Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Jeg tror jeg "døde" i annen dimensjon...

[solskinnsblomst]

Jeg aner ikke hvordan jeg skal formulere meg her, så jeg tror jeg bare starter fra begynnelsen.

Jeg hadde en drøm... Jeg var i et hus hvor det var masse skygger på veggene som var ute etter meg. Det var også "monstere" som lette etter meg. De var "mennesker" som var sydd inn i ansiktet så de var blinde og døve.
Jeg forsøkte å gjemme meg, men til slutt ble jeg funnet av ei dame som het Karoline. Hun var ordentlig og velkledd og så ut som en typisk sjef/kontor-dame... Hun var veldig hyggelig mot meg, men jeg kunne sense at hun var falsk og at hun egentlig var ond. Hun dro meg med seg, og jeg spurte hele tiden: hva er det som skjer? Hva er det dere skal med meg?
Og hun bare smilte til meg og sa: slapp av, ingenting å være redd for.
Hun dro meg med inn i et hus, kledde meg naken og låste meg inne på badet. Jeg var livredd å visste ikke hva jeg skulle, men en stemme inni meg sa at jeg måtte rømme.
Det var et vindu der, og da kikket ut av det så jeg en golden retriver-hund og et ekorn komme mot meg. Hunden begynte å snakke til meg telepatisk, og jeg fikk en følelse av at han ville hjelpe meg.
Jeg spurte hunden: "Hva er det de skal gjøre med meg?" Og jeg fikk svar: "De skal sy deg inn å gjøre deg til et monster."
Jeg ble livredd. Jeg visste at jeg måtte klatre ut av vinduet og rømme, men jeg visste også at om gjorde det så hadde jeg bare 50% sjanse for å lykkes. Og i tilegg var jeg naken og livredd. Så jeg endte opp med å bare falle sammen i badekaret (det var ikke vann i.) og der satt jeg, med knærne opp til haka og vugget frem og tilbake mens jeg sa til meg selv: "våkn opp. våkn opp. du drømmer, det må du gjøre! våkn opp!"
Men jeg våknet ikke og jeg begynte å be til Gud for jeg trodde jeg hadde havnet i helvete. (er ikke kristen.)
Det føltes så ekte, og jeg var så redd! Til slutt våknet jeg og følte meg helt apatisk. Akkurat som at jeg visste at selv om jeg hadde våknet, var det ikke over. og en del av meg (eller sjelen min) var fremdeles i det badekaret og kom snart til å bli sydd inn til et monster...

To dager senere ca, skjedde det noe. Meg og kjæresten begynte å krangle, som igjen utløste det sykeste anfallet jeg noensinne har hatt. Jeg klikket helt og alt gjorde så vondt. Det føltes som at jeg virkelig døde, en del av meg forsvant innvendig. Og smerten var ordentlig vond, fysisk! Kjæresten min forsøkte å trøste meg, men jeg bare gråt og skalv og hylte. Og jeg kjente hele tiden at jeg virkelig døde innvendig. Og jeg klarer ikke legge bort tanken om at det kanskje hadde noen med drømmen min å gjøre, og at det anfallet jeg fikk, var parallelt med at jeg ble sydd inn til et monster, i drømmen min. Følelsen jeg satt igjen med etterpå, var som om jeg skulle ha blitt lobotomert. Jeg følte meg død. Helt borte. Den personen jeg alltid har vært, var borte. Et slag, som jeg tapte.

Det har nå gått snart 5 måneder siden jeg hadde denne drømmen og dette anfallet, og jeg føler at jeg ikke er den samme lenger. Jeg døde kanskje ikke fysisk, men en del av meg innvendig døde faktisk den kvelden. Og jeg føler at alle drømmene jeg hadde, all eventyrlyst og den "barnselige" sprudlende delen av meg forsvant...
Jeg pleide å tenke at det var viktigere å leve, og å være lykkelig, enn å gli inn i A4-livet.
Nå føler jeg at jeg går på autopilot, sier det folk vil høre, og later som jeg har det bra. Jobber kun for pengene, fordi drømmen jeg hadde om å bli skuespiller og gjøre det jeg brenner for, bare forsvant og ble byttet ut med "en drøm om å kjøpe hus." Så nå sparer jeg til hus... Og jeg føler meg så apatisk. Har det verken vondt eller godt.

Jeg fatter ikke hva som har skjedd med meg.
Når jeg møter folk og de spør meg hva jeg vil bli, sier jeg: *typisk yrke som mange har*
og folk svarer: åja, det er jo et bra yrke! Og det tjener du jo greit på også!
og jeg svarer: ja, det er det jeg virkelig vil bli!
Men en stemme inni meg piper at jeg lyver, og jeg har ingen anelse om hva jeg vil lenger. Jeg vil ikke bli noen ting. Det jeg brant for, har slukket innvendig. Og jeg føler ingenting glede for fremtiden.

Har forsøkt å snakke med folk om hvordan jeg føler det, men de fleste sier bare: "sånn er det å bli voksen."
Jeg føler at jeg ble "voksen" over natta. "Barnet" i meg døde, og jeg sitter igjen som et lobotomert kjerring som gråter av utmattelse etter 4 dager i strekk, på jobb. Som lyver om at jeg er så lykkelig. Som er så forvirret og lei... Og jeg aner ikke hva som har skjedd med meg en gang.... så derfor skriver jeg dette innlegget. fordi jeg føler meg fryktelig alene om dette, og dette er kanskje den eneste plassen jeg kan åpne meg helt opp og fortelle hva jeg virkelig føler, uten å få spydige kommentarer om at jeg er en mentalt hjerneskadet person...
Jeg føler meg så alene..
Føler den åndelige delen av meg er kuttet av, og jeg sliter med å få kontakt med mitt indre igjen.

Er det noen som har opplevd noe lignende, eller vet om noen som har opplevd det? Var dette bare en drøm, eller var kanskje en del av meg/sjelen min, i en annen dimensjon hvor jeg faktisk døde..?

takk for svar.

[Terra]

Hm... kan du ha falt inn i en slags depresjon tro? At drømmen ble så sterk for deg at den utløste noe inni deg som du ikke hadde kjent på før? Trenger ikke være noe annet enn et kaos med følelser som har hopet seg opp og laget disse følelsene og denne vonde drømmen.

Når alt er trist og vanskelig kan det være godt å snakke med en lege eller psykolog eller liknende. Men ellers kan det vel også nevnes at når man blir eldre og mer voksen så blir ikke livet helt som det var når man var yngre... Hvis du ser på valper og andre dyreunger er alt nytt og spennende og de hopper og spretter og leker rundt med alt og alle og alt skal undersøkes og lekes med. Når hunden eller dyret blir eldre begynner det gjerne å ta livet litt mer med ro og synes ikke lenger at alt er så fryktelig spennende lenger. Motgang har en som regel møtt og ting var og ble ikke helt som en hadde drømt om kan hende... Da kan man bli trist og begynne å resignere og lurer på hva er vitsen. Det ble jo ikke slik en hadde drømt om og trodd det skulle bli når en var yngre... Jeg tror mange føler det sånn i livet sitt fra tid til annen. Ganske normalt, men litt kjedelig. Så får en prøve å ta og kjenne på hva en egentlig har lyst til og prøve å gjøre det beste ut av det en har og forsøke å finne glede og mening i livet. Prøv å tenke etter de tinge som gjør deg glad og som du føler begeistring over. Livet er ikke for amatører, prøv det den som vil sa en klok sjel en gang.