linaj skrev:Har hatt en merkelig drøm for ikke så veldig lenge sia. Beste kompissen min blei drept i mars, det tok veldig lang tid før jeg klarte å akseptere at han ikke kommer tilbakke og at han virkelig er død. Har hele tiden håpet på at han skulle komme på "besøk" til meg.Savner han utrolig mye!!!

Men tilbakke til drømmen: Jeg drømte om at jeg var en plass som jeg ikke har klart å plassere helt, men det virket veldig kjent. Det var masse folk der, de fleste av dem var våres felles bekjente og kompisen min var der og, men det som var så rart det var at vi alle som var med i drømmen viste at han var død

Alle spurte han om hvordan det var å være død og sa til han at dem var glad at han kom og besøkte oss. Det som var også rart det var den sterke lik lukta som forfølgte meg i hele drømmen og når jeg våknet så kjente jeg den enda... Samme lukta som var i minnestundet når jeg stod ned med kista. Jeg våknet med litt rar føllelse av at han har vært hos meg den natta, men det kan godt hende at det var bare en drøm uten menning.

Det er for meg ganske tydelig at han har vært der hos deg også.
Det var det første som slo meg når du begynte å snakke om lukta. For det tror jeg har noe dypere mening enn som bare en symbolisk drøm for savnet du har av kameraten din. Dersom du lukter eller smaker noe i drømme, så har alltid det vært noe spesielt for meg. Da er det ikke lengre en drøm, hvis du skjønner... da er det noe jeg sanser, noe jeg opplever... det jeg enn "ser" i en drøm. Bildene man hører, stemmene man hører. Hvem kan ikke forestille seg en stemme i hodet? Hvem kan ikke se for seg noe i bilder? Enkelte av oss kan sikkert forestille seg lukter også, jeg kan det, og smaker, men hvor ofte drømmer man at en bruker disse sansene? Ikke like ofte som bildene og lydene forekommer.
Jeg har selv hatt lignende drømmer når jeg mistet to kamerater for 9 år siden, men dessverre husker jeg lite av dette nå. Jeg er ikke sikker på om de kontaktet meg i drømmene eller ikke, om det kanskje bare var savnet av dem som fikk meg til å drømme, og sjokket over at de faktisk ikke var der mer. Vi var bare 14 liksom.
Men jeg kjenner folk som har fått et siste farvel i våken tilstand også, og sett mora si vende tilbake som en engel i stua her i Norge, uansett om hun bodde og døde i Sør-Amerika.
Døden er noe åpent og nært i Sør-Amerika. Der har man blant annet de dødes dag, og andre seremonier. Kanskje hvis vi ikke frykter døden slik, så vil vi også oppleve flere tilbakekomster av våre kjære nære som har passert? Kanskje de respektere frykten vår bare, og ikke kommer av den grunn?
Kanskje det er alt?