Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Forvarsel og finne balansen.

[Empathica]

Så lenge jeg kan huske tilbake i livet, har jeg alltid fått et slags forvarsel som på en eller annen måte skal
forberede meg på ting som evt skal komme.
Disse varslene kan komme flere år i forveien, og har lett for å feste seg som et forstyrrende element i hverdagen.

Synes ofte det er vanskelig å leve her og nå p.g.a dette.

Flere som opplever dette?
Og hvordan håndterer dere "å vite" ting i framtiden, og leve i nuet?

[Terra]

Tror jeg bare har innsett at det er ikke alt jeg kan gjøre noe med, at ting går sin gang. Om jeg kan gjøre noe så føler jeg det på meg og da får jeg inn hva jeg kan gjøre for å hjelpe folk. Andre ganger vet jeg at jeg ikke skal eller kan gripe inn fordi det er noe som skal læres. Eller det er ting en vet skal skje men det er tidens tang og verdens gang som en ikke skal klusse med. Vet det bare hva jeg skal gjøre, kan ikke forklare det på annen måte. Som om en får inn hva en skal gjøre eller når en ikke får lov til å gripe inn, men kun kan være der og hjelpe i etterkant fordi noe var uunngåelig og skulle eller måtte skje. Når jeg kan hjelper jeg. Når en drømmer at en som er gammel og syk skal dø, så tenker jeg på at det er trist og at jeg kommer til å savne den personen men at det er livets gang og at det bare må bli slik. En må gi slipp, selv om det er trist og vondt. Godt for den personen å slippe mer smerter og strev. Men lett er det jo ikke for oss som blir igjen. Så der sliter jeg. Tror aldri jeg vil slutte å gråte over dem jeg mister. Om det er dyr eller folk, vondt gjør det uansett. Men sånn er livet, det er fødsel og død og en del ting der imellom. Livets gang. Slekt følger slekt. Alle skal vi gjennom alle livsstadiene. Veldig rart å tenke på i grunnen. Forhåpentligvis blir vi klokere med alderen og årene som går, det vi opplever og ser. Vi vokser og får mer medfølelse med både dem som går foran og dem som går etter kjenner jeg på om dagen.

Jeg har drømt og at personer dør og så dør de selv om det ikke var helt det en hadde trodd...

Jeg har drømt om hus som raser sammen, vet ikke hvor, men dagen etter har jeg lest om at det skjedde slik jeg drømte.

Jeg har drømt om at folk har innbrudd og blir mishandlet og lest om akkurat det dagen etter på nyhetene.

Ingen av disse tingene kunne jeg gjøre noe med. Men jeg fanget det opp det kollektive planet kan hende. Men jeg visst ikke hvem og hvor, så det var ingen ting jeg kunne gjøre for å advare. Jeg tok bare inn hva andre opplevde.

Andre ganger får en inn følelser eller ser bilder, som en indre film, selv med åpne øyne, og kan da advare og fortelle for å hjelpe dem det gjelder når en vet hva og hvem. Det er vel bare slik det er å være svært følsom antar jeg. Men når en kan hjelpe med dette da er det verdt alt det andre som følger med i kjølvannet. Jeg ville ikke vært foruten min klarfølthet og min intuisjon, den har hjulpet meg selv og andre mange ganger. Jeg stoler på den. Jeg tror det er en grunn til at vi har det slik, at det skal bruker for å hjelpe til i verden. Vi hjelper der vi kan, vi kan ikke gjøre alt, men noe kan vi alltids gjøre og det føles godt.

[Empathica]

Det var en veldig klok måte å tenke på Terra.
Takk for at du delte.

Jeg må vel bli kvitt en del av frykten, og begynne å akseptere.
Synes det er så utfordrende å la skjebnen utspille seg, selv om jeg skjønner at alle må igjennom
ting for å lære.
Men når man ser det så klart, så føles det også veldig sterkt.

Når jeg ser tilbake i tid, så har jeg ofte prøvd å hjelpe andre før de i det heletatt har skjønt selv at noe var galt,
da jeg har gått å kjent på smerten lenge allerede.
Jeg skjønte det ikke selv heller hva jeg holdt på med. Var drevet av følelsen.
Nå er heldigvis hodet mer med.
Man lærer så lenge man har lever.

[Terra]

Ja, det er godt vi har evne til å lære videre, og jeg skjønner bare så alt for godt hva du mener Empathica
Det å innse at man ikke alltid har kontrollen og kan redde hele verden og jorden og alle man treffer og alle man er glad i og bryr seg om, var et sjokk for meg når jeg skjønte hvordan det egentlig henger sammen. Men samtidig var det en slags lettelse, at det ikke var min skyld om verden gikk under som en klok veileder en gang sa til meg.

