. "uddenly coincident with death . . . the loss was ascertained to be three-fourths of an ounce."

2. "The weight lost was found to be half an ounce. Then my colleague auscultated the heart and and found it stopped. I tried again and the loss was one ounce and a half and fifty grains."

3. "My third case showed a weight of half an ounce lost, coincident with death, and an additional loss of one ounce a few minutes later."

4. "In the fourth case unfortunately our scales were not finely adjusted and there was a good deal of interference by people opposed to our work . . . I regard this test as of no value."

5. "My fifth case showed a distinct drop in the beam requiring about three-eighths of an ounce which could not be accounted for. This occurred exactly simultaneously with death but peculiarly on bringing the beam up again with weights and later removing them, the beam did not sink back to stay for fully fifteen minutes."

6. "My sixth and last case was not a fair test. The patient died almost within five minutes after being placed upon the bed and died while I was adjusting the beam."
So, out of six tests, two had to be discarded, one showed an immediate drop in weight (and nothing more), two showed an immediate drop in weight which increased with the passage of time, and one showed an immediate drop in weight which reversed itself but later recurred. And even these results cannot be accepted at face value as the potential for experimental error was extremely high, especially since MacDougall and his colleagues often had difficulty in determining the precise moment of death, one of the key factors in their experiments. (MacDougall later attempted to explain away the timing discrepancies by concluding that "the soul's weight is removed from the body virtually at the instant of last breath, though in persons of sluggish temperament it may remain in the body for a full minute.")

Dr. MacDougall admitted in his journal article that his experiments would have to repeated many times with similar results before any conclusions could be drawn from them:
If it is definitely proved that there is in the human being a loss of substance at death not accounted for by known channels of loss, and that such loss of substance does not occur in the dog as my experiments would seem to show, then we have here a physiological difference between the human and the canine at least and probably between the human and all other forms of animal life.

I am aware that a large number of experiments would require to be made before the matter can be proved beyond any possibility of error, but if further and sufficient experimentation proves that there is a loss of substance occurring at death and not accounted for by known channels of loss, the establishment of such a truth cannot fail to be of the utmost importance.2

[fjottemor]

Jeg er sykepleier, har jobbet masse med terminale pasienter. De fleste av "mine" pasienter var inkontinente for både urin og avføring slik at ingen av muskelfunksjonenen som er involvert i dissse prosessene fungerte hos de vi hadde. Kanskje derfor vi sjeldent opplevde at urint/avføring kom i senga/bleia i det pasienten døde. Om disse ble lettere i dødsøyeblikket aner jeg ikke. Jeg følte i alle fall alltid at den dødes sjel hadde dratt ut av kroppen, den så bare så tom ut på en måte - rart hvor dødt et menneske som for få sekunder siden levde, kan se ut...

[abrj]

Altså, hvis et levende menneske puster så hardt ut som det bare klarer vil lungene fremdeles beholde litt luft blant annet for ikke å kollapse. Dette er en form for ”restvolum”. Sitter å lurer på om de grammene kan være dette...

[Asbjørn]

Altså, hvis et levende menneske puster så hardt ut som det bare klarer vil lungene fremdeles beholde litt luft blant annet for ikke å kollapse. Dette er en form for ”restvolum”. Sitter å lurer på om de grammene kan være dette...

Nei, jeg tror ikke det.
Grunnen er enkel : Dersom du har en vekt stående på bordet, vil du alikevel ikke kunne veie lufta...
Det er det samme om du er innendørs eller utendørs...
Grunnen er at lufttrykket presser til alle kanter, også oppover, og veier derfor ikke mer enn lufta utenfor kroppen.
Uansett så ville den mengde luft vi snakker om i etpar lunger ikke være mer enn max etpar gram. Og når den pustes ut, så er jo vekta der fremdeles, bare på utsiden.

Eksempel: Ta en bærepose, press den helt tom for luft, og vei den.
Deretter fyller du den med luft og knyter igjen. Vei den igjen.
Og vektforskjellen da er ? NULL....

Nei, disse grammene må vi nok lete etter et annet sted.....

mvh Asbjørn. PPV
Se og Parapsykologiens Venner sitt forum.

[amora.]

jeg er enig med fjottemor der.