[Asbjørn]

Det dere beskriver her er et "fenomen" - om vi skal kalle det for det, som vi som "vet mer enn vi skal" opplever fra tid til annen.
Selv hadde jeg et eksempel så sent som idag/kveld, hvor jeg "ante" noe om en person , som så viste seg å slå til i en telefonsamtale ikveld.
Ikke noe "ut av skapet" eller denslags, men en avgjørelse i den personens liv.
Og når jeg da fikk bekreftelsen, så ble det ikke noen overaskelse for meg, - fordi jeg egentlig visste at det ville skje, selv om jeg "egentlig ikke visste"....
Er så vant med slikt nå, at jeg ikke lengre overaskes når endel ting skjer.
Men desverre, jeg kan ikke "kontrollere" når jeg skal få slike "visjoner" - eller følelser om ting . Jeg bare "plutselig" vet ting.
Det tok lang tid før jeg kom så langt at jeg etterhvert har funnet ut at "sånn er det bare", og "du kan ikke gjøre noe med dette, selv om du vet om det".
Dette er ting som jeg personlig tror er planlagt på et tidligere tidspunkt, dvs før vi kom inn i dette livet.
Med andre ord at vi har vært med rundt det bordet hvor ting ble planlagt å skulle skje, og når tiden da kommer, så kjenner vi igjen "tegn i tiden", som viser at nå skal det og det skje. Og da "Husker" vi at ok, det som nå skal skje er : og så kommer detaljer. Men på en eller annen måte så er viktige detaljer filtrert bort, slik at vi ikke skal kunne gripe inn og endre på forløpet. Fordi disse tingene er bestemt å skulle skje.
Det hadde vært veldig kjekt å kunne selv bestemme når en skal "se" slike ting, eller føle at nå vil jeg at "det" skal skje, men slik er det ikke.

Hvorfor er det slik at vi får glimt av ting, og etterpå ser sammenhengen, -
og likevel, vi har ikke fått nok informasjon til å kunne endre forløpet.
HVA er det da slik informasjon er nyttig for ? Det gjør jo bare vondt å vite at "dette visste jeg at ville skje, hvorfor fikk jeg ikke de avgjørende detaljene, så jeg kunne gjort noe for å forhindre den ulykka, " ? osv.
Personlig tror jeg det er en måte å få oss oppmerksom på at "jo det er noe mer", "jo det finnes noe åndelig", "jo, vi lever flere liv", osv.
Altså en form for åndelig vekkerklokke, - hvor vi skal sette fokus på hva som skjer, ( som vi gjør i denne tråden), og lære mer om det.
Etter å ha hatt det slik i mange år, selv om det også tok tid for meg å akseptere at jo dette skjer med meg og - så har jeg lurt på hvor jeg hørte hjemme - trosmessig.
Fordi de religioner jeg har vært borti, somregel setter krav ( regler, bud osv), til hvordan man skal være. Og "er du ikke slik våre regler sier, skal du til en vesentlig varmere plass senere".
Jeg får ikke det til å stemme. Derfor er jeg ikke med i noen av disse religionene.
Jeg tror vi er her for å lære - både gode og vonde ting, og ikke minst hvordan personen "jeg" reagerer på forskjellige saker livet har å by på.
Lære seg selv å kjenne, på en måte.
Er det da rett at man "skal brenne et visst sted", fordi man ikke lever nøyaktig etter en regel andre har satt opp for deg ?

Jeg tror ikke det.
Jeg fant balansen ikke i en religion, men i et levesett.
Et levesett hvor det er stor frihet, men også med ansvar, samvittigheten teller velding mye som veileder.
Og det levesettet viser at vi ikke bare lever en gang, men mange, og at de ting vi gjør også vil komme tilbake ( karma ).
At det vi gjør i ett liv, mot andre, vil møte oss selv i døra et neste liv,
at vi får se flere sider av hver sak .
Men at vi også derfor må glemme i den fysiske hverdag ting vi har erfart i tidligere liv, - slik at våre erfaringer fra den ene siden av en sak, ikke skal påvirke vår ventende erfaring på den andre siden av samme sak ....
At i ett liv, skal vi være overgriper, i neste offer, eller omvendt.
Og i mange liv, skal vi ikke borti den saken i det heletatt...

Personlig fant jeg etterhvert ut at stedet for meg er Sjamanistisk Forbund.
Men DERMED er det IKKE sagt at det er stedet for deg !
Det må en selv føle på, og søke svar på.
Og i mellomtiden, - hent delte erfaringer her på paranormal

A

[Empathica]

Tusen takk for flotte svar begge to.

At det er et "fenomen" synes jeg var godt beskrevet, Asbjørn.
Siden jeg var ungen mente jeg kirken var feil for meg. Skjønte tidlig dobbeltmoralen og mangel på nestekjærlighet.
Har ikke helt funnet ut hvor jeg hører hjemme, men det kommer vel.
Akkurat nå er jeg veldig på søken etter å finne meg selv, og finne en god måte å leve på med en fot i to verdener.